Jeg har ansett meg som en tilhenger av finske Remedy Entertainment siden første gangen jeg spilte gjennom Alan Wake på Xbox 360. Den interessante blandingen av David Lynch-aktig mystikk og en hovedperson som var tatt rett fra en Stephen King-bok gjorde det til en fin og minneverdig spillopplevelse, selv om kampsystemet kanskje ble litt kjedelig i lengden.
I de 13 årene som har gått siden den gang har Remedy hatt en interessant reise. Med hvert nye spill har de vist frem nye, interessante sider av studioet. Spillene har ikke alltid klaffet helt for meg, men det er vanskelig å ikke la seg fascinere av måten de låner ideer fra inspirasjonskildene sine og eksperimenterer med det visuelle uttrykket i spillene sine.
Alan Wake 2 er på ingen måte et unntak på den fronten, for her er det både eksperimentering og særpreg i alle ledd. Men denne gangen tror jeg jaggu de har klart å lage sitt soleklart beste spill i samme slengen.
Rarere og skumlere
Historien i Alan Wake 2 plukker opp tråden 13 år etter det første spillet, og Alan sitter fortsatt fast i skyggeverdenen The Dark Place. Navnet til Alan blir aktuelt igjen idet spesialetterforskeren Saga Anderson og kollegaen hennes ankommer småbyen Bright Falls, som nylig har vært plaget av noen mystiske drapsepisoder. Bright Falls er tilfeldigvis også det siste kjente stedet Alan Wake ble observert, så mye kan tyde på at den pågående etterforskningen har en slags kobling til forfatteren.
Etter agentene har ankommet Bright Falls tar det ikke lang tid før merkelige ting begynner å utspille seg. Mystiske skyggemennesker dukker opp i skogen, og de virker til å ha en slags kobling til den lokale sekten Cult of the Tree. Overnaturlige hendelser dukker opp på løpende bånd, og før du vet ordet av det er du tilbake til den kjente Alan Wake-spillestilen, med pistolen i den ene hånda og lommelykta i den andre.
I den vakre fjellbyen møter du på gamle kjenninger fra det første spillet, og du blir informert om den pågående etterforskningen av sheriffen i byen. På sin egen merkelige, Twin Peaks-aktige måte gir introduksjonen en ganske hyggelig stemning, selv om man merker at det er noen mystiske ting som foregår under overflaten.
Etter et visst punkt i historien deler spillet seg opp i to deler, og resten av spillet bytter du mellom å spille som Alan Wake og Saga Anderson. De to kampanjene foregår på forskjellige steder, og rollefigurene har sine egne våpen og oppgraderingssystemer. Oppdragene til Alan foregår i The Dark Place, og målet er å nøste sammen hva de onde kreftene er ute etter, mens Sagas historie er mer opptatt av å nøste opp i mysteriene som omringer Bright Falls og områdene rundt.
Jeg forventet at spillet skulle bytte mellom rollefigurene på gitte tidspunkter, men du står faktisk helt fritt til å bytte mellom historiene når du vil. Hvis du vil spille gjennom hele historien til Saga først kan du gjøre det, men for min del var det egentlig bare fint å kunne veksle litt når jeg følte for et avbrekk fra oppdraget jeg holdt på med.
Den største endringen fra forgjengeren er det tydelige toneskiftet som har blitt tatt med historien. Det første spillet føles mest som en krimroman, med noen innslag av overnaturlige elementer. Alan Wake 2 er på sin side et rendyrket skrekkspill. Stemningen er bekmørk og ubehagelig tvers igjennom, og det funker som bare juling.
Etterforskingssimulator
Kamper og utforskning forventet jeg å se mye av, men for meg ble det en gledelig overraskelse å se hvor mye av spilletiden som rett og slett går ut på gjøre detektivarbeid. Du må samle ledetråder, koble sammen forskjellige deler av gåter, snakke med lokalbefolkingen og lete etter skjulte gjenstander for å få hele bildet av situasjonene.
Det første spillet var for det meste en actiondrevet og lineær opplevelse, men for min del fungerer denne nye spillestilen mye bedre sammen med historien som fortelles.
Gåteløsingen er i seg selv satt opp på en smart og oversiktlig måte. Når du spiller som Saga har du tilgang til tavler hvor alle ledetrådene holdes i system. Du trekker selv tråder mellom bevisene som henger sammen, og får alltid beskjed når du har ny informasjon å ta stilling til. Jeg forventet at dette kunne bli litt slitsomt i lengden, men det er lettvint nok til at du ikke går lei, og gåtene i seg selv er interessante nok til at man vil finne ut av løsningene.
