Sprøtt figurgalleri
Karakterene du vil møte på din vei, er en blandet forsamling rariteter. Fra de sedvanlige prehistorisk dumme skurkene til et nervevrak av en arkeolog er det for det meste solide figurer vi presenteres; mildt underholdende alle som en. De fullstendig briljante figurene er det dessverre litt for få av; men når de dukker opp, klarer du neppe la være å smile. Ikke minst fordi stemmeskuespillet ofte gjør halve karakteren (eller karikaturen). Enkelte av karakterene høres så sære ut at du knapt vil tro det er mulig, og det virker som det var et godt valg å hyre inn et eget velrenommert firma, AudioGodz, for å ta seg av denne delen.
Verre blir det ikke av at animasjonen i spillet jevnt over er svært god. De animerte 2d-karakterene er egentlig flat-skyggelagte 3d-figurer, noe som nok har spart Pendulo for en del arbeidstimer. Og selv om dette fra tid til annen kan gjennomskues av et trenet øye, hindrer det ikke helheten i å være behagelig og underholdende godt animert. Bakgrunnene, i mellomsekvensene så vel som i selve spillet, synes å være tegnet for hånd, og disse holder den samme høye kvaliteten. De er rike på farger og detaljer, og kan med hell sammenlignes med LucasArts-klassikere som The Curse of Monkey Island og Day of the Tentacle.
Litt skuffende er det at deler av historien fortelles snarere enn den vises; vi får se Brian sitte i en stol og fortelle i retrospektiv mot en svart bakgrunn. Dette skaper for så vidt en spesiell stemning mellom kapitlene, men virker også å være et lavbudsjettskompromiss. Det er også her det blir aller mest tydelig at det er gjort et lite grep for å lette implementeringen av leppesynk på de ulike språk. Det er nemlig slik at Brian sitter stille når han snakker, og kun skifter posisjon mellom replikkene. Dette er litt uvant og unaturlig i begynnelsen, men du blir raskt vant til det, og det utgjør ikke noe stort problem.
Låner fra tidligere klassikere
På lydsiden er det også kvalitet vi bli servert. I tillegg til en egen tittellåt, utført av den spanske rockegruppa Liquor, består soundtracket av behagelig variert studiomusikk. Dessverre er det ingenting av denne som virkelig skiller seg ut som noe helt spesielt, men musikken tilfører glede og den livsviktige "kos-faktoren" til problemløsningen. Spillet er rett og slett ment for å spilles i ro og mak, og gjerne med en god kopp kakao. Slik sett plasserer det seg pent på plass i et mangfoldig landskap av eventyrtitler. Aller nærmest kommer det kanskje Broken Sword-serien, både hva gjelder valg av hovedpersoner - en mann og en "mystisk" kvinne - og hvis man ser på måten historien fortelles på. Så stemningsfullt som Revolutions gamle slager blir Runaway imidlertid ikke. En annen nærliggende sammenligning er Flight of the Amazon Queen; på samme måte som der låner Runaway både i øst og vest, og har tydelig fulgt med i timen hos eventyr-professor LucasArts. Og stadig vekk skjer det med sjarme og en god porsjon fantasi.
Men nettopp det at Runaway fokuserer på å være lett å like, og sikter på å stadig kile den jevne spiller lett under underholdningsløkene, er også grunnen til at spillet aldri karrer seg opp mot de aller største klassikerne. Der for eksempel Syberia og Den Lengste Reisen lokker til videre spilling med sine fascinerende historier, faller Runaways forsøk på en historie litt i fisk. Det ymtes frampå med takter om en glemt indianerlandsby og et mystisk krusifiks, men settingene blir aldri fascinerende nok. For mange vil det underholdende smøreriet være mer enn nok, men for dem som foretrekker å serveres et virkelig spennende historieforløp, hvor karakterer og bakgrunnsstoff kan diskuteres i lengre tid, blir dette litt for enkelt. Dette synes for så vidt heller ikke å ha vært noe hovedmål under utviklingen, men når spillet heller ikke er fullt så briljant merksnodig eller morsomt som for eksempel Monkey Island-serien eller Grim Fandango, faller det hele iblant mellom to stoler.
Konklusjon
Alt i alt er dette likevel noe av det beste som har hendt eventyrtilhengere de siste årene. Spillet gjør nesten alt riktig; grensesnittet fungerer tilfredsstillende, figurene underholder og overrasker, animasjonen er det vanskelig å klage på, og musikken er behagelig og god. At det fortsatt kunne trenge en litt bedre historie og kanskje en knivsodd mer stemning og mystikk, hindrer ikke spillet i å bli svært fornøyelig hele veien gjennom. De artige og velbalanserte gåtene gir spillet mye av dets appell, mens filmer og animasjoner er godteri som belønning for at du klarer å komme deg videre. Og for å toppe det hele har spillet systemkrav av en annen verden - med en Pentium 200 MMX skal dette være kjørbart. Eventyrfans har nok skjønt for lengst at dette er verdt et kjøp, men har du aldri vært borti sjangeren før, er Runaway et svært godt spill å begynne med.
