Risen er et rollespill for den harde kjerne. Jeg advarer deg likesågreit nå, den kommende helten man kontrollerer i Risen er inget overmenneske, og blir heller aldri det. I dette rollespillet er det ingen som holder deg i hånden etterhvert som du utforsker, ingen sjekkpunkter som redder deg fra en umulig slåsskamp – noen generell opplæring tilbys heller ikke.
Ingen tur i parken
Fra første sekund er spillets protagonist i trøbbel. Helt fra hans første vaklende skritt i vannkanten, skipbrudden og forsvarsløs. Det tar ikke lange tiden før den spinkle trestokken, som knapt kan kalles et våpen, må anvendes på noen rasende og voldelige pinnsvinrotter. Uten å ha fått noen som helst opplæring døde jeg faktisk ganske umiddelbart allerede her, lite skulle jeg vite at dette bare var begynnelsen på begynnelsen.
Risen er av den typen rollespill som ikke lages lenger. Spillet er på mange måter regnes som Gothic 4, det er de samme ildsjelene som står bak, og det merkes. Visuelt har spillet svært mye til felles med det tredje spillet i Gothic-serien, og selv om Risen er langt mer polert opplevde jeg ikke så rent få tekniske småfeil og krasj. Heldigvis er jeg personlig en flittig bruker av hurtiglagreknappen, og mistet lite av det jeg hadde oppnådd når krasjene inntraff. Frustrerte øyeblikk kan forekomme, men de er sjeldne og går ikke utover spillopplevelsen.
Avhengig av hvilken vei du velger innledningsvis blir du kjent med enten de Robin Hood-aktige eksilbandittene i sumpen eller de småpretensiøse, men velmenende soldatene og magikerne i klosteret.
En historie med nyanser
Bandittenes leder Don Esteban, som har fått liv av selveste John Rhys-Davies, kjent som Gimli i Ringenes Herre, står som en klippe på den ene siden av konflikten. Don Esteban har regjert øya spillet foregår på i årevis, og han liker det dårlig når Inquisitor Mendoza og hans magikerkrigere kommer brasende på uinvitert besøk og tar over kontroll. Mendoza på den annen side er yppersteprest innen en kult-aktig religion, og har høye tanker om hvordan øya best bør tjene sitt formål i resten av verden.
Etterhvert veves man inn i et episk plott hvor det er langt ifra åpenbart hvem som er ond og hvem som er god, ingenting er svart-hvitt. Likefremt tvinges man til å foreta et endelig valg ganske tidlig i spillet. Dessverre er det ikke fullstendig klart nøyaktig når dette skillet skjer, men spillet legger opp til minst to gjennomspillinger. Historien blir fortalt hovedsaklig gjennom dialog med flervalg, litt av same type som Mass Effect av en eller annen grunn har fått patent på. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg bare opplevde to stk rene filmsekvenser gjennom hele spillet, en innledning og en avslutning.
Fortellingen om den vakre sydhavsøya Faranga er en som griper deg ganske umiddelbart. Grunnen til dette er ikke at selve hovedplottet er så fantastisk spennende, det er en kombinasjon av selve øyas besnærende atmosfære og de spennende karakterene som har æren for at Risen er et eventyr du vil huske selv i dine senere år.
Hovedpersonen er en sympatisk fyr som, avhengig av hvordan du selv ter deg, lett fremstår som en litt annerledes og mer karismatisk rollespillhelt enn det som er sedvanlig. Mannen får gjennom mine valg egne meninger, og på denne måten kan helten få særpreg som du enten har eller gjerne skulle ønske du hadde i den virkelige verden.
Selv om utseendet på personen er gitt på forhånd og ikke mulig å endre følte jeg at jeg virkelig kunne leve meg inn i min rolle. Jeg gikk for øvrig for en litt rappkjeftet, men godhjertet muskelmann som ikke var redd for å si det han mente, om det var til Don Esteban eller den mektige Mendoza.
