Det finnes mange eksempler på spill som har revitalisert sjangre og funnet opp kruttet på nytt. Vi kan trekke frem den gangen Ocarina of Time fant en ny formel for Zelda-serien som satt så godt at Nintendo ikke klarte å løsrive seg fra den på 20 år. Eller vi kan se på det nyeste innslaget i God of War-serien, som flyttet kameraperspektivet for å både figurativt og bokstavelig talt trekke oss nærmere hovedpersonen.
Kroneksempelet på denne typen omvelting av spill er for meg Resident Evil 4, som tok en etablert serie i helt nye retninger og endret spillmediet på måter vi fortsatt merker ringvirkningene av.
LES OGSÅ: Vårt tilbakeblikk av Resident Evil (2002)»
Tilbake i rampelyset
Resident Evil-spillene hadde allerede opparbeidet seg klassikerstatus da det fjerde nummerete innslaget ble annonsert. Det gjorde at mottagelsen ble litt surere enn den hadde trengt å være da Capcom annonserte at spillet skulle lanseres eksklusivt til Nintendos GameCube. Dette var en del av en tidsbegrenset eksklusivitetsavtale mellom Capcom og Nintendo som omfattet 5 storspill.
Arbeidet på Resident Evil 4 hadde pågått noen år da spillet ble avduket, men prosessen var langt fra knirkefri. Capcom hadde flere ganger måttet skrote arbeidet for å begynne på nytt. Regissøren Hideki Kamya (kjent for Devil May Cry) hadde stått bak roret til å begynne med, men spillet ble flyttet mellom forskjellige prosjektledere før det endte opp hos Capcom-veteranen Shinji Mikami, mannen som også hadde loset utviklerne gjennom nyversjonen av det første Resident Evil-spillet.
Nyversjonen hadde fått en god mottagelse av både anmeldere og fans, men spillet endte opp med å selge mindre enn Capcom forventet. Mye kunne tyde på at Resident Evil-formelen trengte en oppfrisking hvis serien skulle leve videre (eller i det minste hvis de skulle fortsette å tjene så mye penger som mulig).
Shinji Mikami og utviklerne eksperimenterte videre med spillmekanikker og styring til de fant ut hva slags spill de ville lage, og da de til slutt fant en retning de var fornøyd med begynte brikkene å falle på plass. Resident Evil 4 skulle ikke bare bli en oppfrisking av formelen, det skulle bli en helt ny type Resident Evil-opplevelse.
Friskt perspektiv
Historien i de første spillene ble rundet av med Resident Evil 3, og Resident Evil 4 markerte derfor på mange måter en ny start. Leon S. Kennedy fra Resident Evil 2 er tilbake i hovedrollen, og mye har endret seg siden sist for ham. Den tidligere politimannen har klatret på karrierestigen, og jobber nå som spesialagent for myndighetene i USA. De zombiebefengte gatene i Racoon City hører fortiden til. Umbrella Corporation, organisasjonen som fungerte som hovedfienden i de tidligere spillene, er ikke lengre en trussel.
Utgangspunktet er med andre ord litt annerledes her, og den nye historien sparker igang idet Leon ankommer en liten spansk landsby på leting etter datteren til USAs president. Det første du gjør er å utforske utkanten av landsbyen, som ikke gir et spesielt hyggelig førsteinntrykk. Dyrefeller og advarselskilt ligger plassert rundt åpningsområdet, og det er en overhengende uggen stemning i skogen.
I et falleferdig hus møter du på en skjeggete mann med øks som ikke skjønner noe særlig engelsk, og det blir fort tydelig at alt ikke er helt som det skal være. Etter noen minutter med spilling har du hele landsbyen på nakken, bevepnet til tennene med økser og motorsager. Velkommen til Resident Evil 4.
Går over stokk og stein
Den første intense kampen i landsbyen kaster flere fiender etter deg enn du realistisk sett klarer å få unna som nybegynner, men hvis du greier å overleve til et visst punkt trekker fiendene seg tilbake og lar deg være i fred. Noen vil kanskje si at det virker litt kunstig å kaste deg ut på dypt vann bare for å redde deg ut av situasjonen rett etterpå, men sekvensen fungerer som en perfekt introduksjon til det en av spillets sterkeste sider - de intense, overveldende kampsekvensene.