I Alan sin del har du mer miljøbaserte gåter, men siden historien foregår i en slags drømmedimensjon har Alan evnen til å skrive om virkeligheten underveis. Gåtene hans går derfor ut på å finne ut hva slags plott-elementer du kan introdusere til historien for å gjøre fremgang. Det passer bra tematisk med karakteren, og gir masse rom for kreative miljøer og nivådesign.
Gåteløsingenen i spillet er i det hele tatt veldig kreativt lagt opp, og jeg syns nesten det er rart at de har klart å få inn en såpass komplisert spillmekanikk på en så lettfattelig måte. Disse delene av spillet er kjempekule i aksjon.
Kjenner sine styrker
Et av elementene som i sin tid trakk ned det første spillet for mange var de lange, meningsløse kampene hvor du sloss mot endeløse rekker av de samme kjedelige fiendene, særlig i de senere timene av spillet. Her virker det som om Remedy har tatt til seg tilbakemeldingene og korrigert kraftig. Alan Wake 2 er langt mer forsiktig med hvordan kampscenene er plassert i spillet, og etter min mening treffer de en mye bedre balanse mellom kamper og de andre spillestilene.
På det tekniske leverer spillet også sterkt. I likhet med mange andre spill i denne konsollgenerasjonen har du muligheten til å velge mellom grafikkmoduser som prioriterer høyest mulig bildeoppdateringsfrekvens eller penest mulig grafikk, og etter å ha brukt begge modusene en god stund syns jeg stort sett de leverte omtrent som forventet. I enkelte scener ble det merkbart mer hakkete i kvalitetsmodusen, så det er kanskje noen ting som burde vært optimalisert litt bedre på konsoll.
Stort sett virker det som at disse modusene holder hva de lover, og leverer ganske stabil ytelse.
I tillegg skilter spillet med noen av de mest imponerende visuelle triksene jeg har sett i spill noen gang. Jeg kan bare forestille meg hvordan dette spillet kan se ut på en kraftig spill-PC når de har klart å hente så mye ut av PlayStation 5-utgaven.
Jeg opplevde at enkelte oppdrag hang seg opp, så jeg måtte laste inn til siste lagringspunkt for å kunne fortsette. Det var litt irriterende der og da, men ikke noe som skjedde ofte nok til at jeg egentlig rakk å irritere meg noe særlig over det. Forhåpentligvis er dette noe som utviklerne tar tak i snart, men det kan jo være greit å vite at problemene er der ved lansering.
Til tross for disse små tekniske problemene er Alan Wake 2 et ordentlig imponerende skrekkspill. Det slutter aldri å overraske med nye vendinger, og det spillmekaniske holder seg interessant fra start til slutt. Selv om det er Remedys første rendyrkede skrekkspill har de levert på ekstremt høyt nivå, og det viser seg at det er en sjanger som kler designfilosofien deres kjempegodt.
Jeg må også skyte inn at videreføringen av Remedys eksperimentering med å blande spilling og filmede videosekvenser er kulere i dette spillet enn det noen gang har vært før. Det var allerede et stilig virkemiddel i Quantum Break og Control, men måten det brukes på her fører til noen ekstremt minneverdige sekvenser. Det som gjør disse scenene ekstra effektive er hvor sømløst det passer inn med alle de andre visuelle særegenhetene til Remedy.
Konklusjon
Jeg har kost meg noe voldsomt med Alan Wake 2. Det er forfriskende å spille en oppfølger som tar så dramatiske grep med både historiefortelling og nivådesign. Vi skriver veldig ofte om oppfølgere som spiller videre på det som fungerte bra, bare at de gjør ting enda litt bedre, men Alan Wake 2 er ikke et sånt spill. Remedy har heller valgt å sparke opp dørene og slippe inn allverdens merkelige ideer, og det funker i all hovedsak utrolig bra.
Det at du selv velger når du vil bytte mellom de to delene av spillet er en ganske kul vri, og oppdragene til Saga og Alan skiller seg godt nok fra hverandre til at spillet føles variert - noe som absolutt trengs når historien er mer enn dobbelt så lang som forgjengeren. Spillet har også en utrolig gjennomført og stilig presentasjon, og bøttevis med sjarmerende særpreg.
Den mer skrekkfokuserte vinklingen passer som forventet godt sammen med Twin Peaks-inspirasjonen som har vært der siden det første spillet, og jeg satte stor pris på hvordan historietrådene flettet seg sammen med hverandre etter hvert som jeg kom lengre i spillet. Man får også flere hint og pek mot det overordnede spilluniverset Remedy har bygget opp med de andre spillseriene sine, så her er jeg veldig spent på å se hva de finner på videre. Alan Wake 2 er uansett et helt glimrende spill i sin egen rett, som for meg topper alt annet Remedy har sluppet til nå.
Alan Wake 2 er ute nå til PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S og Windows.
