Noe av det første som slår meg er at spillmenyen er lagt opp som en DVD-film. Med mulighet for å velge hvilket kapittel en vil se og egen meny for bonus materiale, lykkes spillet i å fremstå som en film. Innledningen i spillet består av en rekke actionklipp satt sammen til en trailer, og man forstår raskt at spillet foregår i klassisk Kung Fu-stil. Prosjektet er spennende, men gjennomføringen må beklageligvis tåle en del kritikk.
Stereotypiske historie
Rise to Honour tar deg med til Hong Kong hvor vi møter Jet Li i rollen som den kinesiske politiagenten Kit Yun i kampen mot den beryktede Triad-klanen. Avdelingen Kit jobber i ble tidligere ledet av hans far, som ble likvidert når Kit var ung. Etter at også Kits sjef blir drept av den samme forbryterligaen følger han i farens fotspor for å finne svar og rettferdighet. Sjefens døende ønske var at Kit skulle bringe et brev inneholdende sensitiv informasjon til sin datter. Spor av både henne og ligaen fører ham til San Francisco, hvor han blir tvunget til å ta opp kampen for rettferdighet. Fra Hong Kong til San Francisco må Kit jobbe ”under jorden” og hamle opp mot uærlige skurker på begge sider av loven.
Historien i spillet veksler mellom trist, dramatisk og komisk, en kjent stil fra denne sjangeren. Som alltid i slike filmer er den også melodramatisk og det spilles på familiær kjærlighet og ære. Skurkene er dertil helt æreløse og ville solgt bestemoren sin ved første anledning. Dialogen i spillet er typisk asiatisk, med platte, opplagte replikker og billig humor. Den engelske uttalen er det derimot ikke noe å si på, den sitter nemlig overraskende godt. Hovedpersonene i spillet er tre barndomsvenner som tiden har skilt fra hverandre. Nå bringes de sammen i kampen for å la det gode seire. Kit Yuns medhjelper, Chi, er tykk, klumsete og lirer av seg billige morsomheter som perler på en snor. Michelle, sjefens datter, har smal midje, store bryster og dessuten en kløpper på kampsport. Figurene på den onde siden er heller ikke mindre stereotypiske. Kjeltringene har grov latter og småharry replikker. Dessuten er deres plass i det kriminelle hierarki lett gjenkjennelig etter slåsskunnskaper og klesstil.
Slåss med æren i behold
Instruksjoner blir ikke gitt før spillets start, men avdekkes etterhvert i spillets gang. Dette kan virke litt forvirrende med en gang, men spillet er instruerende og man lærer det fort. Derimot inntreffer problemene når en innser hvordan knappenes funksjoner er lagt opp. Veldig få av kontrollens knapper benyttes i spillet og de få som brukes har opptil flere funksjoner. Blant annet er R1 en universalknapp som utfører det meste av handlinger. Blant annet benyttes den til å blokkere slag fra fiender, gjemme seg bak vegger, hoppe over gjenstander, klatre etc. Dette knappeoppsettet gjør at spillet byr på lite varierte utfordringer. Styringen er klønete og upresis. Dette gjør egentlig ikke stort da spillet er så strengt lineært at det nesten er fysisk umulig å gå et skritt i feil retning.
Rise to Honour varierer fra å være artig og underholdende i ett oppdrag, til å være drepende kjedelig i det neste. Dette kan skyldes at spillet deles opp i forskjellige moduser der det kun er mulig å enten slåss, skyte, snike eller løpe. Denne differansen kan igjen skyldes dårlige kontroller og vanskelige kameravinkler som i mange tilfeller forpurrer spillbarheten i stor grad. Dette gjelder spesielt når spillet skifter til skytemodus. Ofte kan ikke spilleren se de som skyter, og da kan man ikke annet enn å skyte i tilnærmet riktig retning og håpe på å treffe. Våpenmessig er spillet altfor ukomplisert og dårlig utviklet. Du har kun ett våpen per skytescene og dette har i tillegg uendelig med ammunisjon. Derfor trenger man ikke lade om, skifte våpen, bry seg om rekyl eller andre våpendetaljer som ville bedret realismen. Dette ruinerer litt av den genuine spillfølelsen og trekker helhetsvurderingen i negativ retning. De eneste friske innslagene på våpenfronten må være den originale bruken av spikerpistol og at spilleren kan utføre luftakrobatikk kjent fra Max Payne.
