Ulikt det meste annet
Takket være fokuset på byer og territorier, samt flere andre spennende elementer, minner ikke Rise of Legends for mye om andre sanntidsstrategispill på markedet. Om du har prøvd forgjengeren, Rise of Nations, vil du oppdage mange likheter i forhold til hvordan spillet er oppbygd og hvordan det føles å spille, men det er også gjort mange endringer som gjør at Rise of Legends føles annerledes. Det er en stor fordel; vi trenger egentlig ikke flere standard sanntidsstrategispill nå, nærmest uansett hvor godt de er produsert. De eneste spillene som virkelig har livets rett på dette markedet er spill som går egne veier og tilbyr noe unikt, og Rise of Legends er et slikt spill.
I tillegg er det svært morsomt å spille. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er Big Huge Games har gjort så bra, men gameplayet føles rett og slett veldig riktig. Dette er et spill hvor mye skjer samtidig, og du sjeldent får tid til å hvile, og dessuten er kartene som oftest strukturert slik at de avsluttes med en heidundrende, adrenalinfremkallende finale. Dette er et spill som har en tendens til å sluke all oppmerksomheten din, og om noen skulle finne på å snakke med deg mens du spiller, er sjansene store for at de får tanketomme svar som "jaah" og "mhm", mens du sitter i en helt annen verden og prøver å blokkere ut babbelet i bakgrunnen.
Den kunstige intelligensen til motstanderne er av en litt varierende kvalitet. Fienden er stort sett veldig forutsigbar - i stedet for å bruke avledningsmanøvre eller prøve å gå rundt frontlinjene, vil han stort sett angripe de samme punktene om og om igjen. Noen ganger vil han bare sende styrker mot deg i en jevn strøm, som knuses mot forsvarsverkene dine. Andre ganger ser det imidlertid ut som han klarer å spare opp til store (og ofte ødeleggende) angrep, samtidig som han ikke er helt forutsigbar. Jevnt over gjør datamaskinen en helt gjennomsnittlig jobb, og mens den yter noe svak motstand i "skirmish"-kart er den både utfordrende og tilfredsstillende å kjempe mot i kampanjen.
Elendige Cuotl!
Det er vanskelig å si for mye om hvor velbalansert forholdet mellom de tre rasene er så tidlig i spillets livssyklus, spesielt fordi de stort sett ikke møtes i enspillerdelen. Cuotl virker i utgangspunktet noe sterkere enn de to andre rasene, men er mer sårbare tidlig i spillet, fordi det tar lengre tid å bygge opp en slagkraftig hær med dem. Det gjenstår å se hvordan gode spillere klarer å utnytte rasenes forskjeller til sin fordel, men det er i alle fall tydelig at min personlige, litt omstendelige spillestil egner seg dårlig mot motstandere som bruker Cuotl i flerspillerkamper.
Flerspiller foregår på typiske "ta over verden"-kart, og en typisk flerspillerkamp er delt i to faser; først haster motspillerne rundt på kartet for å ta over så mange byer og uavhengige bygninger som mulig mens de bygger opp hæren sin, og så møtes de til kamp. Dette kan gå svært heftig for seg (spesielt om spillerne får tid til å forberede seg ordentlig), og ofte tar det ikke lang tid før vinneren er klar. Spillets flerspillerkomponent fungerte knirkefritt for meg, selv når svært mye foregikk samtidig. Jeg vet imidlertid at mange sliter med å koble seg til flerspillerkamper, noe utviklerne jobber for å rette opp.
Big Huge Games vet hva de gjør, og Rise of Legends er et svært velprodusert spill. Jeg opplevde ingen tekniske problemer overhodet, og gameplayet flyter svært godt. Visuelt sett varierer spillet fra strålende til litt kjedelig, stort sett avhengig av omgivelsene (mens noen av dem er helt fabelaktige, er andre rimelig tamme). Enhetene og bygningene er svært detaljerte, og fulle av egenart. Musikken er også et høydepunkt, og flere av melodiene er direkte nydelige.
Noe av det mest imponerende med grafikken er hvordan bygninger faller fra hverandre når de angripes. Når en stor hær samles rundt en fiendeby, oppstår det et destruktivt kaos uten like, som ofte følges opp av et enormt rabalder. Hvor imponerende kampene høres ut er litt avhengig av hvilke fraksjoner det er som kjemper - Vinci-enhetene bruker krutt, og lager mye lyd, mens Alim sine magiske angrep høres mer pinglete ut. Det samme gjelder energivåpnene til Cuotl, men disse skaper i det minste et lysshow uten like, så det er vanskelig å føle seg snytt. En artig detalj er hvordan du hører heftige kamper buldre i bakgrunnen (nesten som torden i det fjerne) når du fokuserer kameraet utenfor selve kamphandlingene.
Konklusjon
Rise of Legends er et av vårens store strategispill. Utviklerne har bygd videre på de elementene som gjorde Rise of Nations så godt, og har skapt et underholdende, oppslukende og relativt unikt spill med flott og detaljert grafikk. Her er alt vi forventer på plass, og svært godt utført. Dessuten gir Big Huge Games oss en forfriskende annerledes spillverden, massevis av variasjon i forhold til ulike typer enheter og – som vanlig fra den kanten – et gameplay som flyter ekstremt godt.
