Navnet er John Marston, og han tar ikke mot dritt fra noen. Ikke en eneste sjel. Med en mor som var hore og en far som var en fordrukken skotsk båtflyktning lå det riktignok i kortene fra tidlig av, og herr Marston endte tidlig opp på barnehjem. Deretter dreide livet hans inn mot fyll, kriminalitet og annet fanteri sammen med en trio av lovløse noksagter. Ting gikk som de måtte gå, og den notoriske gjengen ble spredt for alle vinder. Selvsagt ikke uten å etterlate seg et grundig ettermæle av frykt og fordervelse.
Og det er altså denne hemningsløse drapsmaskinen av en cowboy vi farter rundt med i dette spillet, i det som er sandkassebautaene Rockstars seneste utgivelse. Veldig få utviklere her i verden hadde maktet å overgå det forrige produktet sitt om det bar navnet Grand Theft Auto IV, men så er det også veldig få utviklere som har det samme ryktet som Rockstar.
Det er det all grunn til, for Red Dead Redemption er noe av det beste og viktigste som noensinne har hendt denne sjangeren.
Politi og røver
Vi sendes til år 1911, et i utgangspunktet utypisk år for fiksjon satt til western-settingen. Allerede innledningsvis poengterer et digert utsnitt av en bil at Ville Vesten er i ferd med å dø ut til fordel for industrialiseringen. Den halvknølete Marston er selvsagt ikke særlig bekvem med alt dette, og i en lang og tankefull introduksjonsfilm får vi se hvordan han eskorteres av et par føderale spesialagenter fra en diger dampbåt og med tog ut til utkantbyen Armadillo.
På grunn av årstallet som er gode femti til hundre år unna det vi som regel forbinder med Ville Vesten er det heller ikke en typisk «cowboy og indianer»-historie som fortelles her. Rockstar har ved tidligere anledninger forklart dette med at de ville ha en setting som ikke hadde renskårne gode og onde fraksjoner, men heller en som åpnet for moralsk tvetydighet og en større frihet til å bestemme selv for spilleren sin del.
Som gammel ringrev hva kriminalitet angår har vår hovedperson mange svin på skogen, og dette vet myndighetene å utnytte til sin fordel. Marstons kone og tenåringssønn kidnappes av de nevnte agentene, og vil ikke løslates før Marston har likvidert sine gamle kumpaner fra gjengen og skjært av den verkebyllen de har utgjort. Antihelten vår vet naturligvis å lystre, og dermed er premissene satt for det som utvikler seg til å bli et virkelig episk drama i midten av den amerikanske prærien.
Uovertrufne omgivelser
Dette spillet er delt inn i tre deler, som hver foregår i en distinkt del av Nord-Amerika. Den innledende byen Armadillo og resten av stedene du farter innom de første ti timene av spillet befinner seg på grensa mellom USA og Mexico, og er en myk blanding av prærie, ørken og sumpland. Disse omgivelsene er skildret med en slik livlig og sart pensel at det massive spillområdet alltid frister deg til å utforske det ukjente.
Noe av det som forsterker de nydelige miljøene mest er at de alle inenholder en rik og dynamisk fauna som stadig vekk overrasker spilleren. Det er ikke noe nytt å se en og annen slange eller hest i et spill, men aldri har jeg opplevd et spill med omgivelser som føles så organiske og levende.
Det er rett og slett fantastisk givende å bare være i Red Dead Redemption. Den utforskelsestrangen andre sandkassespill fremprovoserer fordi det kan være noe kult gjemt et sted er erstattet med en eneste gjennomgående følelse av at du skylder disse nydelige miljøene din hele og fulle oppmerksomhet.
I samråd med fantastisk musikk, som strekker seg fra trygge banjotoner til mer uortodokse og moderne sanger, bygger dette en stemning det går år mellom at du finner i spill. Det er en diger, overhengende helhet her som gjør det umulig å isolere spillet i aspekter, og det er utelukkende en god ting.
Som en konsekvens av dette vil du for det aller meste føle for å traversere de massive slettene på hesteryggen, og det er minst like kult som det er puritansk. Det finnes riktignok kollektivtransport både i form av hest og kjerre og tog, men i motsetning til de tilsvarende drosjene i Grand Theft Auto IV så frister det ikke et sekund å bruke de. Nå skal jeg ikke bli helt hippie med dreadlocks og grine på nesa over moderne teknologi her, men dette spillet gjør virkelig noe med en.
Uante muligheter
Disse omfattende omgivelsene, hvis størrelse er regelrett gigantisk, legger også til rette for et annet aspekt som gjør Red Dead Redemption til et unikum. I tillegg til den drøyt tyve timer lange hovedhistorien ligger det nemlig en vidunderlig mengde med sideaktiviteter verdig et eget spill gjemt inne i denne massive pakken. Nå er dette riktignok et særtrekk ved sjangeren, men jeg har opplevd noen av de største sandkassetitlene de siste årene som så substansløse og uinspirerte hva selve sandkassen angår at dette spillet presenterer en veldig tydelig kontrast.
