Som regel når jeg begynner å skrible på en spillanmeldelse, pleier jeg å tenke at det fyfy å åpne med å dvele mye ved historien til serien. Tanken bak er at det er best å komme til selve innmaten i akkurat dette spillet så raskt som mulig: hva er spillet, hva er særegent med dette spillet, hvordan fungerer spillet?
Med Return to Monkey Island er det likevel nærmest umulig å hoppe bukk over historikken. Hele spillet, fra tematikk til plot, fra design til sentrale utviklere – alt dreier seg på forskjellige nivå om det som har vært før. Tiden som har gått.
Den over 30 år gamle historikken til særlig designerne Ron Gilbert og Dave Grossman er så vevd inn i hele opplevelsen at en viss form for kjennskap til seriens forgjengere nesten er obligatorisk pensum for maks utbytte. Ikke fordi ferske piratjyplinger vil slite med å finne ting å like her, men fordi en svært stor andel av spillet er i en slags snirklete samtale med seg selv og sine røtter.
Det var en gang …
Så, dypt inne i Karibia, for 32 år siden: Melee Island. Det var her alt begynte for The Secret of Monkey Island, med blant annet Ron Gilbert og Dave Grossman ved roret. Under Lucasfilm Games leverte de det første spillet i serien, og satte tonen for den absurde humoren, de gjennomtenkte gåtene og det rike karaktergalleriet.
Vi møtte Guybrush Threepwood: en ung grønskolling som ønsker å bli en mektig pirat, i tillegg til kjærlighetsinteressen Elaine, og nemesis-piraten LeChuck. Trekløveret – sammen med en haug andre uforglemmelige figurer – satte tonen for det hele, med sylskarp vittig humor, harselering med pirattroper, anakronismer og et selvrefererende glimt i øyet som stadig bryter den fjerde veggen.
Og siden den gang har vi fått fire ekstra spill i serien opp gjennom årene basert på det samme grunnlaget. Gilbert og Grossman hoppet av allerede etter Monkey Island 2: LeChuck's Revenge i 1991, med en cliffhanger av en slutt som har hjemsøkt serien siden, og som har fått fans til å lengte etter «den ekte» fortsettelsen på sagaen.
Det er her Return to Monkey Island på mange måter – men samtidig ikke – plukker opp tråden. Spillet serverer både en fortsettelse av slutten til Monkey Island 2, men også en fortelling som har Guybrush' andre eventyr i bagasjen. Alt og ingenting er fortsatt relevant. Det er løsningen Gilbert og Grossman har gått for når de igjen plukker opp tråden.
Referansene til tidligere spill sitter løst, men overskygger heldigvis ikke at dette er en helt ny opplevelse som står stødig alene. Vi er ikke på 90-tallet lenger, og det vet spillet veldig godt.
Ståa kort oppsummert: Guybrush vil igjen finne ut hva som er The Secret of Monkey Island, i et kappløp med sin vante nemesis LeChuck. Det er vanskelig å skulle si mer enn dette om historien her, men den står blant de beste i serien. Velskrevet, humoristisk, ikke for opphengt i fortiden og ofte smart – det er alt jeg ville ha fra et nytt Monkey Island-spill.
Et moderne eventyrspill
I likhet med resten av Return to Monkey Island er selve pek-og-klikkingen inspirert av, men ikke låst til, gamledager. Borte er verblistene som har gjennomsyret Gilberts spill i eventyrsjangeren fra Maniac Mansion og frem til Thimbleweed Park i 2017, og er erstattet med et mye smidigere oppsett som passer moderne spilling.
Enten plukker man opp gjenstander med høyre museknapp, eller inspiserer dem med venstre museknapp. Dersom to gjenstander i ryggsekken ikke kan kombineres, vises det et rødt skilt over musepekeren når man prøver å gjøre det.
