Etter fjorårets E3 var Remember Me et av spillene jeg gledet meg aller mest til. Neo-Paris, der spillets handling foregår, så veldig fascinerende ut. Likevel var det Nilin, spillets protagonist, som stod fram som spillets ubestridte trekkplaster.
Det er noe forfriskende med kvinnelige helter i spill, spesielt i actionspill som dette. Man er altfor vant til kjente, markante mannlige personligheter som Master Chief, Nathan Drake og ultramacho Marcus Fenix som heltene i spill. Derfor gledet jeg meg litt ekstra til å se hvordan Nilins historie skulle utfolde seg.
Velkommen til Frankrike
Året er 2084, stedet er Neo-Paris. Minner har blitt valuta. De kjøpes og selges, de har blitt et rusmiddel for mange og minner brukes for å oppnå både rikdom og makt. Et firma kalt Memorize har funnet opp et hjerneimplantat kalt Sensen. Implantatet gjør det mulig for nesten hele befolkningen å dele, modifisere og fjerne minner. Gjennom denne teknologien har de skaffet seg en enorm makt over samfunnet. Ikke alle er fortrolige med firmaets hensikter.
Motstandsgruppen, der Nilin også er med, kaller seg «Errorists». Første gang vi treffer heltinnen er hun derimot tatt til fange, og er på god vei mot å få fjernet alle minnene sine. Med god hjelp av en ukjent mann som kaller seg Edge unslipper Nilin den skremmende skjebnen i fengselet.
Man blir mer eller mindre kastet til ulvene i Remember Me. Dette er et actionspill, med sterke innslag av slåssespill. Etter flukten fra fengselet befinner Nilin seg i slummen av Neo-Paris. Her møter hun en gruppe «leapers». Dette er mennesker som er avhengig av andres minner, som et dop. Overdosen av andres minner har mutert de til zombielignende vesener. Vår protagonist oppdager fort at hun er, heldigvis, over gjennomsnittet vass med nevnene. Kampsystemet i spillet er ganske lett å komme inn i. Man slår og sparker ved hjelp av to ulike knapper, og ved å kombinere ulike trykk utfører du en streng angrep som gir økt skade. Fra starten av er dette kun tre og fire knappetrykk, men flere og lengre kombinasjoner låses opp etter hvert.
Mange knappetrykk
Selve kampsystemet er litt vel simpelt. I all hovedsak går det ut på å trykke på rett knapp til rett tid for å fortsette kombinasjonen. Fordi det kun er to knapper å passe byr ikke det på noe særlig utfordring. Det eneste man trenger å tenke på utover dette er å hoppe unna motstandernes angrep. Treffes Nilin avbrytes kombinasjonen, og man må starte på nytt.
Synd er det da at alle angrepene vises med et stort, rødt utropstegn i god tid før det kommer. Selv på høyeste vanskelighetsgrad hadde jeg små problemer med kampene, og de ble etterhvert litt kjedelige. Utover i spillet kan man modifisere kombinasjonene med nye trykk, der ulike slag gir forskjellig virkning. Man kan få tilbake litt liv, kutte ned tiden på ulike evners nedtelling, eller bare gjøre masse skade.
Man kunne med hell komplisert hele systemet litt mer, gjort det mer fritt slik at man fikk lagd mer unike angrepsrekker selv. Og gitt spillerne mulighet til å møte en utfordring i kampene, slik at de ble mer enn en gjentakende knappetrykkingssekvenser.
Heldigvis for spillet er ikke kampene alt. Historien til Nilin, hvordan hennes kamp for å få tilbake sine egne minner utfolder seg, er både spennende og velskrevet. Fra en forvirret og desorientert start utvikler historien seg etter hvert som Nilin husker fragmenterte minner.
Sterk hovedperson
Historien bæres spesielt av det gode stemmeskuespillet til Nilin, som er troverdig og nært hele veien. De største birollene holder også et greit nivå, men utover dette faller nivået litt. Et par av figurene, og da spesielt fiendene man møter, er stereotypiske til det kjedsommelige. Og attpåtil med middelmåldig dialog og stemmeskuespill. Dette setter en liten demper på innlevelsen, men heltinnen bærer oss likevel godt igjennom historien.