For uansett hvor du befinner deg eller er på vei så vil det være noe å sette fingrene i. Ser du et dyr så kan du ta frem rifla, avrette og flå det. Ser du en villhest så kan du røske ut lassoen, slenge den rundt halsens dens og temme råskapen. Ser du en ensom stakkar ute i ødemarka så kan du også fange ham med lassoen, bakbinde ham, hive ham på hesteryggen og ri ned i solnedgangen med din nye venn. Mulighetene er endesløse, og det er ikke bare i de åpne oppgavene du selv velger å dyrke den ett hundre prosent ulineære strukturen skinner.
Man finner også en hel rekke omreisende som alle tjener sin hensikt i den gigantiske symbiosen som er denne spillverdenen. Noen ganger ser du en mann stående ved veien som ønsker å konkurrere om hvem som kan skyte en klase kråker kjappest. Noen ganger kan du finne en mann ved veien, stoppe for ham og oppleve at han sparker deg av hesteryggen og knabber ridedyret ditt.
Disse tilfellene er så mange og varierte at selv om du til stadighet kommer over en variant du har opplevd tidligere så gjør det ingenting. Om noe er det kanskje slik at du ikke velger å høre på den gråtvalte bønnfalingen til en femme fatale som har lurt deg rett inn i favnen til landeveisrøvere andre gang det skjer. Jeg var i hvert fall ikke særlig nådefull neste gang jeg så en ensom meksikansk madam i ørkenen etter at det skjedde med meg.
Vandrende oppdragsgivere
I tillegg har man en annen faktor som spillet selv velger å kalle fremmede, men som er frilansoppdragsgivere i mangel av et bedre ord. Dette er mennesker du selv må finne ute i de vidstrakte landskapene, som byr på utfyllende oppdragslinjer og klekkelige belønninger kontra de mange oppdragsgiverne der ute som kun byr på kjappe nøtter mot en neve dollars.
Ikke bare er disse fremmede en gjeng med særdeles herlige og ofte psykisk lidende personligheter, de krydrer også sandkassen med et spennende overraskelsesmoment. For det er gjerne når du er på vei til andre oppgaver at du kommer over disse menneskene, og oppdragene de gir ut er strukturert slik at du kan fullføre de når som helst. Dermed vet du aldri hvilken original skikkelse som gjemmer seg bak neste støvsky, og det som fort kunne ha blitt en gigantisk og upersonlig ørken føles som en eneste stor skattekiste.
Personlighetene du møter på i denne delen er som nevnt ofte noen snedige skruer, og man må ha et åpent sinn om man skal komme gjennom ødemarka med sinnshelsen i behold, kan det virke som. For når du plukker blomster i en halvtime for å oppdage at en eller annen isolert, nekrofil snåling planlegger å gi det til det eldgamle liket av kona så er det vanskelig å holde maska. Det samme gjelder for øvrig når du kommer over skruer som den zoofile bonden eller mannen som selger kona si.
Artige folk
De aller rikeste og mest gjennomførte personene finner du likevel i den lange og humpete landeveien som er hovedhistorien. Å skape unike personligheter med de underligste særtrekk er en av Rockstars mange spesialiteter, og i Red Dead Redemption finner du noen av deres aller beste. For enten det er den desillusjonerte gravplyndreren Seth, kvakksalveren Nigel West Dickens eller den erkekåte revolusjonslederen Abraham Reyes som holder deg med selskap så utveksles replikker med en usedvanlig brodd og underfundighet.
Humoren er også sedvanlig beksvart og sarkastisk, og man må egentlig være Rockstar for å spytte flere hundretalls millioner norske kroner inn i et spillprosjekt som impliserer at biroller har sex med lik og dyr, eller å flette inn en mellomsekvens hvor en dritings fyr klemmer på lemmet til en hest og gauler en vulgær bemerkning. Det høres kanskje fryktelig udannet og fjollete ut, og det er det kanskje for mange, men for min del så er det i all hovedsak en usminket og rå fortelling om en tid hvor det regjerte andre kår enn i vår.
Derfor finner man også ubehageligheter som at prostituerte jevnlig blir forsøkt voldtatt av misfornøyde kunder eller mellomsekvenser hvor man ser mellommenneskelige forhold som tidvis kan være regelrett ekle. Og hadde det vært elementer i et moderne sandkassespill så kunne man kanskje ha stilt spørsmålstegn ved relevansen, men få virkemidler har for min del vært så effektive til å bygge autentisitet og ubehag rundt en svært turbulent tidsperiode som slike.
Men det er altså ikke bare flåseri og ugagn som foregår her i gården, for spillet har også en rekke virkelig vakre og rørende øyeblikk side om side med gåsehudsekvenser og sorgtunge mellomsekvenser. Båndene mellom personlighetene i dette spillet føles alltid veldig ekte, mye fordi verdenen er så gjennomarbeidet og solid, og historien til vår hovedperson er langt ifra noen komedie.
