TOKYO (Gamer.no): Yatta! Vi er tilbake, selv om vi – gjesp – har fått uhorvelig lite søvn. Hostellet vårt er dørgende stille på denne tiden av døgnet, i det klokka runder fem om morgenen lokal tid, og morgenrøden titter inn i trange korridorer, gjennom persienner av tre, og forbi en myriade elektriske strømledninger som henger lik tusentalls girlandere fra lyktestolpe til lyktestolpe. Det eneste som vekker oss er de kullsvarte ravnene på taket og den rituelle, iskalde morgendusjen.
Men vi er ikke på plass i Tokyo for å overøse dere med poetiske og pittoreske morgenbeskrivelser. Vi synes å ha lest i kommentarene til enkelte nyhetssaker en etterspørsel etter de typiske, ehem, perverse sidene av japansk spillkultur. Så det var med en form for skrekkblandet fryd at vi tok motet og paparazzifotografen til oss, og oppsøkte Tokyo Game Shows versjon av «Red Light Distric».
Dere spurte, vi leverer
Det er svært mye og samtidig svært lite å si om GalGun (derfor kommer det ingen større inntrykk enn dette fra oss). Som Mikael skrev er det kort og godt et lyspistolspill, der du spiller skolas mest populære gutt som hele tiden må unngå å bli overøst av kjærlighetsbrev fra prepubertale skolepiker ved å daske hjerter og feromoner i retning jentenes midtregion. Både dissende puppetafsing, stimulerende rumpesmekking, flaut opp-under-skjørt-titting og kvalmende tentakkelbeføling er skitne punkter på spillets vulgære meny.
Hvis du trodde Dead or Alive Extreme Volleyball var nasty, blir det fort klart at Team Ninja har lite å stille opp mot Inti Creates sine (vi må vel nesten kalle parodiske) pederastfantasier. Jeg skjemmes med tanken på at vi faktisk stod i et kvarters kø for å teste spillet – for ikke å snakke om alle de femti år gamle, siklende japanerne både foran og bak oss – og i etterkant har jeg sjelden følt meg like ekkel. Hva vi ikke gjør for dere, kjære lesere.
GalGun må kanskje først og fremst regnes som en humoropplevelse sammenlignet med de litt mer seriøse Love Plus-spillene til Konami (merkelig nok har vi bare sett gutter sitte i de bodene under messas første dager). Underbevisst fikk jeg en umiddelbar trang til å nistirre og tafse på brystene til barmfagre og lettkledde boothbabes etter et par minutters spilling. Du kan ikke annet enn le av den suggerende følelsen GalGun skaper, inntil du kommer overfor spillet ultrakleine pressestand:
Legg merke til folkene rundt meg, som faktisk presser meg frem og stenger meg inne rett foran de hysteriske hendelsene. Ikke minst prøv å søke ut den infernalske og superskumle latteren som oppstår under den spontane «wet t-shirt»-konkurransen. Imidlertid har vi ennå ikke fått øye på GalGuns spirituelle partner, spillet med den famøse-incestuøse tittelen «Oh my God, I Can't Believe My Sister's That Cute!». Heldigvis. Jeg tror simpelthen vi ikke ville taklet takle flere ungpikejubalongpupper på én dag.
Vesten banker Østen?
I går nevnte Cato noe om Microsofts flotte line-up i motsetning til Sony sin (vi har bilde av dem også), men hva som ikke kom frem er det svært varierte innholdet mellom spillgigantene på messegulvet. Kinect og deres barnslige spill synes å ta det «kawaii»-tunge Tokyo-publikummet mye mer med storm enn Move.
Hundrevis av demostasjoner, hundrevis av spill, store åpne plasser og kort ventetid trekker svært mye opp. 360-pavilgjongen vet også å tekkes fotografene med de beste forutsetningene hva lys angår, og et ganske avslappet forhold til fototakning. Manipulativt overfor pressedekningen? Kanskje, men det er på tide Xbox får et forsprang på det japanske markedet.
Sony-området er til gjengjeld trangt, har lange køer, svært strenge fotovakter og uansett ekstremt dårlig lyssatt for fotografene. Akkurat de siste to punktene henger vel sammen. To tredjedeler av området er viet til stygge og ekskluderende Move-containere, halvkjipe 3D-demoer og ørt-og-førti PSP-stasjoner (som ikke det var nok av dem ellers på messa).
Men ærlig talt: Bare en demomaskin hver for spillene God of War: Chains of Olympus og Patapon 3 er for dårlig folkens.
Nok tullprat
Messas største spill, individuelt sett, er Monster Hunter Portable 3rd. Capcom-paviljongen i hjertet av messa, tar form som et Kyoto-tempel bosatt av en konstant flom av kvapsete og kvisete nerder. Rundt omkring finnes det så mange blåkopier av Monster Hunter- og Final Fantasy-modellen at vi skulle ønske Norges største JRPG-fan, Gamer.nos egen Øystein Furevik kunne vært med oss for å skille diamantene ut fra røkla. Det er simpelthen for mange av disse spillene til at vi skjønner hvilke som er verdt å stå i kø for.