Vi får se flere ulike deler av Neo-Paris gjennom spillet. Alt fra den skitne slummen til de rikes distrikt forserers. Bakteppe byen er med å danne er interessant, men jeg hadde ønsket meg mer mulighet til å utforske. Til det er derimot Remember Me altfor lineært. Man har stort sett alltid en vei å gå, en mulig sti å klatre. Det er ikke rom for noenting utenfor akkurat den plassen man er ment å gå.
Akkurat på dette område sammenlignes Remember Me best med Uncharted-serien. Man befinner seg på et punkt, med en rekke hinder som må forseres på veien mot et mål. Nilin klatrer, hopper og svinger seg elegant opp og ned både husvegger og tak. Den eneste reele utfordringen man har er kameraet i spillet. Det er til tider så låst og lite oversiktlig at det kan være vanskelig å forstå hvor man skal gå. I kamper fungerer det greit, da man kan styre det selv. Når man løper, hopper og klatrer låses kameraet mer, noe som gjør at det kan være vanskelig å skaffe seg en god nok oversikt over miljøene rundt.
Et eksempel på dette er en sekvens i spillet der man må løpe fra et helikopter. Det finnes én vei som er rett, alt utenfor denne betyr død og fordervelse. Etterhvert utvikler den actionfylte sekvensen seg fra å være spennende til å være irriterende helt ned til margen. Og alt skyldes håpløs kameraføring, som gjør visse hopp og forseringer unødvendig vanskelige.
Nilins evner, det at hun kan stjele, modifisere og hente ut andres minner er spennende ideer jeg aldri har utforsket i et spill før. Spillets tema, og spørsmålene det stiller om hva som er rett og galt er spennende. Hvor mye skal egentlig deles, hva er vårt og hva har andre godt av å vite? Vi lever i en verden der mer eller mindre alt skal kommersialiseres, og dette er noe av det Remember Me belyser med sin historie.
De få minnesekvensene vi får oppleve, der Nilin går inn en annens hjerne og modifiserer minnet til egen vinning, er gode. Her er det prøving og feiling, der man må finne de rette elementene å påvirke underveis i minnet. Dette kan for eksempel være å velte en vase, flytte på en koffert eller bytte om på en sprøyte som settes. Noen av valgene du får presentert er riktige, mens andre gjør at minnet blir feil.
Konklusjon
Remember Me er et spill med en rekke gode ideer som ikke når sitt fulle potensial. Det at minner kan kjøpes og selges, modifiseres og fjernes er spennende, men får ikke nok plass i spillet. De få sekvensene i spillet der den kvinnelige helten endrer en annen persons minne for å oppnå en reaksjon i nåtid er gode, men fåtallige.
Kampsystemet i spillet er raskt, lett å lære og actionfylt. Det er også altfor enkelt å mestre, for enkelt i utformingen og kan oppleves som gjentakende og på grensen til kjedelig. Animasjonene og flyten i kampene er det derimot ingenting å si på, og ingen kan ta fra Nilin at hun sparker ræv med de beste.
Neo-Paris, og den futuristiske verdenen spillet er satt til er interessant. Man kan ane konturene av dagens Paris, men likevel har mye skjedd. Klasseskillene skildres godt gjennom byens ulike miljøer, bistått av den flotte grafikken i spillet. Spillet er derimot så lineært at man ikke har noen som helst frihet til å utforske den spennende byen, utover den nøye bestemte veien man blir guidet nedover.
I det store og hele mangler Remember Me utfordringer, og en liten dose frihet. Store ambisjoner har resultert i et låst resultat, der man får smakebiter av elementer som er spennede, men som man ikke får muligheten til å utforske videre.
Den store styrken til spillet er uten tvil Nilin. Hun er flott fremstilt og er en sterk kvinneskikkelse med en spennende historie. Stemmeskuespillet hennes er veldig bra, og det er liten tvil om at utviklerne har brukt tid på å utvikle denne figuren. Hun er en stjerne, og jeg skulle veldig gjerne likt å se henne i flere spill.
Remember Me er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og Windows.
