Sanntidsstrategispill til konsoll er ikke noe som dukker opp i butikkene hver dag. Ikke hver måned heller for den saks skyld. Derfor er det litt som julaften når det først kommer en slik tittel. Man blir spent, og får en merkelig følelsesblanding av forventning og skepsis i gamerkroppen. Kan dette gå bra? Hører ikke slike spill hjemme på PC?
Nei, Ringenes Herre: Kampen om Midgard II er ikke bare en PC-tittel. Både Xbox 360 som maskin og EA som utvikler skal ha ros for at overgangen har gått uten store ulykker, bare noen mindre uhell. Langt fra feilfritt, men akk så herlig det er å sitte i sofaen å knuse dverger, alver, orker og annet skrømt. Her er det mye moro å hente, enten du er ond ut til fingerspissene, eller bare god og snill.
Mye kjent
La det være sagt med en gang. Forskjellene mellom versjonene på Xbox 360 og PC er ikke uhyre store. Hvis du har spilt Kampen om Midgard II til døde på PC, er det derfor ikke nødvendig at du kaster deg over denne ferske utgaven også. Vi snakker om en lett nedskåret versjon, der du fortsatt får mye for pengene. Derfor kan spillet være et ypperlig alternativ for deg som vil ha noe litt annerledes på din støvsugertalende konsoll.
Så hva får du om du går til innkjøp av markedets eneste sanntidsstrategispill til Xbox 360? Enspillerdelen gir plenty å sette tennene i. Her har du både en ond og god kampanjedel som drives frem av en solid historie. Måten den fortelles på gjør at du blir hekta, du vil se hva som skjuler seg bak neste brett så raskt det lar seg gjøre. Det at du kan spille på begge sider av konflikten er et av spillets største styrker. Da får du et mer nyansert bilde av historien og større kjennskap til de ulike enhetene.
I tillegg har du også en lokal "skirmish"-del, der du kan spille enkeltkart mot datamaskinen. Disse kartene har noen unike sider, som en skjult Gollum med selveste Ringen, men er ikke noe mer en greit tidsfordriv. Du får også en omfattende og rik Xbox Live-del om du velger å leke ringherre på 360-en. Vi kommer tilbake til flerspillerbiten litt senere i omtalen. Den turbaserte modusen er dessuten fjernet. Noen vil sikkert savne den, men jeg setter meg ikke naken i et hjørne og gråter.
I starten av spillets hovedkampanje kan du slippe unna med å sende store styrker rett mot målet, men etter hvert blir kløkt og strategisk tenkning essensielt. Enheter står selvsagt til hverandre i strid. Du sender ikke kavaleri rett på en gjeng blodtørstige orker med lanser. Du bombarderer dem med piler og avleder deres oppmerksomhet. Samtidig sendes rytterne rundt skrømtet, et bakholdsangrep er i emning. Det er svært tilfredsstillende å lykkes i militærstrategi, selv om den ikke er uhyre avansert. Selvsagt har antall enheter mye å si, men jevne kamper avgjøres ved fornuftig planlegging og solid utførelse. Flere kart legger også fint til rette for at du skal bruke flankene aktivt.
Ekstrahjelp
Hvis du trenger litt ekstra hjelp på veien til seier, har Kampen om Midgard II mye snadder å tilby. Spesialenheter er spillets velsmakende krydder. Først og fremst har du helter, naturlige ledere som gir deg det lille ekstra i kamp. Spesielt den gode siden har mange å ta av her, men det er nok Gandalv som er den aller mektigste. Hans arsenal av magiske våpen sparker lett horder av onde rumper. De onde har færre helter, men de er til gjengjeld fryktinngytende. Hva sier du til Heksekongen, Saurons Munn og gigantedderkoppen Hutula?
Kampen om Midgard II introduserer et par nye raser. Dvergene ble tidlig min favoritt, ikke bare på grunn av herlig stemmegivning, men de er seige som gummi i kamp. Dessuten har de øksekastere, noe som alene er verdt en titt på disse kortvokste slåsskjempene. Alvene kjennetegnes ved sine glimrende bueskyttere, den sterkeste av sin klasse i spillet. Deres kavaleri er ikke like slagkraftig som Kong Théodens, men kan være kjekt å støtte seg på når horder av gobliner kommer halsende. Disse goblinene har en rekke enheter som gir frysninger nedover ryggen på en sart sjel. Edderkopper brukes som hester, og troll som katapulter. Variasjonen er i det hele tatt glimrende, og det er en fryd når enhetene er såpass velbalanserte på tvers av raser og fraksjoner - både lokalt og over nett.
