Rhythm Paradise er litt av en kuriositet. For å være ærlig er jeg ikke sikker på hvordan jeg skal innlede denne omtalen. For det er virkelig bare japanere som har kreativitet - og om jeg tør si det, baller nok – til å utgi noe slikt. Jeg kan i hvertfall med en gang si at noe så umiddelbart engasjerende og avhengighetsskapende som Rhythm Paradise skal man lete lenge etter.
Ikke din vanlige kopp te
Rhythm Paradise kan mest treffende klassifiseres som et musikkspill – i den grad musikkspill for øvrig lar deg dele grønnsaker med kniv som en hundelignende ninja, og passe på at frosker vrikker på hoftene i takt med musikken. Som du kanskje har forstått vil en omtale av Rhythm Paradise innebære en forkastelse av de fleste konvensjoner og forhåndsforventninger som inngår i spilljournalistikken, spillet både fortjener og krever et åpent sinn. Rhythm Paradise har visse fellestrekk med andre musikkspill, som for eksempel Guitar Hero, men skiller seg samtidig kraftig ut fra disse mer strømlinjeformede spillopplevelsene, som du selv snart vil få se.
Det er likevel ikke slik at spillverdenen aldri har sett noe lignende før. Rhythm Paradise er en oppfølger til Gameboy Advance-spillet Rhythm Tengoku. Herligheten ble aldri sluppet i Europa, og derfor har undertegnede ikke selv opplevd spillet. Jeg skal ærlig innrømme at jeg først ble klar over Rhythm Paradise sin forgjenger etter at jeg hadde spilt oppfølgeren. Men skal man tro fanatikerne er Tengoku intet mindre enn det beste som har skjedd spillbransjen, på veldig lang tid.
Fra sidelinjen er det vanskelig å forstå hva som var så utrolig med dette spillet; det eneste gameplayet bestod av var å høre på musikk og trykke på de rette tidspunktene i takt med musikken. Men etter å ha spilt oppfølgeren intensivt i flere dager nå, aner jeg hvorfor dette konseptet har slått an like godt som Jesu transformering av vann til vin gjorde. For å trekke den religiøse sammenligningen enda lengre: Jeg er nå blant de som tror.
Fra folkene bak Wario Ware får vi altså Rhythm Paradise. Med spillet i konsollen innledes galskapen ved at grafikken umiddelbart ser ganske vridd ut. Et kjapt logisk resonnement viser at det er den, faktisk. Etter denne småflaue aha-opplevelsen vendes DS-en 90 grader, slik at de to skjermene sidestilles.
Can you feel the beat?
Rhythm Paradise er, som navnet tilsier, et musikkspill utelukkende med fokus på at man skal holde rytmen. Spillet forsøker ikke å få deg til å tro at du spiller gitar, synger foran en fullstappet sal eller rocker på trommene. Sistnevnte type spill er designet i det øyemed at spilleren på ett nivå skal føle seg kul. Du føler deg ikke kul når du sitter på bussen og tapper høyt med pennen i rytme med musikken i Rhythm Paradise.
Spillet går ut på at man i rytmisk harmoni med utviklernes egenkomponerte musikkstykker skal kopiere de forskjellige aktivitetene minispillene fremstiller. Trenger du noe å sammenligne det med, så har spillet visse fellestrekk med Wario Ware. I sitt enkleste og reneste er nemlig Rhythm Paradise bare en samling rytmiske minispill. I tillegg til lignende oppbygning har spillet også arvet kreativiteten, eller kanskje galskapen, fra Marios griske navnetvilling med omvendt forbokstav. Den grafiske stilen har også mye til felles med Wario Ware, med en sjarmerende, fargerik og samtidig grovskisset blanding av 2D og 3D.
Rhythm Paradise gir oss et respektabelt antall minispill, som sammen utgjør hoveddelen til spillet. I tillegg til disse finnes også en rekke ekstraspill og dill som kan låses opp etter hvert. Spillet tar i bruk den trykkfølsomme skjermen alene, og hvis man legger godviljen til kan det sies at man har fire forskjellige ting å gjøre med pennen: Du kan trykke, trykke og holde, og … sveipe. Ok, tre forskjellige ting. Men vent nå litt, appellen til spillet ligger ikke i at det man faktisk bidrar med er så fantastisk variert og spennende - kontrollen gir i og for seg lite variasjon. Men siden spillets fokus utelukkende er rytme og tempo, som begge gjerne kan forandre seg hyppig i løpet av et minispill, blir spillets substans et resultat av samspillet mellom spillerens pennesveip og musikken.
Utviklerne har kost seg
Litt av gleden med dette spillet er å selv oppleve kreativiteten og absurditeten til utviklerne, så jeg skal ikke røpe flere av minispillene. Kort oppsummert er det ganske mange av dem, og fellesnevneren er, foruten kreativ galskap, egentlig ikke-eksisterende. Spillene har ingenting med hverandre å gjøre handlingsmessig (det finnes ingen handling), eller med tanke på noe gjennomgående tema. Hvert minispill er bygd opp slik at man får en innføring i hva man skal gjøre før hovedspillet begynner. Denne treningsmodusen er vanligvis tørr og kan av og til virke litt lang, men den utrolig fengende melodien som går igjen i alle de respektive treningsmodusene gjør at det hele er verdt det. Jeg overdriver kanskje litt nå, men etter å ha hørt denne melodien antakeligvis flere hundre ganger nå, fersker jeg fortsatt meg selv i å nikke med hodet til melodien, med et idiotisk glis om munnen.