Mye å gjøre
Innbyggerne av Faranga øy har også hjertevarmende historier å dele. Disse historiene blir fortalt gjennom godt skrevet dialog; likevel merker man at spillet har blitt oversatt fra tysk til engelsk, og ikke motsatt.
Muligens er det jeg som er kresen, men jeg plukket opp en god del litt rare setninger og formulering, for det meste i mine første timer av spillet. Jeg merket riktignok ikke noe til dette etterhvert; hvorvidt dette bare var fordi jeg var mer vant til språkbruken eller om oversetterne skjerpet seg vet jeg ikke, men uansett så var det ingenting som ødela nevneverdig for spillopplevelsen i det store og hele.
Verden skal selvsagt reddes, men i mellomtiden er det også langt mer trivielle oppgaver som må løses. De typiske henteoppdragene gjør flere opptredener, og spillkarakteren blir innimellom sendt ut på «drep 10 av monster type X»-oppdrag.
Disse mer trivielle og kjedelige oppdragtypene, kjent og fryktet av MMO-spillere, hører heldigvis til mindretallet. Jeg likte spesielt oppdragene som lot meg leke detektiv, hvor man ofte kunne spille de to sidene opp mot hverandre.
De fleste oppdragene innebærer et eller annet moralsk valg. Vil du beholde beskyttelsespengene du samler inn for bandittene selv, gi de til de urettmessige eierne eller bare la være å samle inne pengene og heller løpe med halen mellom bena til autoriteten og angi dine kamerater?
Intenst kampsystem
Om man velger å gjøre hovedoppdrag eller sideoppdrag er helt opp til spilleren, det samme er rekkefølgen ting gjøres i. Risen foregår i en såkalt åpen verden, og hele øya kan utforskes fra starten av. Godt er det, for det er mye flott å skue på denne fiksjonelle sydhavsøya.
Jeg fersket meg selv i å vandre rundt i vakre, grønne skoger mens fuglene kvitret, uten så mye som en tanke for at det faktisk var et spill jeg siklet over. Iblant kunne jeg bli stående på en høy fjellklippe og nyte en blodfarget solnedgang mens vannet slo frådende i fjellets grunn under meg.
Slike idylliske øyeblikk er ikke sjeldne, men det er sjelden man får utforske i fred. Forskjellige typer beist og dyr lurer rundt hvert minste hjørne, og selv når man etterhvert begynner å bli mektigere er hver eneste kamp en utfordring.
Fiender blokker, strafer til siden, hopper tilbake og parrerer, og det med stil. For å hanskes med de mange fiendene må du konstant være på tå hev, mens du leter etter hull i forsvaret til monsteret. Kampsystemet er rått, brutalt og svært givende. Til forskjell fra andre spill føler du virkelig at du har utrettet noe når fienden ligger utstrakt på landejorda, her er det aldri nok å veive vilt med sverdet.
Som resten av spillet er også kampdelen preget av å være ekstremt utfordrende. Til og med på lettere vanskelighetsgrad kan nesten hvilken som helst kamp bety døden. Dette er vel og bra i seg selv, og jeg personlig likte den høye vanskelighetsgraden. Det må likevel nevnes at utfordringen i kampene etter hvert kunne bli litt urettferdige.
Problemene er først og fremst knytte til kontringsangrepet man lærer seg. Ved å time et klikk av høyre museknapp perfekt vil ikke ditt spillbare jeg bare parere framstøtet til fienden, men vedkommende vil også bli stående totalt åpen for angrep i et par millisekunder.
Denne ferdigheten er svært nyttig mot fiender som nesten konstant holder blokken oppe. Det som gjør at det hele føles uretteferdig er at det er omtrent et halvt sekunds forsinkelse mellom museklikket og selve blokken, noe som viser seg katastrofalt mot senere fiender som lynkjapt svinger sverdet, uten så mye som en advarsel eller indikator fra spillmotoren.
Jeg har faktisk eksperimentert på dette området, de kjappe slagene til fienden er rett og slett umulige å parere. Den teknikken jeg fant mest effektiv mot disse fiendene ble da å holde blokken oppe konstant, og bare angripe når fienden er uoppmerksom. Dette ble litt trøttende i lengden, men kampene var minst like intense som før.
