Vi snakker om wrestling eller fribryting som det heter på god gammeldags norsk. Denne sporten er ikke som alle andre, her er artisteri og koreografi i sentrum. Utfallet er sjelden tilfeldig og alle utøverne har sterke personligheter og image. I Rumble Roses er det altså du som styrer showet, som i all hovedsak styres av aggressive og lekre damer med minimal påkledning.
Spiller på flere g-strenger
Deltagerne i Rumble Roses er mange, og det er ulike måter å få ”gleder” av deres brytekamper på. Det finnes treningsmodus, historiemodus og selvsagt lokal flerspiller. Historiemodus er den du får mest ut av lokalt, mens flerspillerdelen er den som står for den beste underholdningen spillet har å by på.
Først til såkalt treningsmudos. Her kan du teste de ulike karakterer før du går løs på den ”episke” enspillerdelen. Greit å vite hva da du kan utføre av triks og knep med jentene før det virkelig gjelder. En god opplæringsdel savnes, siden dette umiddelbart ville gjort deg i stand til å nyte spillets kvaliteter. Heldigvis går det ikke alt for lang tid før det meste sitter, så dette er ingen krise.
Historiemodusen må sies å være spillets kjerne, det er her du virkelig blir kjent med alle bryterne. Nå er det ikke bare utøverne som personer du blir familiær med, men også deres ytre attributter er under stadig fokusering. Detaljer rundt spillets kameraføring kommer vi inn på litt senere, så det er bare å lese videre. Individuelle historier for hver tilgjengelige bryter, og opplåsbare karakterer forlenger helt klart levetiden til Rumble Roses. Til tross for dette, er enspillerdelen i beste fall ensformig og kort. Den er faktisk så tynn og klisjéfylt at du skal være relativt glad i sjangeren for å kunne få noe i nærheten av gåsehud og bakoversveis.
Flerspillerdelen tilbyr som sagt det meste av underholdningspakken. Hva er vel bedre en to svette karer som spiller mot hverandre med smekre, slåsskåte unge kvinner? Her spiller du en mot en, og kan dermed måle krefter med andre bryteentusiaster på samme arena. Uavansert er vel nøkkelordet, noe som står bra til spillets natur. Likevel er det med en rar følelse at man deler dette spillet med sine venner, noe skurrer liksom litt. Ølet flyter, testosteronet tar overhånd, og sjåvinismen er i toppgir. Noen vil like det, men jeg reserverer disse utagerende symptomene til tippekampen.
Før hver kamp er det en sekvens der deltagerne ”flekser” til lyden av passende musikk, selvsagt iført et halvt tonn med sminke og kostymer. Nei det er vitterlig ikke fotballjentene vi snakker om her, dette er en helt annen liga. Denne showfunksjonen er grei å ha første gang du spiller, men blir deretter totalt uinteressant. Heldigvis er det bare å trykke seg videre, så er kampen i gang etter en kort lastepause. Enten du bryter på arena eller i gjørme er alt untatt visuelle detaljer stort sett identisk. Jeg reagerte litt på bryternes uvitenhet over drukningsfaren i gjørmebadet, men siden de virker å ha operert inn gjeller ble min bekymring raskt borte.
Tilskuerne, utelukkende halvfeite menn, er utrolig entusiastiske. Disse hopper og skriker som det skulle stå om livet, og hvem kan klandre dem? Både ringen og gjørma er nemlig veldig fri, og selv utsiden kan brukes til kamp. Dermed får gutta på tribunen titt og ofte servert rå action helt oppe mot nesetippene. Hvilken ung mann med sunn fornuft ville vel vært foruten en slik opplevelse?
Kampene går noe stakkato, og animasjonene hjelper ikke akkurat nevneverdig til å gi et fartsfylt drama. Noen av triksene ser derimot veldig fine ut, og du får en liten rus når kombinasjonene går din vei. Her finnes gnisten av god spillbarhet, blir du god så er det faktisk ganske morsomt. Selve slåssingen er meget enkel, du kommer langt ved kun å bruke to knapper. Såkalte killer-moves representerer toppen av kransekaka, med ulike dødelige kombinasjoner mot din fiende. Disse kan kun brukes når du har fått inn nok treff på motstanderen, men med riktig timing kan du til gjengjeld avslutte kampen der og da.