Resten av musikkutvalget er også mer enn godkjent. Om det er enkle og fengende melodier som den nevnte treningssangen, hiphop med høy hodenikkefaktor eller Japan-inspirert pop med latterlig intetsigende sangtekster nærmest utelukkende bestående av ”yeah, yeah, yeah”, så er musikken skreddersydd for spillet. Med hodetelefoner på ørene drar de vidunderlig rare melodiene deg inn i spillets egen sfære, og lar deg ikke slippe fri før låta og spillet er over. Sangene har sterk rytmisk tilstedeværelse, og er som sagt opptil flere ganger nå, utrolig fengende. Du vil ikke tro hvor engasjerende det kan være å holde, tappe, og sveipe med pennen i takt med musikken. Spillet ville enkelt og greit ikke ha kunnet stå på egne ben, hvis ikke sangutvalget hadde vært såpass bra som det er, og dette elementet blir faktisk enda viktigere enn det er i andre musikkspill.
Spillet har en streng progresjonsmetode, du nektes å prøve minispill nummer to før du har klart nummer én, og så videre. Her kommer et av spillets mulig mangler inn, Rhythm Paradise er i det hele tatt svært utfordrende. Jeg anser meg selv som en ganske musikalsk og rytmisk potent person, men jeg slet likevel kraftig med et par av minispillene. Spillet godkjenner bare mer eller mindre perfekt timede trykk og sveiper, og den etterfølgende sensuren av innsatsen din er nådeløs. Det kreves minst en ”O.K”-karakter for å gå videre til neste spill, noe som umiddelbart høres helt overkommelig ut. Men denne karakteren er ikke så lett oppnåelig som det kanskje kunne høres ut, OK i Rhythm Paradise vil typisk bety 95 perfekte treff av 100. Dette var i det minste min erfaring fra de såkalte remix-spillene, som kombinerer de fire siste minispillene i en eneste stor smørje, med hastige bytter mellom de forskjellige og en kjapp og utfordrende rytme.
Men når du faktisk klarer å komme deg gjennom alle minispillene, er det perfeksjonering av resultater som gjelder. Er du god nok til å klare en av de høyere karakterene vanker det premier, i form av forskjellige minispill som ikke ble med i hovedspillet, og – merkelig nok – gitartimer. Den høyeste karakteren, perfekt, er bare mulig å oppnå innen et visst tidsvindu som spillet varsler deg om. Klarer du ikke minispillet det er snakk om feilfritt på under tre forsøk, tvinges du til å vente til det nevnte spillet åpnes for perfeksjonering på ny hvis du er ute etter medaljen. Det at man bare får tre forsøk på å oppnå en perfekt karakter gjør at jakten på disse rytmespillenes svar på OL-gull blir ekstremt nervepirrende.
Det er fullt mulig å bruke massevis av tid på dette spillet, jakten på medaljer utvikler seg skremmende fort til tvangstanker. Foruten de nesten 40 originale minispillene finnes en rekke ekstra opplåsbare evighetsspill, musikk og annet stæsj som vil tilfredsstille samlemanien til de mest ivrige spillerne. Rhythm Paradise vil jeg betegne som det perfekte eksempel på spill som gjør seg best i håndholdt form, spillet later nemlig til å være designet for korte, hyppige spilløkter.
Konklusjon
Rhythm Paradise er som nevnt innledningsvis sært, og ikke et spill alle vil klare å nyte. Foruten at spillet skyver vekk de mer trangsynte spillerne, som aldri vil klare å gi det en sjanse på grunn av dets enkle, litt barnslige grafikkstil og meget uvanlige konsept, er Rhythm Paradise et spill mange vil oppleve som svært lite tilgivende og vanskelig.
Men spillet er vanskelig på en god måte, du har bare deg selv å skylde på når det går galt, og øvelse gir kjapt resultater. Er du tilhenger av rytmespill som Elite Beat Agents vil Rhythm Paradise være i samme gate, og bli et velkomment tilskudd til biblioteket ditt. Er du ny innen sjangeren bør det være førsteprioritet å i hvertfall prøve spillet. Gi denne litt absurde minispillsamlingen en sjanse, og jeg kan nesten love at du ikke vil angre.
Rhythm Paradise er en liten vidunderpakke av god, kreativ spilldesign, med en presentasjon som ikke står tilbake for noe annet på konsollen. Fremfor alt er spillet uomtvistelig og umiddelbar moro, og hva er egentlig viktigere? Rhythm Paradise er et spill som klarer å få denne til tider smådepressive spillskribenten i godt humør hver eneste gang det fyres opp, og jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale spillet på det varmeste.
