Gode gamle Wolfenstein 3D var blant de aller første FPS-spillene, og ble i sin tid en gigantsuksess. Tittelen har sluttet seg til de store klassikernes rekker, så når man bestemmer seg for å tukle med konseptet blir fallhøyden stor. Å lage oppfølgere ikke lett, siden spilleren forventer nye elementer og forbedringer på alle områder. Å lage oppfølgere til klassikere er nærmest umulig, og i sannhet en utakknemlig jobb. Det var derfor med blandede følelser jeg klikket meg gjennom menyene for igjen å ta rollen som yankeen B.J. Blazkowicz.
Den amerikanske regjeringen har latt deg i stikken, og det eneste som kan redde deg er mot og kuler. Som i forgjengeren starter du rollen i den fryktede borgen Wolfenstein, med bare en kniv og en død soldat foran deg. Kjapt finner du en pistol, kverker en gal vitenskapsmann og spillet er i gang. Historien er av det vanlige kaliberet, det vil si rimelig uinspirerende. Du er tatt til fange, du skal rømme, du skal drepe kolossale mengder av slemme tyskere og diverse monstre. Originalitet skal man ikke beskylde de for. Av nærhet til hva som skjedde i 2. verdenskrig er spillet i samme klasse som "Pearl Harbour". Absolutt ikke i nærheten av noe som helst, uten om at det faktisk foregikk en krig.
At spillet har valgt en ikke historisk setting passer uansett godt inn i den generelle tonen. Realisme har tydeligvis ikke vært et mål. Tyskerne snakker en engelsk som hentet ut av en dårlig amerikansk krigsfilm, og utover i spillet møter vi monstre ikke sett på slagmarkene. Her er det nemlig ids arv som slår inn. Spillets eneste mål er å blåse alt til som dukker opp på skjermen din filler. Det finnes ingen helhetsfølelse, eller noen fikse triks eller nyvinninger. Spenning er ikke eksisterende i spillet. Våpenutvalget ditt er også rimelig tamt med på tanke på dine speisa motstandere. Et daft utvalg tidsriktige våpen og en lynting er det som blir stilt til disposisjon.
