Guitar Hero har gått sin seiersgang verden over, og er en selvskrevet ingrediens på mang en fest. At voksne mennesker nedverdiger seg til å rocke hemningsløst på lekegitarer av plast, vitner om hvor fantastisk fengslende konseptet er. Harmonix hadde imidlertid mer ambisiøse planer, og forlot serien etter det andre spillet. Nå skulle nemlig et helt band simuleres.

Den som venter på noe godt

Amerikanerne har lenge hatt glede av Rock Band, og for noen måneder siden ble det sluppet i enkelte europeiske land. Det er imidlertid først nå at spillet er å oppdrive i norske butikkhyller. Forventningene er store og prisen er stiv, men så er det da heller ikke et hvilket som helst spill det dreier seg om.

Gitar, trommer og mikrofon ligger pent og pyntlig pakket ned i den enorme spillesken, og venter på at rockebandet ditt skal rive dem opp og (mis)bruke dem. Dessuten kan du invitere en bassist, hvis du har en ekstra gitar tilgjengelig. Det kan med andre ord bli sosialt foran TV-en.

Det mest spennende ved Rock Band er kanskje trommesettet. Det er virkelig massivt. Fire trommer er montert på et justerbart stativ. I tillegg kommer pedalen, som simulerer stortromma. Trommene betjenes med skikkelige trommestikker av tre, mens pedalen sysselsetter rockefoten. Her må man altså holde styr på både armer og bein.

Fantastisk trommemoro

Gitarnotene fungerer i praksis som i Guitar Hero. En linje viser hvor i låten vi er akkurat nå, og det gjelder å treffe riktige toner idet de passerer streken på sin ferd nedover skjermen. Trommenotene er bygd opp på akkurat samme måte. De fire trommene er representert med hver sin kolonne, pedalen markeres ved en strek som går på tvers av alle de fire kolonnene. Notene er stort sett lagt opp relativt realistisk. Du hamrer ikke vilt på trommene i tilsynelatende tilfeldig rekkefølge, men må slå takten i ganske typiske trommesekvenser.

Mye av utfordringen ligger i å bytte rytme på hender, foten eller begge deler, uten at det går i ball. Lettere sagt enn gjort. Det spennende ved dette er at opplevelsen faktisk kommer overraskende nær det å være virkelig trommeslager (ta det fra en med tre års erfaring fra ærverdige Idd Skolemusikkorps), i motsetning til gitarspillingen.

Den medfølgende gitaren ser hakket mer tiltalende ut enn de vi er vant med fra Guitar Hero. Det er en kopi av en Fender Stratocaster, og utførelsen er nokså troverdig. Dessuten har den fått noen ekstra knapper vi kan kose oss med. Viktigst er de fem nye knappene nederst på gitarhalsen. Ved hjelp av disse, kan du dra gitarsoloer med stil, uten å slå an tonene. Dessuten har gitaren blitt utrustet med en effektbryter, slik at du kan velge hvordan whammy-armen skal forvrenge lydene. Artig, men relativt unyttig. Alt dette er vel og bra, men kvalitetsfølelsen er dessverre lavere enn forventet. De eldre Guitar Hero-gitarene føles rett og slett fastere, mer presise og responssive. Heldigvis kan Xbox 360-spillere bruke disse gitarene med Rock Band.

Rock Band kommer som sagt også med en mikrofon. Den er betydelig tyngre og stiligere enn Singstar-mikrofonene, men vi skulle selvsagt ønske at den var trådløs. Det er den ikke. I likhet med trommesettet, kobles den til ved hjelp av USB. Gitaren er trådløs, men benytter seg ikke av Playstation 3s blåtann-muligheter. I stedet er den avhengig av en USB-basert mottaker. Hvis du i tillegg skaffer deg en gitar til bassist, vil du altså legge beslag på alle fire USB-portene til konsollen.

Ikke helt Singstar

Ved fullt band blir det trangt på TV-skjermen, men det fungerer likevel overraskende godt. Gitarene og trommer er plassert ved siden av hverandre, mens vokalen kommer øverst. Her viser en linje hvilken tone du skal synge, mens en pil holder deg oppdatert på hvordan du treffer. Teksten og tonelinjen ruller over skjermen, fra høyre til venstre. I tillegg vil du fra tid til annen måtte dunke mikrofonen i hånden, for å simulere tamburin, triangel eller lignende. Ikke helt som Singstar altså, men svært lettfattelig. Spillet virker relativt tilgivende på dette feltet, du trenger ikke være noen sangstjerne for å gjøre det godt, selv på høyere vanskelighetsgrader.

