Jeg misliker Brian Basco. Kanskje jeg til og med hater ham. Ikke fordi han er en respektløs lystløgner og en simpel tyv som stjeler alt han kommer over, eller fordi han ikke nøler med å sette uskyldige menneskers liv i fare for å oppnå sine egoistiske mål. Heller ikke fordi noe av det første han gjør når kjæresten hans forsvinner (og muligens ligger skadet og hjelpeløs et sted i jungelen) er å ha sex med et annet kvinnfolk. Nei, grunnen til at jeg virkelig ikke kan fordra denne fyren, er at han må gjøre alt så håpløst komplisert.
Fornuftige løsninger? Nei takk!
Et eksempel: Ved en anledning befinner denne dusten seg ombord på en yacht. I lasterommet til yachten er det en stor og tung dør, som kontrolleres av en stor, rød knapp. Trykk inn knappen, og døren åpnes. Problemet er at knappen er ødelagt, så når du slipper knappen igjen, lukkes døren med en gang. Et hvert annet menneske ville sannsynligvis be en av vennene, som også er ombord på båten, om å holde inne knappen mens han går inn og henter det han skal.
Men ikke Brian Basco. Det slår ham aldri å spørre, en gang. Enkle løsninger? Naturlige løsninger? Logiske løsninger? Nei takk. Han finner ikke bare én, men to kronglete og slitsomme måter å komme seg forbi døren på (fordi han må gjøre det to ganger). Den ene ville sannsynligvis aldri ha fungert i virkeligheten, og den andre er sannsynligvis livsfarlig. Jepp, Runaway 2 er et eventyrspill av den eldgamle sorten, som gav sjangeren det urettferdige ryktet den sliter med å kvitte seg med et tiår etter at denne typen eventyrspill gikk av moten.
Men før jeg tar helt av med kritikk så tidlig i omtalen, må jeg påpeke at Runaway 2 heldigvis har mye som gjør det verd å spille. Det heller ikke slik at alle gåtene er håpløse – ganske mange fungerer faktisk godt, så lenge du klarer å akseptere at Brian har dette merkelige særtrekket som gjør at han aldri kan gjøre noe på den fornuftige måten. Logikken er absolutt til stede, den er bare litt merkelig. Det hjelper kanskje litt om du later som Brian er en rømling fra en mental institusjon, noe som kanskje ikke er helt usannsynlig.
En ferie blir et mareritt
Det hele begynner med at Brian og ex-stripperen Gina er på ferie i et øyparadis i Stillehavet. En dag bestemmer de seg for å besøke en annen øy, men de finner dessverre bare én pilot som er villig til å ta dem dit. Han er en geriatrisk etterlevning fra andre verdenskrig, og det samme ser flyet hans ut til å være. I lufta over øya får han et slags illebefinnende, og Brian tvinger Gina til å hoppe ut med den eneste fallskjermen i flyet, mens han selv prøver å nødlande skraphaugen (som tilfeldigvis også er tom for drivstoff).
Nødlandingen går ikke spesielt bra, men Brian overlever med helsa i behold, og eventyret kan begynne. Brians første mål er å komme seg ut av jungelen han er strandet i, før han må konsentrere seg om å finne Gina. Snart støter han på en militær avdeling som har tatt kontroll over øya, og de hevder at de ikke har sett snurten av kjæresten hans – selv om hun hoppet ut rett over basen deres. Det virker imidlertid som de har noe å skjule, så Brian bestemmer seg for å gjøre litt detektivarbeid på egenhånd.
Runaway 2 kontrolleres ved hjelp av det samme superenkle brukergrensesnittet som typiske LucasArts-eventyr fra nittitallet. Ser du noe spennende på skjermen, klikker du på det, og Brian forklarer deg hva det er. Venstreklikk undersøker, høyreklikk manipulerer, plukker opp eller setter i gang en samtale med den eller det du klikker på. Ting i ryggsekken din kan så brukes på andre ting omkring i områdene, eller kombineres for å lage originale innretninger som kan hjelpe deg. Kan du bruke Windows, så kan du spille Runaway 2.
Fokus på gåteløsing
Moderne eventyrspill som Drømmefall og Syberia fokuserer sterkt på å fortelle en historie, mens det å sette spilleren fast med ulike gåter ikke prioriteres like høyt. Runaway 2 er disse spillenes strake motsetning. Her serveres du den ene gåten etter den andre, og du får knapt en eneste liten pustepause mellom dem. Noen ganger føles det som du hele tiden tar ett skritt frem og to skritt tilbake, for hver gang du løser en gåte, og tror du skal belønnes med å komme videre i historien, støter du bare på en enda større komplikasjon som må løses først.
