Jeg tar kanskje i når jeg sier at det var dette spillet grekerne lekte seg med for lenge siden, men sju år i spillbransjen er nesten for 2000 år å regne med tanke på alt som har skjedd på den tiden. Rygar: The Battle of Argus er nemlig en "Wii-make" av Rygar: The Legendary Adventure fra 2002. Den gangen gjorde det en helt grei jobb i å underholde den stadig voksende skaren av Playstation 2-eiere uten å legge igjen noe permanent inntrykk. Kan det virkelig ha noe å bidra med i 2009?
Det er et helt legitimt spørsmål – hvem ville ikke sett et kraftig oppusset Final Fantasy VII til PS3?
Krigens gud reiser seg
Støvet har så vidt lagt seg etter romernes erobring av Egypt. Kongedømmet Argus er en liten øy under romersk kontroll, og her blir vi kjent med krigeren Rygar. Etter at prinsessen av kongedømmet er blitt kidnappet av onde monstre blir det hans jobb å trosse gudene og redde dagen. 
Det er ingen snill måte å si dette på, så jeg sier det rett ut. Spillet setter raskt tonen i det som må være historiens klammeste og mest selvhøytidelige dialog som ville gjort selveste Uwe Boll stolt. Det er nesten som å være vitne til en dramatisk ulykke – det er direkte vondt å se på, men du klarer ikke for alt du vil å se vekk! Om ikke annet, så forlenger skuespillernes overspill livet ditt med noen år ved hjelp av en latterkule av de sjeldne, før det går opp for deg at Rising Star Games og Tecmo er dødsens alvorlige. På sitt eget stotrende vis forsøker de å formidle en historie om antikkens guder og hvorledes deres veier krysser en kriger av Argus. Bare synd den går fullstendig på snørra i et sammensurium av klisjeer og ulogiske hendelser. Det starter på bånn, og graver seg lengre og lengre ned for hvert ord de forstoppede skuespillerne får presset ut.
Men vi er da ikke her for å snakke med tullete prinsesser og stereotypiske gladiatorer? Nei, vi er her for å slakte monstre – og det helst på det mest brutale vis. Som verktøy får vi tildelt et hellig våpen laget av gudene ved navn Diskarmor. Likheten med God of War er slående, ettersom Diskarmor brukes på nøyaktig samme måte som Kratos sine "chain-blades". 
Diskarmoren kastes mot fienden, men sitter fast i en kjetting som tillater Rygar å dra den tilbake. Fra starten av har du et lite utvalg kombinasjoner av lette og tyngre angrep som du kan lenke sammen i lengre serier. Det kan være ganske tilfredsstillende å gå løs på en stor mengde fiender og se antall slag øke for hvert knappetrykk, i det grønt blod og lemmer flyr veggimellom. For ikke å snakke om muligheten til å hekte fast Diskarmoren i fiender og kaste de rundt ved hjelp av Wiimoten – når det fungerer, vel og merke. Gleden varer allikevel ikke så altfor lenge da utvalget av både fiender og angrep er av de mindre spektakulære slagene. Man blir stort sett sittende å trykke på den samme knappen og det er ingen mestring eller taktikk som gjør seg gjeldende.
Innimellom etnisk rensing av underverdenen får du servert et fåtall nøtter å knekke. Og med nøtter så mener jeg formaliteter som ikke utfordrer hjernen din mer enn den gjengse norske såpeopera.
For å sikre en viss følelse av progresjon og fremgang får man igjennom spillets gang flere typer gjenstander og egenskaper. Her gjør Rising Star Games en godkjent jobb, da du hele tiden blir forsynt med nye leketøy. Alt fra forskjellige typer Diskarmor – alle med sine sterke og svake sider, samt muligheten til å påkalle mytiske vesener i kampen, nye kombinasjonsangrep, og såkalte Mystic Stones som tilfører Diskarmoren nye egenskaper. I tillegg plukker du med deg erfaringspoeng som brukes til å oppgradere Diskarmoren.
Tidens tann tærer
Etter å ha sett bilder av spillet fra 2002 er det ingen tvil om at det er blitt gjort en del med grafikken, men til slutt ser man tydelig at man ikke kan lage gull av gråstein. Teksturene er grøtete og flate som fy, og motion-capture er et fremmedord. Hadde spillet kommet ut til PSP eller DS hadde det vært en annen sak, men det er et Wii-spill i 2009, og selv om grafikk er et av de minst viktige kriteriene for meg i spill, så blir det rett og slett ikke bra nok. Bortskjemte som vi er med HD-video fra kommende spillperler, så blir det litt fåfengt å komme drassende med dette klenodiet. Alt er allikevel ikke svart, og gamle Rygar reddes delvis av godt designede brett. Gamle greske ruiner, storslåtte templer og fjell gir deg hele tiden følelsen av å komme til et nytt sted, noe som passer godt sammen med den gjennomførte følelsen av progresjon ellers i spillet.
Med en minimal enspillerdel som varer knappe 4-5 timer, så er det lett å føle seg litt snytt. Rising Star Games har prøvd å bøte på dette ved å slenge på en ekstra gladiator-modus. Det er ikke lett å si hva som var motivasjonen for å gi ut dette spillet på nytt, men det er faktisk enda vanskeligere å finne motivasjonen bak denne atpåklatten. Jeg kan se for meg at panikken brer seg i siste sekund før lansering, da det går opp for alle at det ikke finnes en eneste god grunn til å kjøpe dette spillet. Som et slags siste krampetrekk legger de inn et halvhjertet frieri til Wii-eiere med en modus som lar deg slåss utelukkende med vifting med Wiimoten. I 30 nivåer blir du satt opp mot stadig sterkere fiender og de samme sluttkjempene fra enspillerdelen. Her reduseres arsenalet til tre angrep som utføres ved å holde inne A-knappen og vifte febrilsk med Wiimoten. Om ikke Wii Sports har lykkes i å gi deg tennisalbue, så har du redningen din her. Du slår nemlig hardere desto mer kraft du legger i viftingen din, som igjen fører til mer poeng. Verken spesielt givende, eller godt frieri til forsmådde Wii-eiere.
Fraværet av flerspiller er siste spikeren i kista til et spill som ikke er verdt noe i nærheten av det et Wii-spill går for om dagen. Det koster så altfor mye mer enn det smaker.
Konklusjon
Det er som sagt ikke godt å si hva som var motivasjonen bak denne utgivelsen. Jeg tror uansett vi med sikkerhet kan si at det ikke er et høyere ønske om å tilføre spillbransjen noe verdifullt eller å dele en god historie. Antagelig er stakkars Rygar en fordums NES-helt som mot sin vilje har blitt vanæret, tygd opp og spyttet ut av griske, bitre sjeler som vil ha en del av den enorme Wii-kaken.
Spillet kan fint oppsummeres i ett enkelt ord: Unødvendig. Det som kanskje var helt grei underholdning for sju år siden, er i dag lite annet enn en spøk. Kampdelen er enkel og blekner totalt i forhold til nyere spill. Historien er mer forutsigbar enn en episode av MacGyver, og presentasjonen får deg til å le på alle de gale tidspunktene. Enkelte steder lykkes allikevel i å gjøre en del ting riktig, men slaget er for lengst tapt, og den eneste som ikke har tatt hintet er stakkars Rygar som fremdeles på død og liv skal klore seg fast. Nei, skam dere Tecmo, skam dere Rising Star Games, og skam dere Nintendo! La stakkaren få dø i fred!
