De japanske rollespillene er på mange måter nerdene av spillsjangrene. De er kompliserte, pinlig opptatt av tall og statistikker og krever ingen spesielle ferdigheter eller dyktighet fra spilleren utover det strategiske.
Resonance of Fate er litt annerledes enn det typiske rollespill. Paradoksalt nok er spillet på den ene siden svært actionfylt, med spektakulært interaktive superangrep og karakterer som er direkte kontrollerbare i kamp. På den andre siden har Resonance of Fate et så utrolig komplisert og uhåndgripelig kontrollsystem at ingen manual kan redde deg. Men så er det også et av de mest engasjerende vi har blitt servert på lange tider.
Spillets setting er også uvanlig til rollespill å være, selv om den på langt nær er unik. I Resonance of Fate finner man lite alver og tryllestøv, i stedet får vi ta del i en ganske realistisk sci-fi-virkelighet, hvor det er skytevåpen og sprengstoff som gjelder. Denne cyberpunk-stilen er et friskt pust, og en stil som passer spillet godt.
Historiefortelling er ikke kult
Etter en riktignok lovende introfilm av samme kvalitet som vi kunne ha forventet i et Final Fantasy-spill, blir man tilskuer til et stykke høytsvevende drama. En ung jente er i ferd med å falle til sin død flere hundre meter over bakken. En svimlende modig unggutt kaster seg ut i lufta i et tau og klarer akkurat å plukke opp jenta i svevet. Tauet ryker, og begge to styrter mot bakken i høy fart.
Hvordan gikk det med disse to? Det får du ikke svar på med det første. Når selve spillet begynner er det som om denne hendelsen aldri fant sted. Selv om det absolutt er en historie som driver handlingen fremover fortelles den ytterst sakte, og ganske tilfeldig. Historien føles mest som et lappeteppe bestående av en rekke ulike fortellinger som først et godt stykke uti spillet bindes sammen og gir ordentlig mening.
Ulikt mange andre japanske rollespill er alt inndelt i spesifikke hoved- og sideoppdrag, som deretter er delt inn i kapitler som ikke har noen spesiell sammenheng med hverandre. Når du fullfører et hovedoppdrag går du videre til neste kapittel i historien, og da mister man også sjansen til å gjøre de tidligere sideoppdragene. Disse ekstraoppdragene er uansett ganske kjedelige og ikke verdt å gjøre i seg selv. Likevel er du mer eller mindre nødt til å tvinge deg gjennom disse, trioen trenger nemlig all trening de kan få om de skal overleve.
Skremmende og spennende kampsystem
Spillets kampsystem er fylt med spennende mekanikker, mange av de har jeg aldri sett maken til. Slåssing i Resonance of Fate foregår i utgangspunktet etter tur, og kampene utkjempes på egne arenaer. Det er fritt fram for å flytte karakterene rundt omkring på brettet.
Skadesystemet til Resonance of Fate er mildt sagt nyskapende. Her har man ikke bare vanlig HP-målere som sakte men sikkert tømmes. I Resonance of Fate finnes det to typer skade, scratch og normal.
Scratch-skade er det maskinpistoler og maskingevær som gir. Denne typen skade er ekstremt effektiv, men bare når den ettefølges av et normalt angrep. Da legges den oppsamlede scratch-skaden til skaden det normale angrepet gir. Scratch-skade er midlertidig,og ikke alene i stand til å drepe en fiende. Dine kumpaner er derfor bare sterke sammen.
Det er mye å sette seg inn i i dette spillet. For å kjempe effektivt er man nesten nødt til å bruke såkalte helteangrep. Helteangrep er stilige minispill hvor Vashyron eller en av de andre heltene løper på tvers av arenaen samtidig som de underveis skyter slemmingene til bloksberg. Disse angrepene kan i tillegg kombineres til et trio-angrep; utføres disse riktig kan også de vanskeligere kampene avsluttes nokså raskt.
Problemet er at helteangrep koster heltepoeng. Disse poengene opptjenes ved å drepe fiender, og brukes både ved helteangrep og etterhvert som laget ditt tar skade. Det er når du går tom for disse poengene alt går til helvete.
Skjelvende mammadalter
Uten heltepoeng går trioen inn i en såkalt kritisk tilstand. Kort sagt forvandles de tidligere tøffe pistolsvingende ungdommene dine til en gjeng skjelvende pingler, og angrepsevnen reduseres til det latterlige. I denne tilstanden er det også slik at game over-skjermen flimrer over skjermen så fort én av de tre biter i støvet, så kritisk tilstand er oftest synonymt med nederlag.
I Resonance of Fate må man faktisk betale for å prøve igjen. Men til forskjell fra mange andre rollespill får man muligheten til å starte kampen på nytt igjen, akkurat slik man startet kampen. Man rekker ikke bli ordentlig forbanna før man er i gang med et nytt forsøk.
Hver kamp krever en nøye uttenkt strategi. Enkle ting som hvor man plasserer karakterene er helt avgjørende for utfallet. Hvor man står i forhold til fienden har både avgjørende betydning for ens egne angrep, men også for hvor lett det er for fienden å angripe deg. I tillegg er monstrene man møter på i spillet er, for å strø ekstra salt i såret, overraskende lure. Det var ikke så rent sjelden jeg kunne ha sverget på at de visste nøyaktig hva jeg planla å gjøre.
Man balanserer konstant på en knivsegg, siden kilden til seier ofte også er kilden til grufullt tap. Tør du satse ditt siste heltepoeng på at scratch-skaden fienden har pådratt seg er nok til å ta ham av dage? Det er ofte små marginer som avgjør i Resonance of Fate, trikset er å få marginene til å jobbe for deg.
Konklusjon
Dette spillet bør regnes som et overgangsrituale for rollespillfans. Er du mann nok til være på mottakersiden av all banken Resonance of Fate har å by på så har du i alle fall gjort deg fortjent til min respekt.
Det handler ikke om historie. Det handler ikke om variasjon. Det handler om et av de beste kampsystemene jeg noengang har opplevd, et kampsystem som aldri slutter å bite fra seg.
Du tror kanskje du har mestret spillet når du har lært deg grunnmekanikkene. Men det er når du får prøve deg mot den første bosskjempen at spillets sanne farger viser seg.
Les også:Nytt liv for gammel kjenning
Les også:Anmeldelse av Dragon Age Origins: Awakening
Les også:Anmeldelse av Just Cause 2
Les også:Flere faller fra
