Langtrekkelig
Som i de fleste Kung Fu-filmer utgjør slåsskamper en viktig del av handlingen. Ofte befinner man seg alene i midten av en ring med fiender som angriper en eller to av gangen. Noen slag og spark blir fremstilt som små segmenter i saktefilm som utgjør en snedig detalj. Utover i spillet utstyres fiendene med ganske skremmende våpen. Heldigvis kan du plukke opp mange av disse våpnene, blant annet el-batonger, spikerballtre og jernstenger. Man kan også benytte seg av objekter i rommet, eksempelvis ved å plukke opp en stol og kaste den på noen. Det er vanskelig å bevege seg fra et sted til et annet under en slåsskamp da en ikke kan forsvare seg mens man løper. Etter hvert som spillet eskalerer i vanskelighetsgrad, må man innøve en ganske kjedelig og defensiv kampstil for å klare å hanskes med horden av fiender. Kombinert med at spillet byr på veldig få variasjoner av slag og spark gjør dette at selv slåssingen etter hvert blir langtekkelig og kjedelig.
Generelt sett er spillet ekstremt lineært. Dette kan skyldes at det er lagt opp som en film, og skal derfor handlings- og opplevelsesmessig ikke kunne oppleves på mange måter. Det positive aspektet av dette er at det demper frustrasjonen som andre spill kan skape når man blir stående fast. På den annen side gjør det spillet litt kjedelig og lite utfordrende. Spillet kommer med noen friske innslag, for eksempel å fare gjennom sykehusgangene på en båre mens en brenner av skuddsalver, løpe på vegger og dra fiender langs bardisken. Disse gjennomføres derimot såpass lineært at det igjen føles veldig ensporet og forhåndsprogrammert.
Rise to Honour har elendig kunstig intelligens. Det er ingen penere måte å si dette på. Det kommer tydelig frem under snikeoppdragene der vaktene er så ferdigprogrammerte at det hele fortoner seg nesten litt komisk. Man kan stå rett foran lommelykten deres, men de ser deg fortsatt ikke fordi du står utenfor rekkevidden på 3-4 meter. Skaperne av spillet kunne heller satt opp kameraer slik det gjøres i andre spill, slik at mangelen på kunstig intelligens ikke blir så tydelig. Under slåss- og skyteepisodene handler fiendene helt uten å ta hensyn til dine handlinger. Mangel på kontinuitet gjør at spilleren ofte blir sittende og føle at en spiller de samme oppdragene.
Konklusjon
Selv om spillet var relativt nytt da jeg startet å spille det, hadde jeg ikke hørt noe om det. Av følgende grunn fikk jeg en mistanke til spillets kvalitet. Mistanken kan sammenlignes med filmer som går rett på video uten først å vises på kinolerretet. Som så mang en gang før ebbet ikke mistanken ut i intet, men viste seg å bli bekreftet. Selv om Rise to Honour er det første spillet jeg har spilt som er laget som en film, byr det ikke på noe spesielt som ikke allerede er opplevd før. Rise to Honour varer ikke spesielt lenge, men kan likevel bli noe langtekkelig. Spillet har sine lyspunkter og kan tidvis være underholdende, men var direkte kjedelig i lengre perioder.
