Miserabel flerspillerfunksjon
Flerspiller (ved hjelp delt skjerm) i RoadKill er direkte kjedelig. Denne modusen inneholder et brett spekter av ulike kjøretøy og våpen (bl.a. en hel rekke som er vanskelige eller umulige å finne i enspillermodus), men gameplayet er rett og slett ikke slik det skal være. Opp til fire personer kan konkurrere mot hverandre på diverse arenaer spesialbygd for multiplayer, og målet er enkelt og greit å drepe motstanderne for å få poeng. Den som får flest poeng vinner. Det er imidlertid lite trolig at dere klarer å fullføre en eneste kamp før noen spør om dere kan gjøre noe annet.
Grafikken er ganske fin, egentlig. Problemet er at den postapokalyptiske verden spillet foregår i er skitten og fæl, og fargene gjenspeiler dette. Det er lite som er direkte pent, men kvaliteten er likevel høy, og detaljene er mange. Kjøretøyene er godt laget, og tar skade av kuler og eksplosjoner på en rimelig realistisk måte. Dessuten er bilene alle ganske fantasifulle og interessante å se på.
Spillet inneholder ganske troverdig ragdoll-fysikk som virkelig kommer til sin rett når du kjører ned en eller annen stakkar og armen hans blir hengende fast i bilen. Andre objekter som befinner seg rundt om på landskapet reagerer også realistisk når du krasjer i dem, og det er jo alltid litt gøy. Teksturene er stort sett fine, med noen unntak (og dessverre er enkelte av disse ganske iøynefallende).
Radio
Som nevnt i begynnelsen har RoadKill rappet ideen om radiostasjoner fra GTA-serien. Spillet inneholder en rekke stasjoner. Noen av disse er kun snakkestasjoner, og her har utviklerne definitivt gått for den samme brutale humoren som GTA 3 og Vice City. Det virker dessverre som de rett og slett har prøvd for hardt på å være kontroversielle, og det er lite som er så hysterisk morsomt som Chatterbox i GTA 3, for eksempel.
Dessuten inneholder spillet flere musikkanaler (riktignok alle med pratsomme DJ-er). Den kanalen med mest lisensiert musikk inneholder klassisk rock fra 70-tallet, og du får høre blant annet Judas Priest og Blue Oyster Cult. Det meste her er av ganske høy kvalitet, og passer perfekt til gameplayet. Det øvrige lydbildet er heller ikke ille. Eksplosjoner og våpenlyder er kraftige og gode, og de ulike bilene har forskjellig motorlyder. Hvis du holder på å kjøre ned en fotgjenger kan du rekne med en saftig kommentar (eller småvittige "Hah! You missed me!"), og stemmeskuespillet ellers holder jevnt over en høy standard.
Konklusjon
Hvis du hadde ventet en ny og spennende tolkning av GTA 3-konseptet, så vil du bli skuffet. RoadKill er rett og slett for simpelt til å være en reell utfordrer. Spillets gameplay er rett og slett ikke intelligent nok. Det er imidlertid slett ikke usannsynlig at du kommer til å like dette spillet hvis du ønsker deg et spill med enkelt og hektisk gameplay. Det leverer nemlig RoadKill i bøtter og spann. RoadKill er i seg selv ikke noe dårlig produkt, og det er vanskelig å finne alvorlige enkeltfeil med det (annet enn flerspillermodusen). Problemet er i hovedsak at det enkle gameplayet, de usympatiske karakterene og de urealistiske spillmiljøene ikke klarer å motivere deg til å spille det.