Den originale trilogien hadde alle vært gode spill, men det var ikke først og fremst kampene som gjorde dem minneverdige. Resident Evil 4 er betraktelig mer actiondrevet, og som følge ble måten du sloss mot fiender bygget på nytt fra bunnen av. De fastlåste kameravinklene som pleide å være normen ble ersattet med et tredjepesonskamera som peker over skulderen på hovedpersonen, noe som drastisk endrer måten spillet blir spilt på. I stedet for at skytevåpnene låser seg på nærmeste fiende har du fri kontroll over hvor Leon sikter, og hvert våpen føles presist og unikt. I tillegg ble det gjort en god del smarte grep for å holde kampene spennende.
Du kan stagnere de fleste fiendetypene ved å skyte svake punkter, og hvis du løper opp til en lamslått fiende kan du bruke forskjellige kraftige nærkampsangrep. Dette kan redde deg ut av mange vanskelige situasjoner, og kombinert med et stort, oppgraderbart våpenarsenel gir det en helt ny dybde. Det at du ikke kan bevege deg mens du skyter gjør at du hele tiden må veie opp sjansene du har for å overleve, og det blir bare mer intenst med tiden.
Som jeg kom innom i tilbakeblikket av nyversjonen av det første Resident Evil-spillet har denne serien alltid hatt noe litt tullete og teit over seg som kommer frem mellom det skumle, og dette er noe som absolutt kan sies om Resident Evil 4 også. Spillet hadde noen få gufne segmenter, men det var ikke egentlig så opptatt av å skremme deg som de andre spillene i serien hadde vært. Historien er mindre selvhøytydelig, og føles egentlig mer som en parodi av amerikanske actionfilmer enn noe annet. Det er noe veldig teit og særegent over det hele som fungerer på sin egen måte, men forståelig nok falt det ikke i god jord hos alle.
Kampsystemet satt så godt at tredjepersonsskytespill ble endret for alltid. I årene etter kom det mange forsøk på å gjenskape det, og man kan kjenne igjen litt av DNAet til Resident Evil 4 i de fleste spill med tredjepersonsskyting, om vi snakker om Gears of War, Dead Space, den nyeste versjonen av Tomb Raider eller The Last of Us. Det er ikke tvil om at disse spillene følger i fotsporene til Capcom.
Spillet fortsetter å eskalere med tøffere fiendetyper, mer overdrevne actionscener og mer tull og tøys til siste slutt, og jeg sitter alltid med en følelse av at jeg har vært på en storslått reise når jeg treffer rulleteksten. Capcom traff et «sweet spot» mellom action, skrekk og moro som de egentlig ikke klarte å finne tilbake til før det nyeste innslaget i serien, Resident Evil Village, som låner mye herfra.
Du trenger ikke vente til nyversjonen
Capcom annonserte tidligere i sommer at en ny utgave av Resident Evil 4 er på vei, denne gangen som en fullverdig nyversjon til PlayStation 5, Xbox Series X/S og PC. Spillet utvikles fra bunnen av i RE Engine, og ser ut til å løfte spillet til samme grafiske nivå som de nyere utgivelsene. Det er selvfølgelig flott at et så høyt elsket spill får samme behandling som de tidligere spillene, og noen elementer fra originalversjonen kan bli skikkelig kule med en oppgradering.
Avsløringstraileren til det nye spillet vitner om en mørkere opplevelse med et mer grøsserfokusert utgangspunkt, noe som garantert går rett hjem til mange tilhengere av serien. Sammenlignet med den originale trilogien av Resident Evil-spill er dette kanskje ikke en nyversjon som er like nødvendig, men det blir spennende å se hva slags forbedringer de gjør. Selv er jeg spent på å se om den «cheesy» tonen kommer frem like godt i denne versjonen, eller om de jekker det ned et hakk.
Hvis du vil snuse på den opprinnelige versjonen av spillet før den tid har heldigvis ikke Capcom lagt på latsiden med å holde spillet tilgjengelig. Det kan kan kjøpes på tvers av flere generasjoner av Xbox, PlayStation og Nintendo-maskiner, og ikke minst en god PC-versjon på Steam. Jeg vil faktisk anbefale å gi en av disse gamle versjonene et forsøk fremfor å hoppe rett på nyversjonen når den kommer neste år. Poenget her er ikke at den offisielle nyversjonen ikke ser lovende ut, for det gjør den virkelig. Men det er fortsatt masse å sette pris på i originalversjonen. Det er et actionspill som er verdt å få med seg akkurat som det er.