Vær den du selv vil være
Jeg har ikke tenkt å sammenligne for mye med The Elder Scrolls: Oblivion, men siden dette er et spill de fleste har et forhold til er det greit å nevne de mest vesentlige forskjellene.
Risen har heldigvis ingen levelskalering. De forskjellige dyrene og fiendene er like sterke gjennom hele spillet, og skal Risen gjennomføres er du nødt til å stige i nivå og lære deg nye egenskaper på den gammeldagse måten.
Det første jeg lærte meg var å skyte pil-og bue. En av jegerne i bandittleiren forklarte meg grundig hvordan man må trekke frem pilen, legge den inntil buen og stramme til, og hvordan best sikte seg inn.
Neste gang jeg hadde nok gull og læringspoeng var det mine fekteferdigheter som skulle forbedres et hakk, jeg fikk da en innføring i hvordan man skal posisjonere seg for å få til et kontringsangrep med sverdet. Når man lærer seg ferdigheter i Risen så betales det inn læringspoeng og gull, og man får en realistisk og passende forklaring på det man nettopp har lært seg.
Slike små detaljer bidrar til at det er svært lett å leve seg inn i rollen som enten kampdyktig tyv, magisoldat eller magikerlærling. Det er ingenting som røsker deg ut av spillverdenen, ingen lysende blå knapper og svært, svært få hint. De nesten ikke-eksisterende visuelle hjelpemidlene som menyer, kart og lignende bidrar til at innlevelsen blir uovertruffen.
I Risen har man virkelig en innvirkning på verdenen rundt en; jeg ble for eksempel møtt med lovord fra mine bandemedlemmer etter hvert som jeg steg i rekkene.. Fiender som ekspederes dukker ikke plutselig opp igjen, men ligger døde på bakken til eventuelt en ulv eller et annet rovdyr kommer for å fråtse på kadaveret.
Utvikleren skrøt i forkant av lansering av et dynamisk økosystem, hvor spillerens jaktaktiviteter fikk en innvirkning på øyas fauna. Jeg merket ikke så alt for mye til denne spennende gimmicken, men mener bestemt at jeg traff på flere piggsvinrotter etter hvert som jeg i større og større grad utryddet ulvene.
Risen er skremmende vanedannende. Det er årevis siden jeg har blitt så oppslukt av et spill, Risens gammeldagse spilldesign gjør at man må nå det neste nivået, finne det neste sverdet eller lære seg en ny egenskap.
Spillet er gigantisk, med haugevis av begravde skatter og skumle grotter som bare de modigste våger å utforske. Jeg klokket inn på i overkant 40 timer på min første gjennomføring, og det er ikke medregnet tiden jeg brukte på å bli slaktet av forskjellige monstre, og deretter måtte laste inn spillet på nytt.
Konklusjon
Risen er et av de bedre rollespillene jeg har vært borti i dette millenniet. Med spennende historie, et dypt og intenst kampsystem og massevis av innhold er Risen et spill som kan gi underholdning langt ut i de sene vinternetter.
Spillet er offer for et par tekniske problemer, og produksjonsverdiene må sies å være høye, ikke perfekte. Men dette betyr ingenting til slutt, selv om grafikken teknisk sett ikke er den mest imponerende så er de håndtegnede og visjonære spillområdene rett og slett nydelige. Det som finnes av tekniske problemer blir småtterier, spesielt i et så langt og stort spill som har så mye å by på.
Det eneste som hindrer meg i å gi Risen en universal anbefaling er den svært høye vanskelighetsgraden. Spillet krever en viss tålmodighet, fordi du vil dø og det mange ganger. Jeg kjedet meg ærlig talt ikke et sekund på den lastetidfrie, idylliske øya.
Men det er ikke til å stikke under en stol at ikke alle koser seg når de for tyvende gang laster inn spillet for å få has på en gjeng med firfislekrigere. Risen er et spill for rollespillveteraner, og i så måte oppfyller det til de grader.