Slik går det slag i slag gjennom hele spillet. Dette er ikke problematisk i seg selv, men gåtene virker ofte ganske unaturlige, som om de var plassert inn i historien bare for å hindre spilleren i å komme videre (hvilket de sannsynligvis er). Dessuten er mange av dem som båteksempelet mitt fra starten av omtalen, altså problemer som ikke hadde vært problemer i virkeligheten, fordi et hvert tenkende menneske hadde funnet en enkel og rasjonell løsning som av en eller annen grunn ikke er tilgjengelig i Runaway 2.
Hvor mye du setter pris på eller ergrer deg over denne gåtetettheten og mangelen på normal fornuft, er det nok personlige preferanser som avgjør. De fleste gåtene fungerer greit, og dessuten får du som regel nok hint til at du skjønner sånn cirka hva det er du må oppnå – det er ikke ofte at du strandes helt uten noen som helst idé om hva du bør gjøre videre.
Men spillet begår flere andre designmessige tabber. Jeg liker for eksempel ikke hvordan det noen ganger tvinger deg til å saumfare hver eneste piksel av skjermen for å lete etter skjulte objekter, og jeg synes dessuten det er alt for dårlig når løsningen innebærer å gjøre noe som Brian tidligere har sagt at han ikke vil gjøre, uten at jeg har fått noen som helst hint om at oppfatningen hans har forandret seg.
Det å tvinge spilleren til å prøve en gal løsning før han i det hele tatt får lov til å prøve den riktige virker også helt tåpelig (det er greit at Brian er ganske tjukk i hodet og trenger et lite hint for å skjønne hva han skal gjøre, men når jeg har forstått løsningen bør jeg ikke straffes for det). Spillet har dessuten et par skikkelig horrible dialog-oppgaver, og flere situasjoner som må løses på måter jeg tviler sterkt på at hadde fungert i virkeligheten.
Hyggelig – tross alt
Det ergrer meg veldig at et eventyrspill som tydeligvis har hatt et svært høyt budsjett (i forhold til andre spill i sjangeren) kan gjøre så mange amatørmessige tabber, men de fleste av dem kan tilgis. Sjansene er dessuten store for at du ønsker å tilgi dem, for spillets koselige stemning har veldig lett for å trekke deg inn, slik at du hygger deg foran skjermen.
De mange artige og fantasifulle situasjonene du kommer opp i gjør det også lettere å tilgi spillets mange tabber. Forsøket på å redde Gina tar oss til flere eksotiske steder, og vi får til og med tatt en Monkey Island-aktig tur tilbake til sjørøvertiden før rulletekstene begynner å gå. Spillets historie er ikke noe å skryte av, og noen av figurene er ganske slitsomme, men andre er fabelaktige. Den sære kokken du treffer i Alaska er et uventet høydepunkt. Spillet er også proppet med morsomme referanser, og en personlig favoritt er når du kommer over levningene til Indiana Jones.
Runaway 2 kommer aldri til å være i stand til å menge seg med klassikerne i sjangeren, men det tilbyr omtrent femten rimelig hyggelige timer med eventyrspillunderholdning. Gleden og frustrasjonen går ofte hand i hand i dette spillet, og jeg tror nok den beste måten å nyte det på er med en "walkthrough" tilgjengelig. Dermed kan man fokusere på de positive aspektene av spillet, uten å dvele så lenge ved de negative.
Et område Runaway 2 imponerer på er grafikken. Spillet er mildt sagt nydelig. De håndtegnede bakgrunnene passer perfekt sammen med de flotte 3D-figurene, og spillet er mildt sagt fullstappet av små og store detaljer og animasjoner som gjør utforskingen til en glede. Humor får vi også mye av, og selv om Pendulo ikke deler Telltales fabelaktige sans for humor, klarer de å tvinge frem et smil i ny og ne.
Konklusjon
Det er ofte lettere å snakke om ting man ikke liker, enn de man ikke har problemer med. Det er mye jeg ikke liker med Runaway 2, men på tross av at jeg ofte lot meg frustrere av unaturlige gåter og designmessige problemer, hindret ikke dette meg i å ha det morsomt med spillet. Hvis du liker ekte gåteeventyr, er dette et spill du definitivt bør ta en titt på, for på tross av problemene er det ofte veldig hyggelig. Dessuten synes jeg det er bedre enn det første spillet i serien, så hvis du er en av Runaways mange tilhengere er denne etterfølgeren et trygt kjøp.
