Science Fiction og skrekk er en sjangerblanding som aldri slutter å være spennende. Siden Dead Space-serien tok slutt for snart 10 år siden har det egentlig vært relativt stille på romgrøsserspillfronten, men mye kan tyde på at dette nå er i ferd med å snu.
Med den tidligere Dead Space-generalen Glenn Schofield i spissen slipper det ferske studioet Striking Distance Studios nå sitt første innslag i det jeg håper blir en ny rekke skrekkspillhits. Det første forsøket deres er nemlig et imponerende og spennende spill.
Fengslende åpning
Det hele begynner idet den interplanetariske transportarbeideren Jacob Lee ankommer Callisto, en av Jupiters mange måner. Året er 2320, og oppdraget ditt er å levere forsyninger til menneskene som har bosatt seg på månen.
På grunn av en lei situasjon som oppstår under landingsprosedyren havner Jacob kjapt i arresten i det gigantiske romfengselet Black Iron. Fengelsoppholdet blir avbrutt idet en haug av zombieaktige monstre løper løpsk på stasjonen - og sånn begynner en desperat kamp om å holde seg i live og finne ut hva i alle dager som foregår på den mystiske månebasen.
Som utviklerne egentlig har vært ganske åpne om er dette spillet tungt inspirert av Dead Space, og de med kjennskap til serien vil nok fort kjenne seg igjen i premisset. Du beveger deg gjennom klaustrofobiske omgivelser med et tredjepersonskamera som ligger tett på hovedpersonen og slåss mot diverse muterte romskapninger. Alienfilmene er en tydelig visuell inspirasjonskilde (går det egentlig an å lage science fiction-skrekk uten å trekke litt derfra?), men i DNA-et finner man også et og annet hint av moderne Resident Evil.
Det å utforske Black Iron er en klaustrofobisk og nervepirrende affære. Du møter ikke på farlige ting hele tiden, men de lengre pausene uten fiender gjør egentlig bare at du aldri kan være helt sikker på om du er trygg eller ikke. Stemningsbyggingen leverer akkurat så høyt nivå som jeg hadde forventet, med god drahjelp av et særdeles uhyggelig lyddesign. Det er ille nok når du får utforske i fred, og når det først skjer noe dramatisk blir det ordentlig intenst.
Nivåene deler seg ofte i to eller flere veier, hvor du noen ganger kan finne belønninger om du våger deg utenfor allfarevei, og andre ganger bare kan velge mellom forskjellige ruter til mål. Det minner litt om utforskingen i spill som The Last of Us, og fungerer nesten like fint her. I klassisk overlevelsesskrekkstil er det trangt om resursene, så alt du kan plukke opp underveis vil komme til nytte senere.
Klaustrofobiske kamper
En av de mest påfallende forskjellene mellom The Callisto Protocol og inspirasjonskilden er oppbyggingen av kampsystemet. Dead Space hadde i sin tid et særegent kampsystem som hovedsakelig gikk ut på å kappe av armer og ben på monstrene med plasmakuttervåpnene til Isaac Clark. Jacobs skytevåpen er av en litt mer tradisjonell art, så du må nok nøye deg med å skyte vanlige prosjektiler denne gangen.
Joda, du skyter jo av en arm eller et hode av og til, men det er ikke hovedfokuset i kampsystemet på samme måte som det var i Dead Space-serien. Skytingen blir kombinert med et effektivt nærkampsystem og et gravitasjonsvåpen du kan slenge monsterne rundt med. Kampene er utrolig intense, og i de trange korridorene er det lite rom for å gjøre feil.
Nærkampfokuset var noe av det jeg var mest nysgjerrig på, siden dette aldri var noe særlig fokus i Dead Space (sannsynligvis fordi det fungerte ganske dårlig der). Derfor er det gøy å se at nærkampene fungerer så bra som det gjør i The Callisto Protocol.
Ved å bevege analogspaken i motsatt retning av fiendens angrep kan du hoppe unna angrep. Dette gjør du til det åpner seg et vindu, hvor du kan denge løs på motstanderne. Hvis du trykker på riktig tidspunkt gjør du mer skade, så det krever litt trening for å mestre kampene skikkelig.