Låtutvalget er imidlertid litt problematisk for synging. Listen er definitivt imponerende låtmessig, men bærer tydelig preg av at vokal har kommet i siste rekke under utvelgelsen. Mange av låtene er rett og slett ikke spesielt interessante rent sangmessig.

Navnet tatt i betraktning, er det ikke helt uventende at rock står i fokus, og det er mye å glede seg over her. Problemet er gjerne ikke å finne noe man vil spille, men å bestemme seg for hva man vil spille først. På repertoaret finner vi godsaker som Creep (Radiohead), Sabotage (Beastie Boys), Say it Ain't So (Weezer), Enter Sandman (Metallica) og Blitzkrieg Bop (Ramones). Likevel skulle vi gjerne sett enda flere A-titler fra de største artistene.

Da er det godt at et anselig antall låter (i skrivende stund rundt 180) er tilgjengelig for nedlasting, for den som er villig til å åpne pengepungen. De selges enkeltvis, i små pakker, eller som hele album. Også der er det mye å glede seg over, og nytt innhold blir stadig lagt til. Dessuten sies det at innhold som blir kjøpt til Rock Band, også vil fungere til Rock Band 2, når den tid kommer.

Erobre verden med kameratgjengen

Til å begynne med er kun et lite knippe låter tilgjengelig. Resten låses opp i spillets karrieremodus. Du kan gjøre karriere på valgfritt instrument og vanskelighetsgrad, men for at samtlige sanger skal låses opp, må du spille gjennom på middels vanskelighetsgrad eller vanskeligere. Det definitivt artigste er selvsagt å invitere noen venner, slik at dere kan starte et band sammen. Etter å ha valgt bandnavn og skapt deres egne musikanter, er det bare å kaste seg på scenen. Det er lite som slår opplevelsen av et publikum som jubler og synger med. Ja, det er lett glemme at man bare opptrer i egen stue.

Flerspiller står i det hele tatt særdeles sentralt, som seg hør og bør i et bandspill. Dette kommer også til uttrykk i den enkelte bandmedlems oppgaver. Hvis et av bandmedlemmene blir buet av scenen, kan en av de andre hente ham inn igjen, ved å aktivere «overdrive» (Rock Bands svar på «star power»). Når du spiller alene, fungerer «overdrive» praktisk talt som i Guitar Hero. Det lades opp ved å spille en sekvens riktig, og aktiveres når du ønsker en midlertidig bonus. For å aktivere fra gitar, vippes den til siden. Trommeslagere aktiverer ved å avslutte en improvisert trommesolo på en bestemt måte, mens vokalister aktiverer ved å synge på angitte steder. Det kan typisk dreie seg om å holde en tone lenger enn hva man normalt ville gjort.

Den umiddelbare gleden ved å leke artist er stor, og tilfredsstillelsen ved å virkelig beherske ett eller flere av instrumentene enda større. Noe som imidlertid har forsvunnet litt i alt det andre er konkurranseaspektet. Mye av gleden ved Guitar Hero er å utfordre venner og kjente til duell. Det blir ikke helt den samme hvis man spiller forskjellige instrumenter. Det er ikke nødvendigvis negativt, samarbeid er også berikende. Men kanskje er det plass til begge spill på festen?

Konklusjon

Rock Band er ikke perfekt. Vi skulle for eksempel gjerne sett at det var lagt til rette for å bytte instrumenter underveis i den flerspillerbaserte karrieremodusen. Dessuten føles gitaren litt billig og trommesettet bråker i overkant. Men når sant skal sies, er det svært vanskelig å la seg irritere. Rock Band innbyr til fest og moro, og evner å trollbinde i time etter time, og fest etter fest. Det koster kanskje skjorta, men til gjengjeld rocker det sokkene av både deg og alle du måtte invitere inn i stua.

Merk: Anmeldelsen er basert på en amerikansk Playstation 3-versjon. Det er foreløpig kun Xbox 360-utgaven som er i salg i Norge, men versjoner for Wii, Playstation 3 og Playstation 2 ventes senere. Artikkelen vil bli oppdatert med eventuelle forskjeller og ekstra karakter så fort vi får testet de andre utgavene. Den europeiske versjonen kommer forøvrig med 9 ekstra låter i forhold til den amerikanske.