Etter å ha spilt Rhodan: Myth of the Illochim har jeg fått et innblikk i en rik og komplisert verden. Den viser seg også å være en av verdenshistoriens mestselgende science fiction-serier. Jeg kan talløse detaljer på fingerspissene fra Star Wars, Battlestar Galactica, Babylon 5 og en mengde andre science fiction-univers, så hvorfor i all verden har jeg aldri hørt om Perry Rhodan før nå?
Kanskje noe av det skyldes det anglosentriske miljøet jeg har vokst opp i her i Norge - for seriens originalspråk er tysk. Eller kanskje det skyldes seriens mangel på kvalitet ved siden av alle dens konkurrenter? Eller kanskje jeg bare ikke er så nerd som jeg trodde jeg var.
Den første boken om Perry Rhodan kom ut i Tyskland i 1961. Siden den gang har en vanvittig lang rekke korte bøker og tegneserier kommet ut fra mange forskjellige forfattere. Alle historiene er fra det samme universet og Perry Rhodan er den store helten i serien som bærer hans navn. Den tyske utvikleren 3d-io prøver med dette spillet å fange noe av seriens åpenbare trekkraft på millioner av lesere i et eventyrspill.
Masse informasjon
Spillet starter på jorden i et science fiction-univers flere tusen år i fremtiden. Hovedstaden er under angrep av roboter og fullt kaos råder. Du spiller som den store helten Perry Rhodan og det er selvfølgelig opp til deg å være redningsmannen for alt og alle. I Rhodan: Myth of the Illochim blir din ekskone Mondra kidnappet og det er opp til deg å redde henne, samt finne ut så mye som mulig om de mystiske Illochim som Mondra studerte.
Du blir raskt møtt med vegger av tekst for å forklare den uinnvidde hva slags verden dette egentlig er. En lang rekke viktige historiske hendelser former den virkeligheten du ser i spillet, og du finner fort ut at Perry Rhodan har hatt en finger med i spillet i de fleste av dem. Du og andre viktige personer er nemlig blitt immune mot aldring og sykdom ved hjelp av teknologi.
Det hjelper visst å være flere tusen år gammel når du skal forme en planets historie og det skal skrives tusenvis av bøker om deg. Dette universet inneholder også en utrolig mengde romvesener av alle mulige arter, og derfor også den påfølgende obligatoriske intergalaktiske politikken og intrigene.
Det er historien og verdenen som står i fokus i dette spillet. Det blir slikt sett noe vanskelig å sette seg inn i alt hvis du aldri har hørt om Perry Rhodan før. Det blir gjort ekstra vanskelig når du ikke vet noe om de flere tusen år gamle personene historiene sentrerer rundt, og når disse personene ikke blir spesielt godt presentert.
Perry Rhodan selv virker som den største A4-helten jeg noen sinne har støtt på. Han har standardrollen som et fullstendig blankt ark uten personlige meninger eller følelser. Hans rolle er å være den rasjonelle og pragmatiske mannen som stoisk kan overkomme alle hindringer på hans vei.
Velkjent spillmekanikk
Det er ikke mye som skiller Rhodan: Myth of the Illochim fra de fleste andre eventyrspill. All interaksjon er implementert på klassisk pek-og-klikk-vis. Du plukker opp det du kan av ting og kombinerer eller bruker dem der du finner det mest logisk. Et interessant trekk ved spillet er likevel et fokus på informasjon. Fra samtaler eller lesing av dokumenter kan du tilegne deg biter av informasjon som du kan benytte deg av senere.
Du er utstyrt med en skanner som viser deg alle punkter av interesse på spillets todimensjonale bakgrunner. Du har også en slags journal som forsøker å holde deg oppdatert på hva du faktisk prøver å oppnå. Bortsett fra disse to funksjonene har du lite hjelp på veien når du forsøker å løse spillets ofte noe kronglete gåter.
Dette er den samme type gåter som stort sett er standard i de fleste eventyrspill, og ikke mange av dem står her frem som særlig originale. De fleste av gåtene fokuserer rundt historien, personene og verdenen, og hvis du ikke vet særlig mye om dem eller er spesielt interessert i universet, mister de noe av sin mening og dybde.
Utviklerne har åpenbart slitt med å ha Perry Rhodan som hovedperson. Du har stilling som en slags minister, men mangler tilgang på nesten all informasjon og nektes adgang overalt. Det virker noe merkelig at en av hovedarkitektene bak menneskehetens verden er så maktesløs, og må i stedet labbe rundt på egenhånd og forsøke å løse alle de småproblemer han støter på.
Spillets grafikk er god, spesielt til et eventyrspill å være. Personene er tredimensjonale og mange av dem er virkelig detaljerte og vakre. Flere av kuttscenene er spektakulære og storslagne og de hjelper virkelig til med å gjøre verdenen mer interessant. Musikken er også solid, men den skjuler ikke den noe amatøraktige kvaliteten på skuespillerstemmene. Karakterenes bevegelser har ofte også noe amatøraktig over seg – de ser komiske og malplasserte ut spesielt når de skal stoppe opp.
Konklusjon
Rhodan: Myth of the Illochim er rett og slett et helt standard eventyrspill. Det er et spill på det jevne uten de helt store høyder eller avgrunner. Science fction-universet minner meg om det du finner i et spill som Mass Effect, og jeg tror også verdenen og helten Perry Rhodan hadde hatt større potensial i et rollespill. Det hele blir noe tamt og traust når universet så åpenbart har mange uutforskede muligheter.
Spillet kan nok være utrolig interessant for de som allerede er innbitte fans av Perry Rhodan, men for meg forblir det kun et spill jeg trekker på skuldrene av og sier: Greit nok, men ikke mer.
