Nintendo er gode i oppussing, det vil si relansering av mer eller mindre identiske versjoner av eldre klassikere. Ridge Racer DS er i den klassen, og bygger i stor grad på spillet ved (nesten) samme navn som kom ut Nintendo 64. Selvsagt er det enkelte forbedringer og noen nye elementer som skiller seg ut. Mest markant er systemet for styring, der den trykkfølsomme skjermen er sentral. Har Ridge Racer DS tålt tidens tann, eller er det bare et gammelt og uvelkomment oppgulp?
Atmosfære
Modusene du kan velge mellom er "Grand Prix", "Car Attack", "Time Attack" og "Single Race". I tillegg kommer en begrenset men sjarmerende flerspillerdel. Det er de to førstnevnte moduser du vil tilbringe det meste av tiden din med, der "Grand Prix" overbeviser mest. Her stiller du i konkurranser som hver har tre løp. Vinner du alle låser du opp neste konkurranse og så videre. Problemet er at banene ikke forandrer seg nevneverdig, derimot økes vanskelighetsgraden gradvis. Varigheten får derfor en liten trøkk på grunn av variasjonsvikt.
Banene er kanskje ikke mange, men de har uten tvil en spesiell atmosfære. Her kjører du langs palmefylte strender, i den tørre ørkenen, rundt fjelltopper og i bystrøk. Du får tidvis en skikkelig godfølelse når løpene flyter som de skal. Ris utdeles for usynlige vegger langs veien som demper litt av gleden. Hva med å bare sette opp noen gjerder? Biler er det nok av, og du låser dem opp ved å kjøre én mot én i "Car Attack". Kvaliteten på doningene stiger selvsagt hele tiden, og med det råeste får du virkelig en god fartsfølelse.
Morsom styring
Løpene i seg selv kan fremstå som noe monotone, siden hendelsesforløpet stort sett er identisk. Du vil alltid spinne deg ut i fra start, dermed får dine motstandere et lite forsprang. Resten av løpet går med til å innhente rivalene, gjerne ved å skrense som en gal i svingene. Skrensingen fungerer stort sett greit, og får du dreisen på den vil flyten bli godt ivaretatt. Seieren er aldri spesielt vanskelig å oppnå, noe som egentlig er like greit. Banene er ikke så gode at endeløs repetisjon for å vinne kan unnskyldes.
Du kan styre bilen din på tre ulike måter i Ridge Racer DS. Først har du de tradisjonelle piltastene, deretter DS-Pennen og til slutt "tommelstroppen". Jeg foretrakk pennen, som etter litt trening ble en meget presis og småmorsom måte å manøvrere på. Jeg ble overrasket over nøyaktigheten i styringen, og det at du faktisk svinger på et lite ratt skader ikke underholdningsverdien. Andre ting lider dessverre av dette, slik som oversiktskartene over banene. Disse fremstår som svake og nærmest unyttige, men siden du raskt blir lommekjent er ikke dette et stort problem.
Dumme konkurrenter
Grafikken blir aldri fantastisk, men holder et jevnt over godt nivå. Bilmodellene er pene, og de ulike banene har som sagt fine miljøer. Det er tre kameravinkler å velge mellom, der den foran på støtfangeren gir størst fartsfølelse. Noen feil ved det visuelle er det, spesielt i sammenstøt med andre biler. Her virker utfallet svært tilfeldig, og jeg opplevde tidvis at biler kjørte rett igjennom meg bakfra. Den kunstige intelligensen er heller ikke den beste, i hvert fall liker konkurrenter overdrevent godt å krasje med nettopp deg. Andre biler slipper alltid unna, og det oppleves som litt dumt i lengden.
Lyden er Ridge Racer DS sitt svakeste punkt, denne kunne utviklerne godt ha jobbet mer med. Musikken er bare irriterende og bør skrus av med det samme. Kommentatoren er enda verre, men innehar det lille elementet av sjarm som gjør han utholdelig. Effektene på bilene er heller ikke mye å skryte av, når du lander etter lange hopp høres det faktisk ut som du har slått en strike i bowling.
Flerspillerdelen er ikke den mest omfattende, og du kjøper ikke dette spillet for å ha lange sosiale stunder med dine Nintendo-kamerater. Likevel er det unektelig moro, spesielt med tanke på at du kun trenger ett eksemplar av spillet for å sette i gang. Valgmulighetene når det gjelder baner og biler burde derimot vært bredere, dette er litt for tynt til å sikre god varighet.
Konklusjon
Ridge Racer DS suser inn på en god andreplass når det gjelder bilspill på Nintendos nye håndholdte, tett bak Need for Speed: Underground 2. Et hyggelig gjensyn er det utvilsomt, men det føles litt for kortfattet og uvariert til å ta steget opp øverst på pallen. Dessuten er den kunstige intelligensen til tider irriterende, og lyden ligger på et alt for lavt nivå. Flerspillerdelen er akseptabel, og det faktum at du kan spille sammen med andre med kun ett spill gir pluss i boka. Styringen var det som ga meg det største smilet om munnen, og viser nok en gang potensialet til den trykkfølsomme skjermen. Er du glad i å kjøre, selv uten å ha lappen, så bør dette spillet skrense inn på din DS snarest.
