At spill basert på filmer har en tendens til å være kjipe utgivelser er så vanlig at det bortimot har blitt en klisje for spillanmeldere å nevne det. Nintendo DS-spillet Robots, basert på Disneyfilmen ved samme navn, er likevel overraskende dårlig gjennomført, til og med til filmfranchisespill å være.
Møt herr Kobberrumpe
Vår robothelt Rodney Copperbottom flytter til storbyen for å bli oppfinner. Vel fremme viser det seg at ikke alt er slik det skal være i Bigweld Industries, byens største selskap innen robotreperasjoner. Grunnleggeren har visstnok trukket seg tilbake og latt andre ta over styringen av selskapet. Den nye ledelsen har sluttet å produsere ekstradeler til robotene, for heller å lage oppgraderinger. Rodney aner ugler i mosen, og tar derfor på seg oppgaven med å finne ut hva som egentlig foregår.
Robots går i hovedsak ut på å vandre rundt i storbyen som Rodney og knerte skurkeroboter mens man jakter på reservedeler til forskjellige maskiner en møter på sin vei. Finner man en del noen mangler, får en som regel belønning av vedkommende. Dette kan enten være mer liv eller en oppdatering til et av våpnene eller Rodneys Wonderbot. Dette er en liten helikopterlignende robot som følger med spilleren overalt, og som hjelper til i spillets løp. Spilleren har mulighet til å bruke Wonderboten til å slå av og på brytere, i tillegg til at den kan brukes både som hang-glider, trampoline, taubane og drill når en har fått låst opp de riktige oppgraderingene.
Fremmedgjort urbanitet
Storbyen Rodney har flyttet til består av en rekke anonyme og identitetsløse landskap i børstet stål og aluminium. Til tider brytes monotonien opp av flater bestående av messing og plast, men alt i alt er landskapene i denne byen fraværende. Den monotone atmosfæren understrekes av et kjedelig og ensformig teknolydspor som minner mer om et skummelt åttitallsmareritt en musikken til et science-fiction-spill.
Spilluniverset beskues av spilleren på DS-ens øverste skjerm fra et litt skrått perspektiv, slik som i den gamle klassikeren Golden Axe og slåssespill som Street Fighter og Mortal Kombat. Dette er med andre ord et gammeldags sideskrollende to-dimensjonalt actioneventyr. Og dette slippes altså på den første håndholdte konsollen som takler tredimensjonal grafikk på en mer enn tilfredsstillende måte. Ikke spesielt imponerende. Samtidig er grafikken hjemsøkt av feil i tillegg til at perspektivet spilleren ser spillet fra byr på problemer når en skal angripe andre roboter. Rodney kan nemlig bare angripe fiender som står horisontalt på linje med han. Dette er ikke noe stort problem så lenge motstanderen står på bakken, men så fort robotene begynner å fly, slipper man også opp for referansepunkter for hvor man skal angripe. Resultatet blir en lett desorientert robot som denger løs på alt og alle rundt seg med en overdimensjonert skiftenøkkel.
DS-ens nedre skjerm brukes primært av spillets brukergrensesnitt til å vise et udetaljert kart, inventaroversikt og hvilke våpen Rodney har for hånden. Skjermens trykkfølsomhet kan her brukes til å velge forskjellige våpen, samt skrive notater på kartet. Det siste er i utgangspunktet ganske nyttig, da det etter hvert blir mange forskjellige ting og steder å holde styr på i spillet. Skuffelsen er dog stor når en oppdager at notatene ikke blir lagret sammen med resten av spilldataene, og at notatene altså bare er nyttige så lenge konsollen er påslått og spillet er lastet.
Meningsløse og kjipe småspill
I et forsøk på å bryte monotonien i plattformdelen av spillet har utviklerne lagt inn fire forskjellige småspill i utgivelsen. Det småspillet man møter oftest på, er transportspillet. For å forflytte seg mellom bydelene må Rodney krølle seg sammen som en ball og rulle rundt nedover en half-pipe med forskjellige hindringer. Vår helt kontrolleres ved hjelp av pennen på den trykkfølsomme skjermen. Dette er eneste stedet i utgivelsen at det er brukt tredimensjonal grafikk for å gjengi spilluniverset, men bortsett fra dette er denne delen av spillet totalt meningsløs. Å spille transportspillet er verken engasjerende, spennende eller utfordrende. Half-pipens eneste hensikt er å komme frem til mål, og trykker man på pause og velger avslutt kommer man uansett frem dit man skulle uten å måtte gjennomføre hele løpet.
Etter hvert som historien drives fremover låser spilleren opp ytterligere tre småspill. Det ene er en rip-off av klassikeren "Rootbeer Tapper", hvor Rodney må jobbe i en oljebar og sende mugger med olje nedover en bardisk. En annen variant av transportspillet er også inkludert, bare i plattformspillutgave. Man ser med andre ord Rodney i ball-modus fra siden, og skal guide han gjennom en løype. Der transportspillet var for lite utfordrende, blir dette småspillet litt i vanskeligste laget. Spilleren kontrollerer Rodney ved å "rulle" en ballkontroll på den trykkfølsomme skjermen ved hjelp av stylusen, og dette skal kontrollere både retning og hastighet på Rodney. Med knallsmale plattformer og et visst krav til fart gjennom løypen blir dette spillet rimelig vanskelig å mestre, særlig for den yngste delen av spillets målgruppe. Det siste spillet er en taubane hvor en skal skli nedover og hoppe fra line til line mens man denger fiender som kommer mot en.
Konklusjon
Robots virker alt i alt forferdelig lite inspirert. Spillet har verken fascinerende tekniske løsninger, god grafikk eller engasjerende sjarm, og handlingen blir kommunisert på en så lite tilfredstillende måte at undertegnede måtte lese i manualen for å forstå bakgrunnshistorien i spillet. De mulighetene spilleren får til å bruke DS-ens særpreg, den trykkfølsomme skjermen, virker som de bare er slengt på i siste liten for å kunne lansere dette som et DS-spill og ikke bare som GBA-spill, slik det burde.
