Anders Jacobsen er den store, norske hopphelten for tiden. Unggutten fra Hønefoss hopper ned på sletta uansett hvor han deltar, han er en mester i sitt fag. Det å prestere på et så høyt nivå i én sesong er vanskelig nok, men det å holde det ved like over flere år er det som gjør en skihopper til en legende.
RTLs Ski Jumping-serie har vært med oss i fem år nå, og i det siste har formsvikten blitt veldig tydelig. I de tre årene jeg har fulgt serien har nemlig fremgangen vært minimal for tittelen. Ja, underholdningsverdien er der, men flere store svakheter skinner igjennom. Årets utgave er intet unntak, Ski Jumping 2007 har nemlig sluntret unna på treningsleirene i sommer – og har møtt opp feit og sutrete til sesongstart.
Verdens beste
Hovedoppdraget i dette spillet er å utvikle din spillkarakter til å bli verdens beste luftbårne skiløper. Du må ansette trenere, smørere og skaffe deg sponsorer. Hvis du gjør det godt, flommer pengene inn og du kan styrke støtteapparatet og kjøpe bedre utstyr. Hvis du er elendig i bakken, er det fare for at du kan gå personlig konkurs. I Ski Jumping 2007 har du nemlig ikke et nasjonalt forbund i ryggen, her er det hver mann for seg selv. Muligheten for å tjene noe på si er imidlertid stor. Du kan delta i et stort quiz med jevne mellomrom, og vedde med dine konkurrenter om hvem som blir best i neste renn - uetisk, men moro.
Du kan også ta på deg rollen som landslagstrener, der du får fire hoppere under deg. Konseptet er stort sett det samme her som når du spiller med én hopper, bare at hopperne dine er datastyrte. I "kritiske" situasjoner kan du imidlertid ta over, og sjansene er gode for at du gjør det bedre en den kunstige sveveintelligensen. For de utålmodige finnes det også enkeltkonkurranser, utfordringer og en treningsmodus – på den måten kan du måle krefter mot en hoppvenn eller to uten styr og stress. Jeg ville likevel satt pris på en mer omfattende flerspillerdel. Valget mellom enten karriere eller trening når du vil være sosial er for snevert.
Spillets naturlige stamme er selve skihoppet. Det første du må gjøre er å studere vinden; hvilken vei blåser det? Vil vindretningen skifte? Deretter setter du utfor på det mest gunstige tidspunktet. Det er viktig at du sitter i en god og balansert stilling nedover, på den måten får du høyest mulig fart. Hoppkanten er selvsagt det viktigste stedet å prestere for en hopper. Her må du passe på at du ikke satser for tidlig eller sent.
I Ski Jumping 2007 synes jeg satsen er undervurdert. Selv om du bommer stygt, eller ikke satser i det hele tatt, kan hoppet bli relativt godt. Etter hoppet må du raskt i v-stilling, før du balanserer deg ned mot landingen. Jo mindre du beveger deg, jo lengre blir hoppet. Landingen handler om timing, og med litt trening får du til det som ligner et telemarknedslag hver gang.
I fjorårets versjon var dette alt du behøvde å gjøre, men i 2007-utgaven har man funnet plass til et par elementer til. Etter landingen må du nemlig holde balansen frem til en usynlig fallgrense. Dette er positivt, for det å stå er jo en viktig del av sporten. Deretter kan du velge å bremse ned på sletta, gjerne med en flott sladd foran publikum. Stoppingen er et harskt krydder i en allerede smaksfattig tittel, og det spiller egentlig ingen rolle hva du gjør – du forsvinner ikke inn i reklameplakatene uansett. Du kan også vise din glede eller skuffelse foran publikum etter hoppet, hvis du virkelig ønsker å bruke ytterligere med tid foran kameraene.
