Før vi i det hele tatt har fått satt oss ned med spillet, aner vi at dette kan anta sjeldent svermeriske proporsjoner. Manualen er en eneste stor sjarmoffensiv, og kutter ut den vanlige tilnærmingen med nøkterne forklaringer, til fordel for spillets hovedperson, som "snakker" til deg og forteller om alt fra installasjon til hva du bør tenke på om du står fast. For det første gjør dette det hele både ufarlig og greit for nybegynnere innen sjangeren, for det andre får man allerede her et forhold til vår venn Brian, som snart skal ledes gjennom strabaser i hopetall. Artige sitater fra spillets figurer sørger også for å varme opp smilebåndene litt, og høyne forventningene.
Bebrillet nerd, kortskjørtet skjønnhet
Vår helt er en bebrillet fysiker ved navn Brian Basco. Han har nettopp fått jobb ved universitetet i Berkeley, og er sjeleglad for at alt arbeidet på lesesalen endelig viser seg å bære frukter. En mørk New York-natt legger han i vei mot California, men bestemmer seg for å først ta turen innom en bokhandel for å hente en bok han har bestilt - uten å ane hvordan denne ene avgjørelsen snart vil forandre livet hans. I et uoversiktlig smug løper plutselig en langbent, kortskjørtet skjønnhet ut i veien, og Brian makter ikke å stoppe før det er for sent. Tynget av ansvar tar han kvinnen til nærmeste sykehus, hvor han snart får lære at ting slett ikke er enkelt. Kvinnen ble nemlig forfulgt av sin fars drapsmenn, og det synes som om de er ute etter et krusifiks hun er i besittelse av. Det er all grunn til å tro at disse kjeltringene fortsatt ønsker å bringe madammen til den evige hvile, og Brian klarer derfor ikke forlate henne forsvarsløs og utmattet i sykesengen. Han må trå til med all sin maskuline besluttsomhet, og klekke ut en plan for å beskytte denne ukjente divaen.
Nå får spilleren overta kontrollen over Brian. Det blir raskt klart at dette er et fullstendig tradisjonelt pek-og-klikk-eventyr. Alle handlinger kan utføres ved hjelp av musa, og grensesnittet er strømlinjeformet og effektivt. Ved å føre pekeren over et aktivt element i bildet, vil den endre seg for å vise hva du kan gjøre med objektet. Hvis det er flere mulige handlinger, kan du velge mellom dem ved å klikke høyre museknapp. Og som vanlig; ved å klikke på venstre museknapp, utfører man den valgte handlingen. Ønsker man å forlate bildet, er det godt å merke seg at man her har husket på å gi spilleren muligheten til å dobbeltklikke for å få fortgang i sakene - noe du vil sette stor pris på. Et par mindre irritasjonsmomenter fins det her; spilleren burde kunne åpne inventaret på en raskere måte - slik det er nå er man nødt til å klikke på et ikon øverst på skjermen. Det kunne også være greit å sirkulere gjennom de forskjellige gjenstandene man bærer med seg, uten å åpne inventaret. Til slutt burde filmene kunne avbrytes med et tastetrykk. Likevel er helhetsinntrykket at Runaway har et godt grensesnitt, som gjør det meste veldig greit og håndterlig.
Objektkombinasjon for de små grå
Det viser seg snart at gåtene du skal løse fordrer en del tankearbeid. Likevel er de absolutt overkommelige, og det meste lar seg løse hvis en bare vrir de små grå litt ekstra. De aller fleste oppgavene handler om objektbruk og -kombinasjon, og utviklerne smører på med nok fantasi til at det aldri føles klisjéaktig. Med mindre, selvsagt, du synes at det å bruke objekter sammen for å lage nye i seg selv er en klisjé, i hvis tilfelle du kanskje bør styre utenom dette spillet. Men også når det ikke handler om å bruke objekter eller å snakke med forskjellige personer i riktig rekkefølge, treffer spillet spikeren på hodet. Spesielt vil nok mange like en ny variant av den gamle hodebry-klassikeren Master Mind.
Spillet kunne kanskje vært noe mer utprøvende på gameplayfronten. For eksempel kunne det vært artig å få ta kontroll over flere enn en av spillets karakterer, eller at historien hadde flere ulike utfall. Men ved å holde seg til vel utprøvde konsepter, holder spillet seg også svært strømlinjeformet. Ja, det er lineært - svært lineært, faktisk - men Pendulo Studios har klart å dytte det meste i riktig retning, og resultatet er et spill med en balansert vanskelighetsgrad, og god progresjon. Det eneste som hindrer gåteløsningen fra å flyte perfekt er at enkelte gjenstander går litt for mye i ett med bakgrunnene. Man kan alltids spørre hvor mye grafikerne skal tydeliggjøre hvilke gjenstander som er "aktive" og hvilke som ikke er det, og om det å fare frem og tilbake over skjermbildet på jakt etter aktive gjenstander er det som gjør eventyrspill morsomt. I alle tilfelle gjør Runaway sjelden saken komplisert; men ved et par anledninger kunne ting vært en smule mer tydelig. Dette vil som vanlig ikke utgjøre noe problem for den tålmodige.
Som alltid i eventyrspill er det nemlig viktig å holde øyne og ører åpne for ledetråder. Runaway er ganske spandabelt med hintene, og sørger som oftest for å gjøre det klinkende klart hva som er det neste du bør konsentrere deg om. Hvorvidt dette er positivt eller ei, er kanskje en smakssak, men det sørger i hvert fall for at spillet blir tilgjengelig og konkret, noe som kanskje aller mest er en fordel for dem som ikke er eventyrspillveteraner fra før. For oss andre blir disse konkretiseringene fra tid til annen litt overflødige; vi skjønner tegninga lenge før vår venn Brian.
