Noen ganger er jobben som anmelder nærmest overflødig, og alt man kan gjøre er å stå og applaudere. Resident Evil 4 er sånn. Tyve timer reint adrenalin pumpet inn i årene dine, nydelig stemning, heslige monstre, utallige nær-døden-øyeblikk, strålende taktisk variasjon og en diger mengde ekstramateriale – bedre spillkjøp enn dette er det rett og slett vanskelig å komme over.

Men hvorfor? Hva er det Resident Evil 4 gjør, som får tida til å gå fortere, blodet til å pumpe hardere, og som gjør håndflatene klamme?

Begrensningens kunst

Jeg tror svaret er kampsystemet, som gir deg enorm makt, men som også begrenser deg – og som sørger for at måten du spiller spillet på dikterer alt som skjer på skjermen.

Fiendene du møter i Resident Evil 4 beveger seg for det meste relativt langsomt, noe som betyr at du som regel har god tid til å reagere riktig – hvis du bare er i stand til å tenke klart. Styrken deres ligger imidlertid i deres udøde, gåsehudframkallende standhaftighet, i mantraene de gurgler fram på ordfattig spansk, og i den tyngende, djevelske lydveven som spinnes opp i bakgrunnen. Det er klisjert, men ekstremt effektivt, og fornemmelsen av å bli kvalt veller opp i takt med at panikken sprer seg. Det er simpelthen for mange av dem!

De uunngåelige fiendehordene jobber imidlertid i tospann med dine egne begrensninger for å skape denne følelsen av panikk. Leon Kennedy, den unge politiagenten du styrer, er nemlig ute av stand til å bevege seg og skyte samtidig. Skal du skyte, må du stå bom stille – og tilsvarende: så lenge du er i bevegelse, er du uten våpenmakt. Du må med andre ord ta et valg: Står du trygt her du står nå? Vil du rekke et skudd til før du er nødt til å flykte?

Like viktig er det å avgjøre hvordan du vil bruke våpnene og ressursene du har tilgjengelig. Det grunnleggende våpensystemet i Resident Evil 4 er ganske typisk – rifla er et presist langdistansevåpen, hagla er best på å spre skade og pistolen er mest fleksibel – men spillet går mye lenger enn som så. Våpnene dine er ikke bare noe du bruker for å skade fiendene – men også en kilde til både lek og taktikk. På den ene siden er det mektig å fyre av hagla mot en bunt gærne landsbyboere, høre lyden av et kraftig hagleskudd og se flokken falle i bakken med tilfredsstillende tyngde. På den andre siden er resultatet av skuddet – at fire angripere nå ligger på bakken og vil trenge mange sekunder på å komme seg opp igjen – dypt taktisk relevant. Valgene du tar er både morsomme og meningsfulle.

Usynlige tråder

Spillet sørger dessuten for å stadig endre litt på formelen. Du kjemper på nye kamparenaer mot nye typer fiender, og du har nye eller forbedrede våpen til disposisjon. Spillet utfordrer jevnlig dine gamle og innarbeidede taktikker – og presser deg til å vurdere din framgangsmåte på nytt. Når du er blitt varm i trøya med de vanlige landsbyzombiene møter du nye, farligere varianter, eller det viser seg at noen av dem får et nytt, enda mer heslig liv etter at du har gjort slutt på det første.

Du holdes på tærne, marionettemesteren trekker i trådene, sender inn nye puljer, nye kombinasjoner av fiendetyper, nye fryktinngytende kjempebeist. Men det er ikke bare fiendene og situasjonene som virker planlagte og tilrettelagte ned til minste detalj, nei, til og med reservelageret ditt er under streng kontroll. Spillet gir deg aldri så mye ressurser at du føler deg trygg, men samtidig har du alltid tilstrekkelig til at du klarer å komme deg gjennom situasjonene. Er det lite ammunisjon, er det gjerne med vilje – men nesten uansett hvor dårlig stilt du er, går det an å fostre kreative nye taktikker for å få has på fiendene, så lenge du holder hodet kaldt.

Og slik fortsetter det altså. I godt over tyve timer danser Resident Evil 4 fra høydepunkt til høydepunkt, og det føles som om all dødtid er skåret bort og kastet. Hver situasjon er en glede å oppdage, hvert våpen, hver storfiende, hver mellomsekvens. Historien spillet forteller er kanskje verken spesielt god eller spesielt skummel, men som splatterskrekk er dette likevel temmelig fornøyelig å henge med på, og både skurker og helter er såpass karismatiske og velskrevne at spillet overlever sine skavanker. Plottet er både banalt og klisjert, men jeg gledet meg likevel alltid til neste mellomsekvens.

