I mylderet av sanntidsstrategispill må en ty til noen grep for å få oppmerksomhet, i alle fall om man ikke har et stort navn å støtte seg på. Rise & Fall: Civilizations at War gjør det ved å blande sanntidsstrategien med tredjepersons action.
Spillet utarter seg i antikken, hvor du får kontroll over Hellas, Romerriket, Persia eller Egypt. Hvert av disse rikene har to helter, og det er disse du inntar sandalene til i tredjepersons actionmodus. Det meste av tiden vil du imidlertid tilbringe i strategimodus.
Fokuset ligger klart på flerspiller, men foruten å tørrtrene mot PC-en i skirmish-modus er det også to kampanjer å bryne seg på alene. Her er det henholdsvis Alexander den Store og Cleopatra du får gleden av å føre mot storhet og suksess. Kampanjene spenner over en rekke brett med forskjellige mål. De klassiske eksemplene er brett hvor du må bygge opp en base og pumpe ut enheter, og den rake motsetning, der du kun får noen få enheter utlevert som må holde brettet ut. Som regel er det en fiendtlig hærfører som skal tilintetgjøres, eller en base som må jevnes med jorden.
Frustrerende kampanjer
På de fleste kampanjebrettene kan du selv velge å skifte mellom strategimodus og actionmodus, forutsatt at helten din har energi nok tilgjengelig. Slik energi genereres over tid, men kan også være skjult rundt på brettene i form av vinkrukker. I strategimodus styres helten som en vanlig enhet, men uten de samme kreftene. Når energien er slutt tvinges du ut av tredjepersonsmodus. Enkelte av brettene utspiller seg utelukkende i tredjeperson. Det høres kanskje artig ut, men nei. De er generelt nokså frustrerende. Kampmotoren er oversimplifisert, samtidig som vanskelighetsgraden holdes kunstig høy ved å spy ut horder av evneveike motstandere.
Heltenes ekstreme styrke kommer tydelig til uttrykk i flerspiller. Ved å innta actionmodus får du kjempe side om side med troppene dine, hyle ut enkle kommandoer, og hogge ned fiender i hopetall. En velspilt helt kan snu en kamp på hodet. Det betyr at du ikke nødvendigvis har tapt hvis motstanderens hær er større enn din, men det betyr også at en snikete rival kan gjøre kål på halve garnisonen mens du er opptatt med siste byggeprosjekt. Riktignok kan du knerte motstandernes helter, men de kommer automatisk tilbake etter en viss tid. Hver helt har sine styrker og svakheter, og disse kan være helt avgjørende for utfallet av et slag.
Ære, gull og tømmer
Heltene spiller også en viktig rolle i forbindelse med oppgradering av enheter og bygninger. For hver gang helten går opp et erfaringsnivå blir nye oppgraderinger tilgjengelig. Likevel må det ofte prioriteres. Ære, som kreves for å gå opp i erfaringsnivå, er også betalingsmiddel for andre oppgraderinger, samt for å leie rådgivere. Disse rådgiverne er unike for hver nasjon, og tilbyr varierende bonuser. Eksempler er billigere enheter, forsterkninger med visse tidsintervaller eller økt kampmoral. Ære samles ved å utforske, kjempe slag, eller ved å bygge visse bygninger.
Av ressurser ellers er det gull og tømmer som gjelder. Dette skaffes til veie som i praktisk talt alle andre tilsvarende spill, ved å sende en stakkars underbetalt arbeider med øks eller hakke til nærmeste tre eller gullgruve. Ressursene er begrensede, og ikke-fornybare, men ofte tilgjengelig i relativt store kvanta. Like viktig som å sikre tilgang på ressurser, er det å kapre så mange utposter som mulig. Antallet utposter du kontrollerer avgjør hvor mange enheter som rekrutteres for hver du betaler for. Når det i ekstreme tilfeller kan være tusenvis av enheter på slagmarken, sier det seg selv at du sparer mye på å få fem enheter til tiden og prisen av én.
Både grensesnitt, kontroll og funksjoner minner mistenkelig om Age of Empires-serien. Det positive er at mange fort vil føle seg hjemme, men når spillet ikke på langt nær fremstår som like strømlinjeformet og balansert, kan en spørre seg hvorfor en ikke heller holder seg til nevnte storserie. En grunn kan være fokuset på sjøslag. Båter spiller en langt viktigere rolle i Rise & Fall. Utvalget er ikke så stort, men de kan befolkes med soldater etter eget ønske. Bueskyttere kan svekke fiendens båter på avstand, mens nærkampsoldater er uvurderlige om du velger å borde et skip. Enda viktigere er det at skip fungerer som mobile brakker, slik at du kan pumpe ut enheter på en hvilken som helst strand.
Angrep og forsvar
Murer og forsvarsverk spiller også en sentral rolle. Murene er relativt kraftige, og kan fylles opp med fotsoldater. En gjeng bueskyttere her slakter nådeløst ustrukturerte angrep. Som motsvar finnes det rambukker, stiger og andre hjelpemidler. Hele tiden er det snakk om et hånd, saks og papir-prinsipp, hvor enheter har markante styrker og svakheter. Likevel klarer ikke spillet å unngå at det stort sett er den som spyr ut flest enheter på kortest mulig tid som stikker av med seieren. Heltene og nasjonene kunne også vært bedre balansert. Enkelte fordeler er rett og slett i kraftigste laget. En av rådgiverne for Persia kan for eksempel gi deg et hårreisende antall gratissoldater.
Så lenge du holder deg i strategimodus, er grafikken både detaljrik og lekker, selv om du ikke får dreid kameraet. I actionmodus får du imidlertid mulighet til å gå omgivelsen nærmere etter i sømmene, og da slår inntrykket sprekker. Det er kanskje drøyt å forlange hakeslipp her, med tanke på de relativt massive slagscenene, men både bygninger og enheter blir dessverre altfor kantete. Det blir også tydelig at animasjonene ikke er noe å skrive hjem om. Alt er likevel ikke bare sorgen, det er virkelig herlig å se hundrevis av soldater smelle sammen i et eneste stort masseslagsmål. Når situasjonen blir prekær, kan du dessuten storme frem sammen med styrkene dine, rope ut enkle kommandoer og hogge ned fiender i hopetall.
Opp til åtte spillere kan delta i samme spill, og selvsagt kan man også inngå allianser og handle råvarer av hverandre. Målet vil typisk være å utslette de andre spillerne, men vinnerkriteriet kan også være å oppnå en viss kontroll over utposter. Blodsutgytelse blir det uansett. Det er relativt få brett tilgjengelig, men spillet kommer med et nokså lettfattelig program for å lage egne skaperverk.
Konklusjon
Konseptet i Rise & Fall: Civilizations at War er spennende, men kanskje tok Stainless Steel Studios munnen litt for full. Studioet gikk dukken, og spillet ble ferdigstilt av Midway. Om det er årsaken forblir uvisst, men spillet gir dessverre ikke et spesielt finslipt inntrykk. Strategidelen er grei, selv om vi har sett det meste før, men actiondelen er rett og slett for svak. Spesielt i kampanjemodus. Har du planer om å spille alene, så styr unna. Da er ikke spillet verdt plata det er trykket på, langt mindre det fancy coveret. Flerspillerdelen kan imidlertid være verdt å undersøke, om et upolert Age of Empires med en vri frister.