Flaggermus
Styringen av hopperen din går som oftest etter planen, hvis det ikke er en voldsom sidevind i bakken. Jeg synes likevel horisontalkontrollen er litt for følsom og snever, det skal jo ikke være slik at en hopper kan vingle 180 grader fra side til side i svevet. Dessuten virker ligger det en ørliten forsinkelse i x-knappen både når du skal hoppe og lande, noe som kan bli irriterende når du kniver om topp-plasseringer.
Alle vil gjerne sveve langt, og det er utvilsomt en herlig følelse når du virkelig får det til i skiflyvingsbakken i Planica. Det tar en stund før du får gjøre dette med din egen hopper, han må tross alt trenes opp og samle inn erfaringspoeng – for så å klatre i nivå. Når du endelig får en topputøver, er det med stor skuffelse at du aldri når helt ned til "sletta". Selv med optimale vindforhold (les: liten storm) og en fart på 117 km/t(!) i treningsmodusen, kan du bare glemme å komme i nærheten av Bjørn Einar Romørens verdensrekord på 239 meter. Slik sett blir det som å hoppe av i svingen, det lille ekstra mangler for den totale opplevelsen.
49 Games har som du sikkert skjønner ikke jobbet seg i hjel med dette spillet. Én vellykket forbedring er det imidlertid gledelig å registrere. Nå kan du endelig delta i laghoppingen uten å frykte at landsmennene dine ikke kommer til andre omgang på grunn av et dårlig hopp. Av nyhetene i 2007-utgaven er dette en av få som gir et hint av tilfredsstillelse, men feilen burde uansett vært fikset for lenge siden.
Visuelt sett er det heller ikke mye nytt i årets hoppspill fra våre tyske utviklervenner. Animasjonene grenser til det latterlige, spesielt på hoppet og ved landing. Tilskuerne har blitt flere, men de minner mer om truende zombier enn entusiastiske sportsfans. Videre er fargespekteret grusom, her er det så grått og blast at det norske flagget ser ut til å ha blitt hentet rett ut av Filmavisen.
Hoppbakkene er mange og selve arenaen ligner på dem vi kjenner fra virkeligheten, slik som Holmenkollen, Planica og Trondheim. Her kan du sette utfor både om sommeren og vinteren, men det hadde vært fint hvis omgivelsene lignet mer. Tenk på utsikten fra toppen av Holmenkollen! Videre hadde det ikke skadet å ha med hoppere som faktisk lignet på seg selv, men det betinger jo at man har alle lisensene i orden – og det koster. Med et visuelt lavmål er det et mysterium at lastetidene er såpass drøye. Ventingen er drepende, spesielt når du egentlig bare tvinner tomler for å få servert mer kjedsomhet.
Lyden er, om mulig, enda verre enn grafikken. Øret ditt blir bombardert med klisjéfylt tysk pornomusikk på speed og kommentatorer som man antagelig har hanket inn fra et eller annet hospits i Berlins mørke bakgater. Jubelen i bakken er det heller ikke noe å rope hurra for. Åpner arrangørene konsekvent ølteltene for tidlig? Plusspoeng deles ut for god lyd i det isete skisporet før hoppet, og greie vindeffekter.
Konklusjon
Uten fremgang kommer stagnasjon, og det har for lengst blitt et faktum med RTLs skihoppingsspill. Det holder ikke at du stort sett får nøyaktig det samme spillet som i fjor og året før – nyvinningene er for får og til dels unødvendige. Den eneste åpenbare grunnen til at Ski Jumping-serien gjør det relativt bra på det norske markedet år etter år, er at spillet metter et sultefôret marked. Alternativene på PlayStation 2 er nemlig fullstendig fraværende, hoppspill er tydeligvis en utryddingstruet rase. Når biffen ikke finnes, må man nesten ta til takke med den mugginfiserte brødskalken. Med andre ord: Hvis du ikke er ekstremt sulten, styr langt unna dette spillet.
Klikk deg heller inn på nettstedet til Ski Jumping International eller Deluxe Ski Jump 3, der er hoppgledene enkle og geniale.