Jeg må innrømme at jeg ikke helt har forstått meg på det intense fokuset på blod og gørr denne typen spill har en tendens til å ha. Dødsanimasjonene får du jo egentlig bare se når du gjør noe feil i spillet, mer som en straff enn en belønning. Det skader jo ikke at de er der, men jeg sliter litt med å skjønne hvorfor det legges så mye vekt på. Hvis du derimot er ute etter å se karakteren sin rives i biter på så brutale måter som mulig tror jeg ikke du blir skuffet av de som er i spillet ved lansering.
Enkelte segmenter av spillet låser deg inne på mindre områder mens det kastes horder av fiender etter deg. Disse kan bli litt frustrerende, spesielt hvis du blir sittende fast over lengre tid. Selv hadde jeg et par områder som jeg måtte starte på nytt mange ganger, og etter 4-5 forsøk begynner man å merke frustrasjonen kommer snikende. Det trekker ikke ned helhetsopplevelsen mye, men noen har naurligvis lavere terskel for slikt enn andre.
Mitt tips er å følge ekstra godt med på mulighetene som ligger i miljøene, og ta gravitasjonsvåpenet til hjelp når man sitter fast. Jeg vil også anbefale å gjøre det til en prioritet å samle så mye penger som mulig underveis, for å kunne oppgradere våpen og kjøpe helsegjenstander før større kamper.
Det tok omtrent 14 timer å nå rulleteksten, og det føles i grunn som en passelig lengde for denne typen spill. Nivådesignet holder seg for det meste friskt og variert gjennom hele spilletiden, selv om jeg personlig kunne vært foruten noen av sjefskampene som repeteres mot slutten av historien.
I teknisk toppform
De detaljerte, industrielle science fictionlandskapene er meget pene å se på, og her i huset er det alltid et stort pluss når utviklere inkluderer en mulighet for å velge mellom penest mulig grafikk og høyere ytelse. Personlig holdt jeg meg til «performance»-modusen i hele gjennomspillingen. Bortsett fra et par episoder med mange fiender på skjermen samtidig holdt ytelsen seg stødig på PlayStation 5.
Det er verdt å påpeke at jeg kjørte gjennom hele spillet i bildemodusen som prioriterer bildefrekvens over grafikk, så det er mulig ytelsen viser flere problemer i den andre grafikkmodusen. Jeg testet et par kapitler i denne for moro skyld, og det ser ut til å fungere greit nok. Jeg syns personlig ikke det er verdt å gå ned i bildeflyt for å jekke opp grafikken i dette tilfellet, men valgmuligheten kan jo ikke skade.
Spillet drar nytte av funksjonaliteten til DualSense-kontrolleren, og jeg syns særlig den taktile tilbakemeldingen du får når fiender kommer kravlende i vegger er stilig implementert. Jeg merket også at triggerne fikk litt mer motstand i nærkamper. I skrekkspill er alle effekter som forsterker innlevelsen velkommen, så selv om det er sparsommelig brukt syns jeg absolutt det gir noe til opplevelsen.
Konklusjon
Selv om det er småting jeg savner i The Callisto Protocol var det flere øyeblikk i spillet hvor jeg følte vi var på vei mot toppkarakter. Det er ikke tvil om at dette er et spill jeg vil anbefale dem som liker skumle spill, og spesielt om du er en av dem som har savnet Dead Space.
Historien som fortelles ender opp med å være ganske klisjéfylt, men den fungerer greit nok for hva den er. Jeg må likevel si jeg er imponert over håndverket som har gått inn spillet som helhet. Det tredelte kampsystemet fungerer veldig bra når man lærer seg mekanikkene, og nivådesignet holder høyt nivå fra start til slutt. Ikke minst holder presentasjonen det hele sammen på en god og overbevisende måte, med et fryktelig ekkelt lydbilde, og en utrolig gjennomført lyssetting.
I de siste timene av spillet klarte jeg nesten ikke legge fra meg kontrolleren før spillet nådde sin blodige konklusjon. Jeg tror mye skyldes et godt gjennomtenkt og balansert tempo, som på mange måter kan minne om det beste fra Resident Evil-serien. Om du liker skrekkspill og science fiction bør du med andre ord ikke gå glipp av The Callisto Protocol.
The Callisto Protocol slippes 2. desember til PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series S/X og PC.