Noen vil nok se på dette som et tap, på grunn av vitsene som kunne ha oppstått i slike situasjoner, men det kutter betraktelig ned på vill fomling etter løsninger når man står fast, og overlater mer til å bruke de små grå. Samtidig vil jeg argumentere for den kontekstuelle teksten som plopper opp når man holder musepekeren over en gjenstand er en glimrende erstatning. Teksten endrer seg basert på situasjonen, og byr på en haug humreverdige øyeblikk.
Alt i alt byr dette på et mer tilgivelig grensesnitt enn tidligere som legger opp til en smidigere form for spilling. Joda, spillet blir litt lettere av dette, men gjør også at man mye skjeldnere føler seg villedet.
Med et trinnbasert hint-system, der du får en liten brødsmule av et hint først, før spillet spør om du trenger litt mer, slipper du å Google deg frem til løsninger om du står durabelig fast også.
Et spindelvev av floker
Kjernen i Monkey Island-spillene har alltid vært disse gåtene som former et svært sammensatt spindelvev, der løsningen på en av gåtene ofte er gjemt bort i løsningen av en annen. Derfor består spillingen ofte i å gjøre seg kjent med figurene, verdenen og utfordringene man møter, for så å begynne å trekke i de løse trådene i spindelvevet for å løse opp gåtefloken.
I Return to Monkey Island gjelder også dette, men hovedsakelig i spillets betydelige fjerde akt der edderkoppnettet er på sitt største. Kompleksiteten når aldri den massive floken av oppdrag som var på sitt største i Monkey Island 2, men det er egentlig helt greit. Det er fremdeles tilfredsstillende å trekke i en av disse trådfloke-gåtene, og merke hvordan det åpner opp løsninger et annet sted.
Noen få ganger er løsningene på gåtene litt mer vriene å finne frem til – antageligvis med vilje. Det føles mer ut som et lite nikk til dem som savner å stå fast i pek-og-klikk-spill enn et hinder, og i et spill som ofte kan føles ganske rett frem er det egentlig velkomment.
Grafikkstilen til spillet har fått mye pepper siden den ble avduket. Selv hadde jeg aldri store problemer med stilvalget, og synes det fungerer strålende her. Det passer tematikken i spillet godt – alt trenger ikke å være som før, og nye historier fortelles på nye måter.
Den fargerike stilen setter en stemning som – sammen med en av seriens beste lydspor fra de opprinnelige Monkey Island-komponistene Michael Land, Peter McConnell og Clint Bajakian – gjør det gøy å trykke seg rundt i piratverdenen. Og med et godt stemmeskuespill, særlig av serieveteran Dominic Armato som Guybrush, får det vittige manuset en ekstra dimensjon.
Konklusjon
Det er alltid litt vrient å skulle fortsette noe med en arv som Monkey Island. Og kanskje spesielt akkurat Monkey Island. Så mange forventninger er knyttet opp til hva som egentlig er «The Secret» i The Secret of Monkey Island.
Den store fallgruven med serier som Monkey Island er å ende opp med å ta det hele for alvorlig – både for utviklere og spillere. Dette er en serie myntet på nettopp å harselere med blant annet klisjeer, gjerne ved å dra inn detaljer fra vår tids kultur, men samtidig beholde en viss emosjonell kjerne. Return to Monkey Island treffer denne balansen bedre enn samtlige andre spill i serien, nettopp fordi både det og skaperne bak reflekterer over seg selv.
Return to Monkey Island er et spill om absurde pirathistorier, men det er også et spill som handler om å humre i skjegget over smart humor som treffer nesten hver gang. Det er lenge siden jeg har ledd så mye av et spill som jeg har gjort i løpet av mine nye 9 timer med Guybrush. Og selv om slutten kom ganske brått på, fikk jeg akkurat det jeg trengte.
Så får vi se om dette blir den siste historien for Monkey Island-serien, om Ron Gilbert og gjengen leverer fakkelen videre til nye utviklere, eller rett og slett lager nye eventyr selv. Etter Return to Monkey Island, er dørene åpne for det meste.
Return to Monkey Island er ute til Windows (testet) og Nintendo Switch.