En av bærebjelkene i Kampen om Midgard II er systemet for bygging. Alt konstrueres rundt en sentral festing, der du også kan kjøpe oppgraderinger og helter. Byggene blir reist av byggende enheter, eller bondetamper om du vil. Det fine med disse er at de kan bygge nesten hvor som helst på kartet, så lenge du faktisk kan se plassen du bygger på. Dette er en stort strategisk fortrinn, spesielt om du er offensiv av natur. Det er også bygg som skaffer ressurser, for eksempel bondegårder. Legge merke til at disse ikke kan bygges for nær hverandre, da synker nemlig effektiviteten drastisk. De fleste bygg kan oppgraderes, og kan blant annet gi bedre enheter og våpen.
Magisk
Ringenes Herre er ikke verdt noe som helst uten magi og mysterier. Underveis i spillet samles det inn maktpoeng når du har suksess som hærfører. Maktpoeng gir deg tilgang på nye krefter, deriblant enheter med begrenset varighet. Disse kan være til god hjelp når det kniper i strid, og enkelte av dem er svært spektakulære. Min favorittenhet her må nok bli Vokteren. Dere husker kanskje dette mangearmede beistet som holder til i vannet utenfor Moria. Rekrutterer du denne på en aktiv slagmark vil blodet flyte i elver. Hvis du vil ha en litt mer munter drapsmaskin er det bare å plystre, så kommer en syngende Tom Bombadil dansende.
Kontrollene har uten tvil vært en stor utfordring for EA i utviklingen av dette spillet. Strategispill av denne typen har oftest et mylder av valgmuligheter, og da skal kontrollene være fleksible og nærmest altomfattende. Derfor bør ros gis for måten Xbox 360-kontrollen raskt blir et effektivt våpen for en dreven sofageneral. Styringen er litt uvant i begynnelsen, men blir fort en lek i kyndige hender. Du får riktignok ikke den samme hastigheten som med mus og tastatur, men det forringer ikke spilleopplevelsen nevneverdig.
Pent og stygt
Visuelt sett er Kampen om Midgard II både en opptur og nedtur. Hvis du har HDTV er det ikke mye som skiller fra PC-versjonen. Detaljrikdommen er enorm; både enheter og miljø blir "levende" når spillet settes i gang. Er det derimot en vanlig TV du skal spille på, bør du være skeptisk. Her flyter enheter og omgivelser litt for mye ut i hverandre, noe som er kritikkverdig i et såpass detaljorientert strategispill.
Dessverre kan det ta en stund før du får senket tennene dine i et skikkelig slag. Lastetidene er nemlig ikke av de korteste. Selv om lasteskjermene er krydret med kravlende edderkopper, er det ikke noe som er så kjipt som venting. Hakking er også et problem, spesielt under store kamper. Heller ikke kameraet er perfekt, det burde nemlig vært mulig å zoome enda lengre ut.
Det er kanskje unødvendig å poengtere at lyden er glitrende i dette spillet, som i forgjengeren. Stemmegivningen, miljølyder, kampeffekter og ikke minst musikken sitter som hånd i en skreddersydd hanske. Lydsporet er faktisk så bra at det flere ganger fungerte glimrende som bakgrunnsmusikk når jeg skulle ta meg en liten horisontal pause på sofaen. Sammen med grafikken gir lyden Kampen om Midgard II et skikkelig "autentisk" Ringenes Herre-preg. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene.
Som jeg har nevnt er flerspillerdelen omfattende over Xbox Live. Fem moduser gir variasjon, og du kan velge spilltype avhengig av hvor mye tid du vil bruke på runden. I rangerte kamper spiller du dessuten om en tabellposisjon på verdensrankingen, og da melder vinnerinstinktet seg for alvor. Også her kan det forekomme noe hakking, spesielt med mange deltagere. Likevel er det forunderlig hvor bra det flyter, dette kan bli en hit på Xbox Live.
Konklusjon
Ringenes Herre: Kampen om Midgard II på Xbox 360 er kanskje ikke en fullgod erstatter for sin navnebror på PC, men det er en solid alternativ. Er du en sofagris med ambisjoner om verdensherredømme? Da bør dette holde i massevis for deg. Enspillerdelen er omfattende og spennende, mens flerspillerbiten gir variasjon og enda mer uforutsigbar motstand. Dessuten sørger velbalanserte enheter for at det rett og slett er moro og utfordrende å spille, selv mot slue ringrever på nett. Ta min oppfordring: Unngå solstikk, sitt inne å før dine hærstyrker til seier på din brummende Xbox 360.
Deler av omtalen er hentet fra vår anmeldelse av PC-versjonen.
