Ringenes Herre: Kampen om Midgard ble et av fjorårets mest populære strategispill. Når du har en ettertraktet lisens og i tillegg leverer et kvalitetsprodukt, da sitter du på rent gull. Det vet Electronic Arts, og gir oss nå resultatet av intenst arbeid i gullsmia. Kampen om Midgard II beveger seg litt vekk fra de velkjente filmene, og gir oss muligheten til å oppleve nye steder, raser og slag. Dverger, alver og gobliner (eller tusser, som noen bedyrer å kalle dem) er nye innslag i denne oppfølgeren. Dessuten beveger vi oss lengre nord i Midgard, der dragene levde (i Bilbos glansdager). Purister vil kanskje si at EA har blandet historien i overkant mye, men gøy er det!
Godt mot ondt
Konflikten mellom det onde og gode er selvsagt sentral også i Kampen om Midgard II. Det er positivt at du kan se denne fra begge sider, ved å spille den onde og gode kampanjen. Si farvel til oversiktskartet fra det første spillet, her er det ren krigføring som gjelder. Kampanjene er i sterk grad historiedrevne og det fungerer svært bra. Historien som blir fortalt er solid på begge sider, og spennende nye steder hekter deg fra første minutt. Kampanjen har en stigende vanskelighetsgrad, noe som gir en dynamisk spillopplevelse for nybegynnere. Mer erfarne spillere kan med fordel starte spillet på ”medium” eller ”hard”. Lange lastetider er uheldigvis et irritasjonsmoment før hvert brett i samtlige moduser. Disse burde selvsagt vært kortere, men det er mye data som skal klargjøres før hvert kart.
Du kan også spille en modus inspirert av klassikere som Hearts of Iron og Risk. Krigen om Ringen gir deg muligheten til å erobre hele Midgard. Her blir du presentert for et strategisk kart (her var det ja!) som er delt opp i soner. Denne modusen er blottet for historie, og du må skrive handlingen selv. Dessverre føles Krigen om Ringen litt påklistret og halvveis. Kanskje tidligere spill med slike kart har skjemt meg bort, for jeg klarer ikke å bli veldig engasjert i denne delen av spillet. Videre kan du også fyre opp enkeltstående slag mot datamaskinen i ”skirmish” eller nyte en omfattende flerspillerdel over nett.
Byggere er den store nyheten i Kampen om Midgard II. Disse karene kan rekrutteres fra borgen din, og er noen flittige arbeidsmaur. Byggerne kan føre opp konstruksjoner hvor som helst på kartet, noe som er svært uvanlig i denne typen spill. Krig er ofte et kappløp om ressurser, dermed må du føre opp så mange ressursskapende bygg som mulig. Disse bør ikke være for nær hverandre, da faller produksjonsraten drastisk. Husk at antall enheter avhenger av hvor mye ressurser du klarer å produsere. Enkelte faksjoner kan også bruke disse byggene til underjordisk transport, noe som kan være en strategisk genistrek. Alle bygg kan oppgraderes for å gi deg fordeler av ymse slag, med din festning som den største eksponenten for dette. Du kan også overta enkelte nøytrale bygg for å gi deg fordeler, både strategisk og taktisk.
Nye venner
Hva med de nye rasene? Dvergene ble tidlig min favoritt, ikke bare på grunn av herlig stemmegivning, men de er seige som gummi i kamp. Dessuten har de øksekastere, noe som alene er verdt en titt på disse kortvokste slåsskjempene. Alvene kjennetegnes ved sine glimrende bueskyttere, den sterkeste av sin klasse i spillet. Deres kavaleri er ikke like slagkraftig som Kong Théodens, men kan være kjekt å støtte seg på når horder av gobliner kommer halsende. Disse goblinene har en rekke enheter som gir frysninger nedover ryggen på en sart sjel. Edderkopper brukes som hester, og troll som katapulter. Alle rasene har en drøss med spesialangrep og mektige enheter, noe jeg kommer tilbake til senere i anmeldelsen.
Mange der ute elsker å mure seg inne i sitt eget festningsverk, og bygge en pen og velbeskyttet base. Spiller du "skirmish" lokalt eller over nett har du muligheten til å gjøre nettopp dette. Likevel spørs det om det lønner seg. Murene er relativt svake og enkelte enheter takler vegger uten problemer. I kampanjene har du liten tid til omfattende basebygging. Så snart du har tilstrekkelig med styrker er det klart for strid, fienden er nemlig svært aggressiv. Den kunstige intelligensen er helt på det jevne, aggresjon til tross. Datamaskinen virker ikke svært sofistikert i sin krigføring, noe som gir deg muligheter til å lure fienden. Enkelte ganger vil fienden faktisk gå seg helt fast når den ikke finner noe å ødelegge i nærheten, men det hører til sjeldenhetene.
I starten av spillets hovedkampanje kan du slippe unna med å sende store styrker rett mot målet, men etter hvert blir kløkt og strategisk tenkning essensielt. Enheter står selvsagt til hverandre i strid. Du sender ikke kavaleri rett på en gjeng blodtørstige orker med lanser. Du bombarderer dem med piler og avleder deres oppmerksomhet. Samtidig sendes rytterne rundt skrømtet, et bakholdsangrep er i emning. Det er svært tilfredsstillende å lykkes i militærstrategi, selv om den ikke er uhyre avansert. Selvsagt har antall enheter mye å si, men jevne kamper avgjøres ved fornuftig planlegging og solid utførelse. Flere kart legger også til rette for at du skal bruke flankene aktivt. Noen enheter er dessverre litt ubalanserte. Et eksempel er Mordors katapult. Den kan skyte veldig kort foran seg, noe som strider mot naturens lover og gjør enheten for mektig.
