Masse godsaker
Hvis du trenger litt ekstra hjelp på veien til seier, har Kampen om Midgard II mye snadder å tilby. Spesialenheter er spillets velsmakende krydder. Først og fremst har du helter, naturlige ledere som gir deg det lille ekstra i kamp. Spesielt den gode siden har mange å ta av her, men det er nok Gandalv som er den aller mektigste. Hans arsenal av magiske våpen sparker lett horder av onde rumper. De onde har færre helter, men de er til gjengjeld fryktinngytende. Hva sier du til Heksekongen, Saurons Munn og gigantedderkoppen Hutula? Utenfor kampanjemodusen finnes også to andre helter.
Om du finner den nå så berømte ringen, representert ved Gollum, kan du rekruttere selveste Sauron om du er ond eller Galadriel hvis du er godhjertet. Hvis du virkelig vil sette ditt eget preg på Kampen om Midgard II, kan du lage din egen helt. Du kan skreddersy en rekke parametere, slik at helten blir akkurat slik du vil ha ham. Helten kan brukes i lokal skirmish eller åpent spill over nett, slik kan du hele tiden vise frem dine nyeste kreasjoner.
Helter er ikke de eneste som gir deg spesialkrefter. Du vil også få tilgang på andre kjente og kjære enheter som motstanderne frykter. Entene er selvsagt her, med Treskjegg i spissen. Dessuten kan du påkalle majestetiske ørner som elsker å sette klørne sine i skrømt. Hos de onde har vi blant annet Mûmakil-elefanter, drager (som egentlig er utdødd) og jordormer. Her blir slagene voldsomme.
Maktpoeng gir deg også tilgang på nye krefter, deriblant enheter med begrenset varighet. Du tjener maktpoeng ved å skaffe deg erfaring, da først og fremst gjennom kamp. Deretter kan du kaste såkalte besvergelser mot fienden. Disse kan være til god hjelp når det kniper i strid, og enkelte av dem er svært spektakulære. Min favorittenhet her må nok bli Vokteren. Dere husker kanskje dette mangearmede beistet som holder til i vannet utenfor Moria. Rekrutterer du denne på en aktiv slagmark vil blodet flyte i elver. Hvis du vil ha en litt mer munter drapsmaskin er det bare å plystre, så kommer en syngende Tom Bombadil dansende.
Enheters evner er ikke statiske, mengder av oppgraderinger er tilgjengelige. Først må spesielle bygg reises, slik som smier. Deretter kan grupper av enheter (du styrer ikke én og én i dette spillet) forbedres. Bedre rustning og våpen er bare noe av det som kan gjøres sterkere. Det er positivt at det vises såpass godt på enhetene at de er oppgradert. Kosmetiske og reelle endringer gir deg en sterk følelse av makt og viser at du har en effektiv styrke. Dette gjelder ikke bare til lands, men til sjøs med. I Kampen om Midgard II har du nemlig muligheten til å bygge skip, noe som gir strategispillet en helt ny dimensjon. Ikke bare er slag på bøljan blå interessante, transportskip åpner for nye taktikker. Du kan sende styrker bak fiendens linjer og angripe fra flere sider – herlig. Dessuten kan spesielle skip bombardere fienden sønder og sammen.
Visuelt storslagent
Kampen om Midgard II er kanskje det peneste spillet i strategisjangeren noensinne. Visuelt sitter nesten alt som et skudd, fra de nydelige menyene til hver minste detalj på en gitt enhet. Kartene er varierte og en nytelse for øyet. Hvis du finner Ringenes Herre erotisk trenger du ikke lete mer, dette spillet kan erstatte sokkene du har stappet ned i buksen. Selv med mange enheter i aksjon er flyten fin, hakking hører med til sjeldenhetene. Ett minus er det, og det er dessverre stygt. Skyggene er grusomme. Det ser ut som om de er konstruert av små mørke legoklosser, noe som gir en svært upresis gjengiving av objekter. Ja, forresten kunne muligheten til å zoome ut vært litt bedre, enkelte ganger hadde bedre oversikt vært en fordel.
Om grafikken er mykporno, er lyden så grov at den burde forbys over det ganske land. Musikken er som du kjenner den fra filmen. Den gir meg så mye gåsehud at redselen for fugleinfluensa er rekordhøy her i gården. Stemmegivningen følger hakk i hæl. Hugo Weaving (Elrond) har tatt på seg jobben som forteller, og han gjør en utmerket jobb. Krigseffektene sitter som skudd, og tilfører det lille ekstra rene bilder ikke klarer å formidle. Lyd og bilde sørger i felleskap for at Ringenes Herre-stemningen gjennomsyrer dette spillet fra topp til tå – jeg elsker det!
Siden enspillerdelen ikke er evigvarende er de omfattende flerspillermulighetene velkomne. Over lokalt nettverk kan du spille såkalte skirmish-kart eller Krigen om Ringen, førstnevnte er perfekt for et lite LAN med fire til seks spillere. På nett kan du også spille disse modusene, i tillegg kan du delta i turneringsmodusen. Her blir dine kamper registrert opp mot et rankingsystem, og statistikk står like mye i sentrum som taktikk og strategi. Spillet flyter fint om du siler ut de som har trege linjer, og det er svært underholdende å banke tyskere, hobbitter og engelskmenn på slagmarken.
Konklusjon
Ringenes Herre: Kampen om Midgard II er en verdig og god oppfølger. Jeg synes faktisk spillet er hakket bedre enn fjorårets strategislager, og det sier sitt. Selv om forandringene er mange, og for det meste til det bedre, vil jeg ikke fiske opp nieren fra skuffen. Til det er varigheten til kampanjemodusen litt for kort og lastetidene for lange. I tillegg finner man enkelte småfeil i selve spillet, slik som dårlige skygger og enheter som er litt i overkant mektige. Men for all del, dette er kjempebra saker. Kampen om Midgard II har de fleste ingrediensene som kjennetegner et godt strategispill i sanntid, og det skader ikke at det ser ut som Angelina Jolie i tillegg (les: nydelig/sexy). Hvis du har noen grunker til overs i den ville spillmåneden de lærde kaller mars; bla opp.
