Det aller første spillet i sjangeren jeg virkelig falt for var Eye of the Beholder, tett fulgt av Lands of Lore. Begge er spill som presenterer en verden i førsteperson, der du per definisjon bytter ut stillbilder når du beveger deg. Animasjoner var nesten fraværende, men likevel klarte jeg å fordype meg i spillenes magiske verden. Kanskje var fantasien min sultefôret, men det skulle uansett ikke mye til når det gjaldt grafikk før i tiden.
Messias
Så dukket plutselig The Elder Scrolls: Arena opp, og mitt liv som aspirerende gamer ble snudd på hodet. Her var en gigantisk og, øyensynlig, levende verden for mine føtter. Jeg kunne gå rundt i dagevis uten spesielle mål og mening, utforskning var i seg selv nok. Spill nummer to i serien fulgte godt opp, men Daggerfall klarte ikke å trollbinde meg på den samme måten som Arena. Var jeg allerede i ferd med å bli blasert?
Bioware sørget for at mitt liv ble komplett med Baldur's Gate, spillhistoriens store Messias for min del. Vakkert, intrikat og ikke minst spenningsfylt. Ringen var sluttet, jeg kunne like gjerne lagt min slitne PC på hylla etter å ha fullført spillet. Men det er som de sier: Mye vil ha mer. I tett rekkefølge fulgte Icewind Dale I & II, og Planetscape Torment før Baldur's Gate II kom på banen. Som med Daggerfall fikk jeg ikke den samme overveldende godfølelsen av spill nummer to, men solid var det.
2002 var et godt år. Bioware serverte nok en gang et glimrende spill i Neverwinter Nights, men det var The Elder Scrolls III: Morrowind som fikk mitt hjerte til å nå bristepunktet. Morrowind er det rollespillet i spillhistorien som har imponert meg mest når det gjelder bevegelsesfrihet. I dag sitter jeg faktisk bare i et kaldt hjørne av min leilighet, og vugger frem og tilbake mens jeg taler i tunger. Grunnen er det fjerde spillet i serien, Oblivion. Ah, for en herlig dag det skal bli når det er å finne i norske butikker.
Mot stjernene
Star Wars: Knights of the Old Republic maktet også å trollbinde. Begge spillene i serien hektet meg som om de var laget av godt kamuflert opium. Nok en gang synes jeg spill nummer èn var hakket vassere, sikkert mye på grunn av originaliteten og den unike følelsen et slikt "nytt" spill gir deg.
Kan hende jeg har glemt noen mindre titler, men de jeg har nevnt har formet meg som rollespiller spesielt og gamer generelt. Hvem trenger vel penn og papir og en god gamemaster når tilbudet er så godt i hyllene på spillbutikker? Fantasiverdener og historier som engasjerer deg så mye at mat, søvn og et generelt vanlig liv synes uviktig - det er hva jeg kaller spill.
