Ansikt til ansikt med døden
For Leon består dette eventyret for det meste av å bevege seg fra sted til sted på leiting etter Ashley – samtidig som han forsøker å overleve og hele tiden skyte alt som rører seg. Jeg vil karakterisere måten Resident Evil 4 spiller på som nesten perfekt. Kontrollene kan kjennes litt keitete i starten, men etter en liten innkjøringsperiode blir de overraskende naturlige. Balansen mellom den kontinuerlig actiondrevne historien, hjernetrim, episke kamper og fjollete samtaler karakterene imellom er utrolig bra. Dialogene serverer gullkorn etter gullkorn og du kan ikke annet enn å flire av den japanskinspirerte humoren.
Å lete etter nye våpen og deretter bestemme seg for hvordan en velger å oppgradere dem, er et lite ekstra rollespillelement som i dette spillet kjennes som et naturlig tillegg til en veldig godt balansert formular. Samtidig er figuren som selger deg disse oppgraderingene blitt en av spillets maskotter.
Alle de fem kapitlene vil kaste deg ut i forskjellige omgivelser, som alle har sitt eget unike miljø og fiender. På starten av spillet må du utforske en sliten europeisk landsby, deretter vil du reise til et middelalderslott, og jobbe deg igjennom kloakksystemet.
Du må kjempe deg igjennom bølger av gigantiske troll, grupper med fiender med økser og dynamitt, og noen virkelig grusomme motstandere som presser Leon til det ytterste. Figurmodellene for den gjengse landsbyboer vil repeteres om igjen og om igjen, til det kjedsommelige, men heldigvis kommer det så store grupper av dem at du har annet å tenke på enn hvordan de ser ut.
Flere ganger vil du finne deg selv i den situasjonen hvor du er tvunget til å lade om våpenet ditt mens du ser horder av motstandere storme mot deg – samtidig som du forsøker å finne ut hvordan du kan ta livet av dem på den mest effektive og ammunisjonsbesparende måten.
Det mest irriterende aspektet ved Leons utrolige eventyr er når du må drasse med deg Ashley. Hun må være den mest irriterende ikke-spillbare figuren i et skrekkspill de siste ti årene. Ikke kan hun bidra med noe, annet enn å få deg drept, og selv om hun skal være en universitetsstudent, oppfører hun seg som om hun var fem år. Av og til kan du be henne gjemme seg, men oftest må du tenke strategisk og be henne stoppe og vente på steder hvor du trenger mer albuerom. Det er ofte en større utfordring å holde henne i livet enn det er å passe på deg selv – og om hun dør er oppdraget over.
Nå i HD, eller?
Som et actionspill har Resident Evil 4 absolutt overlevd seks år – det er fremdeles supermorsomt – men hva med grafikken? Da spillet ble sluppet til GameCube var det ansett for å være et av den generasjonens vakreste spill. Capcom har ikke egentlig oppdatert modellteksturene (slik som Microsoft gjorde med Perfect Dark Reboot). I stedet har de gått for noen lystriks og oppdatert resolusjon. Figurmodellene ser fremdeles flotte ut, men noen av teksturene for omgivelsene er ikke særlig bra. Om du studerer en vegg, bakken eller små gjenstander nøye, spesielt de sakene du ikke kan røre ved, ser de utsmurte ut.
Om vi skal være helt ærlige med oss selv: Resident Evil 4 HD har egentlig ikke HD-grafikk. Det høres slik ut på tittelen, og en føler seg nesten litt lurt. Det er strengt talt ikke noe annet en GameCube-versjonens grafikk med litt ekstra oppussing, og ikke en ordentlig HD-overhaling.
Det ser ut til at Capcom har hatt litt dårlig tid. Takket være den slurvete jobben, er faktisk Resident Evil 4 HD sin dårligste side, den såkalte HD-grafikken.
Om en ser bort fra Capcoms dårlige grafikkavgjørelser, er dette fremdeles en tittel det er verdt å skaffe seg. Det er masse gjenspillverdi i spillet pluss veldig tøffe minispill, som The Mercenaries (hvor du skal drepe så mange zombier som mulig innenfor en tidsgrense), og Assignment Ada (hvor du får se spillet igjennom Ada Wongs øyne og følge hennes reise). Disse minispillene fulgte også de andre utgivelsene av Resident Evil 4, og det er dessverre ikke noen nye tillegg til HD-utgaven. Det er derimot lagt til belønningspoeng og trofeer for Xbox 360 og PlayStation 3.
Konklusjon
Som spill har action- og skrekkfans alt de kan ønske seg i Resident Evil 4. En reise gjennom en utvasket europeisk landsby, et gammelt slott, undergrunnsgrotter, en innsjø og flere industriområder. Kjempe mot alt fra besatte landsbyboere og gale munker til vannuhyrer og troll. Og mens du gjør alt dette, får du også greie på hvorfor skapningene som bor i området ikke er hverken zombier eller mennesker.
Ja, Resident Evil 4 ble en revolusjon – og ikke bare for Resident Evil-serien – men også for actionspill. Spillet er nå utgitt på praktisk talt alle plattformer (PC, PlayStation 2 og 3, GameCube, Wii og Xbox 360). Det er nesten stuerent å bruke utrykket paradigmeskifte om Resident Evil 4. Serien forandret seg veldig og har fått både kritikk og ros fra fansen for dette. Fremdeles merker vi ringvirkninger av helomvendingen som skjedde i 2005.
Ironisk nok, den uinspirerte og skrøpelige HD-oppgraderingen av Resident Evil HD, er spillets svakeste side. Men selv om oppgraderingen er av dårlig kvalitet, er spillet fremdeles like morsomt. Med solid spillbarhet, skurker du vil huske lenge (har fremdeles mareritt om motorsagfyren), og en fjollete historie, bør alle gjøre det de kan for å få spilt dette spillet på et tidspunkt.
HD-utgaven er i salg som et nedlastbart spill for PlayStation 3 og Xbox 360 (testet) og selv seks år etter original utgivelse er det fremdeles et spill jeg vil anbefale på det sterkeste. Resident Evil 4 er et av mine absolutte yndlingsspill.