Kvalitet i alle ledd

Kvalitet er i det hele tatt noe som preger hele spillet. Den glitrende grafikken gjør at både dypsvarte vann, sølvglinsende rikmannsboliger og flammebefestede underjordiske grotter framstår med en helt ekstraordinær troverdighet. Lynet som flerrer over himmelen bader alt i et øyeblikks klarhet – før det igjen blir mørkt og guffent. Rundt hvert hjørne venter en foreløpig ukjent pinsel, så frastøtende og paralyserende at man helst ikke vil tenke på den eller det før det er høyst nødvendig.

De intense situasjonene er så effektive at spillet nesten kunne stå i fare for å kvele seg selv, men det finnes både nødvendige og valgfrie pauser mellom all primalfrykten. Den enkleste formen for pauser kommer hver gang du skal skifte våpen eller bruke en helsereserve. Resten av spillet settes på pause mens du gjør dine omrokkeringer, og du får tid til å roe nervene og tenke deg om før du velger våpen.

Men også i et bredere perspektiv er Resident Evil 4 et spill som plasserer sine utpust med omhu. Etter enhver større begivenhet eller storfiendekamp er det tid for å løpe rundt og hente skatter, liv og ammunisjon. Spillet belønner deg rikelig for alle store bragder, men aldri så mye at du får kjøpt alt du peker på. Når du kommer fram til en av de mange butikkene som er spredt rundt i spillet, er det tid for å høste premien i form av nytt utstyr og bedre våpen – men uansett hva du velger, går det alltid på bekostning av noe annet. Og siden situasjonene som venter er skremmende nok som de er, vil du helst velge så smart som mulig.

Wii-forbedringer

Resident Evil 4: Wii Edition er den fjerde utgivelsen av mesterverket, som tidligere er utgitt på GameCube, PlayStation 2 og PC. Selv har jeg ikke spilt PC-utgaven, men sammenliknet med de to første utgavene er Wii-utgaven en aldri så liten åpenbaring. I de gamle utgavene av spillet flyttet du siktet rundt på skjermen ved å bevege styrestikka – i Wii-utgaven peker du bare der du vil ha det med Wii-fjernkontrollen. Det går mye raskere, det er lettere å lære, og det er morsommere å bruke – med andre ord: Det nye kontrolloppsettet er en udiskutabel suksess.

I tillegg til kontrollforbedringene inneholder Wii-versjonen av Resident Evil 4 dessuten alt ekstramaterialet fra GameCube- og PlayStation 2-utgavene. Selv etter at du har rundet hovedspillet er det derfor masse spilleglede igjen. Her er omfattende ekstrakapitler, hvor du får spille en av bifigurene i spillet og får se historien gjennom nye øyne – eller du kan kose deg med en deilig voldskavalkade av en poengmodus, hvor målet er å drepe så mange spanjolzombier som mulig før tida går ut. I tillegg kan du spille kampanjen om igjen, men denne gangen med nye kostymer, vanskeligere fiender eller med egne bonusvåpen – eller du kan titte gjennom alle spillets mellomsekvenser i rekkefølge, hvis det var noe du ikke rakk å få med deg.

Konklusjon

Resident Evil 4 er en tyve timers øvelse i konsentrert selvbeherskelse, og ber deg handle stikk i strid med alle naturlige instinkter. Hjernen din skriker etter å flykte, men du vet at alt du kan er å fortsette. Leon Kennedy er på jobb, og han har ingen planer om å vende hjem før presidentens datter er i sikkerhet.

Hver kamp har noe nytt å lære deg, hvert våpen sin egen sjarm. Men selv om kampene er så guffent intense at du nesten blir uvel, glemmer aldri Resident Evil 4 å gi deg nennsomme doser mer harmløs moro. For hvert nær-døden-øyeblikk finnes her fornøyelig gørr og liksomtøffe dialoger, og for hver storfiende du nedkjemper finnes det rolige perioder hvor du sanker inn skatter og oppgraderer våpenparken din.

Oppi all djevelskapen er Resident Evil 4 nemlig også en lek, og det er fortsatt en av de aller beste lekene jeg vet.