Svært få feil å finne
Når ett av de viktigste punktene på lista over ting RoN gjør dårlig er "de kunne godt ha fjernet musepekeren mens introanimasjonen spiller" sier det seg selv at vi snakker om et meget bra spill. Det er kanskje litt skuffende at teknologiracet bare stopper når du har kommet inn i vår moderne tidsalder, men det var vel vanskelig å unngå. Dette fører imidlertid til at de sivilisasjonene som har ekstra bonuser i den moderne tidsalderen får et visst fortrinn, da dette vil være den tidsalderen mye av handlingen foregår i hvis spillet varer særlig mer enn en time. Likevel: Rise of Nations er uhyre velpolert, og det å lete etter feil i det blir nesten som å lete etter den gode gamle nåla som en eller annen slask har puttet i en høystakk.
Den kunstige intelligensen til mot- og medspillere er imponerende. Fienden vil aldri komme med kontinuerlige, pysete angrep, slik de har en tendens til i slike spill. I RoN vil dataspillerne samle opp store hærer, og ikke spare på noe når de angriper. I tillegg ser de faktisk ut til å kunne lære av sine egne feil. Hvis jeg gang på gang slo tilbake angrep fra en kant prøvde de en annen innfallsvinkel. I Quick Game moduset er det mulig å forhandle med dataspillerne for å danne allianser eller koordinere angrep, og også dette fungerer fint (hvis du f.eks. spiller med tre dataspillere og to av dem allierer seg vil antakelig den tredje være svært interessert i en avtale med deg).
Grafikken i RoN er kanskje gammeldags, men den er slett ikke dårlig. Animasjonene er jevne og gode, og det er mye variasjon. Alt er dessuten godt laget, av grafikkartister som åpenbart har peiling på det de driver med. Hvert av de individuelle skjermbildene ser kanskje ikke så fryktelig imponerende ut, men hvis du ser på alle sammen og husker på at alt er fra samme spill blir det straks litt bedre. Det eneste lille minuset med den grafiske presentasjonen er at siden bygningene forandrer utseende etter hvert som du beveger deg framover i tid kan det ta en stund å lære utseendet på de forskjellige bygningene å kjenne. Dette skyldes ikke minst at byene har en liten økonomisk radius du må bygge innenfor, noe som betyr at du må bygge relativt tett. På lydsiden har jeg ikke mye å klage over, men når det gjelder lydeffekter har ikke spillet så mye som virkelig gjør inntrykk. Som vanlig hører du sloss-lyder og slikt, og disse er av en rimelig høy kvalitet, men de inneholder ikke det lille ekstra som hever dem over det vi hører i andre spill. Musikken er imidlertid svært god og passer godt til handlingen.
Konklusjon
Rise of Nations gjør praktisk talt alt perfekt. Spillet er komplisert, men takket være genial design er det svært lett å kontrollere. Det inneholder ingen dramatisk nyskapende ideer, og det meste det gjør har blitt gjort før, men utførelsen er så forseggjort at spillet raskt har rukket å bli min favoritt i denne litt overfylte sjangeren. Spillet har svært god presentasjon, sterk kunstig intelligens og er så godt som helt fritt for problemer. Varigheten er virkelig god, for dette er et spill som kan spilles om og om igjen uten at du blir lei. Jeg kan i det hele tatt ikke se for meg at noen strategientusiaster kan bli skuffet over Rise of Nations.