Selv stod jeg vulgært lenge og ventet på å få prøve Level 5/Studio Ghibli-samarbeidet Ni No Kuni, og fikk akkurat nok inntrykk, til tross for språkbarrieren, til å kunne si noe vettug ved en senere anledning. Jeg hadde også superlyst til å teste supersære Catherine fra Persona-skaperen Atlus. Men lik mange ting som glimret med sitt fravær under årets messe – blant annet en testbar 3DS, Resident Evil 6-annonsering, PSP2 og nytt Kojima-spill – var ingen spillbar demo av det marerittaktige og lettere erotiske spillet å oppdrive.
Apropos Kojima: Jeg hadde mitt kanskje desidert største stjerneslagne øyeblikk under Konamis pressekonferanse. Hideo Kojima er min personlige helt, og det var magisk å stå bare noen meter unna og høre hans snakke om vinylplata med fiksjonelle sekstitallshits sunget av japans Solid Snake-røst, eller vise frem trailer av Snake Eater til Nintendos håndholdte konsoll. Den spastiske navnedroppinga til Cato fra i går (ikke noe ondt ment, kompis) prøver jeg å holde meg for god til, men vil bare nevne at jeg tre ganger møtte på et medlem av favorittpodcasten min, nemlig Cesar fra Area 5.
Cosplayerne inntar messegulvet
Ingen spillmesse uten kostymerollespill, og Tokyo Game Show er selvfølgelig intet unntak. Men selv om det er mye å si om cosplay utover de sedvanlige «se hvor gærne de er!»-kommentarene (ikke minst hvor gærne alle wannabe-paparazziene som tar bilde av cosplayerne er) syntes vi det er morsommere å gjengi et utdrag av de ganske strenge reglene Tokyo Game Show setter for cosplayere.
Følgende kostymer er nemlig ikke lov: Der hvor du ikler deg rollen til statsansatte med spesielt ansvar (ingen må med andre ord kle seg ut som keiseren av Japan); lettkledde drakter der mye hud vises (da er keiseren eller hans kone toppløs utelukket); eller kostymer som er forstyrrende for andre, blant annet nazistuniformer eller andre klær som minner om rasediskriminering (da er i hvert fall planen om å kle seg ut som keiser Hirohito fra andre verdenskrig en saga blott).
Generelt er kostymer laget av materiale som kan være til plage for andre ikke tillatt, og TGS nevner som eksempel pappmasje. At noen i det hele tatt ville kledd seg i pappmasje er for meg helt utrolig genialt og idiotisk på en og samme tid. Det morsomste er likevel forbudet mot å bære friske grønnsaker, fordi det visstnok kan skitne til eget eller andres kostymer. Denne sjokkerende kjennsgjerningen bekrefter altså ryktene om at cosplaykulturen tvinger alle sakte, men sikkert til å bli kjøttetere (neida).
Altså, skulle du gå på akkord med noen av disse reglene med ditt cosplay, vil du bli bedt om å slutte cosplaye, ta av deg kostymet og gå rundt blant publikum som vanlig folk – en skjebne mest sannsynlig verre enn døden.
(Vi vil forøvrig presisere at vi har den største respekt for cosplayere og forklaringen på at det er en måte å leve ut sin egen eller andres personlighet på; at samholdet cosplayere i mellom til tider er rørende; og at kreativiteten, fantasiene og kreftene som går med på å lage kostymene noen ganger er enorm, selv om vi aldri ville bli funnet død i å bedrive sånt selv. Eller, vent nå litt).
Juggel og stas
Et par regnskoger må ha gått med til alt glossy promomateriell vi blir prakket på fra hver eneste kant hvor enn vi går. T-skjorter, bærenett og pynteputer med spillogoer danner grobunn for et evig gavejag som synes å ta presedens overfor selve spilltestinga. Så skal det riktignok sies at det første jeg og Cato gjorde når vi ankom messa i går var å løpe til Square Enix sin shoppingbod, og plukke med oss hver vår Metal Gear Solid: Peace Walker-figur. Hvem sier at gutter i 25- og 28-årsalderen fortsatt ikke kan kjøpe seg leketøy?
Messas siste pressedag tok slutt i dag, og i morgen (eller, egentlig nå, avhengig av hvordan du leser tidsforskjellene) starter det alle messeansatte vi har møtt på kaller «helvete på jord». 180 000, svette besøkende er antatt å dukke opp over helga. Vi har imidlertid på programmet kanskje tidenes mest eksklusive og spennende avtale denne siden av 2010 ved et luksuriøst hotell utenfor messeområdet. Vår munn er lukket med syv segl inntil morgensdagens reisebrev, kjære lesere, så gjett i vei! Arigato gozaimashita!
Fotografiet i toppen er tatt av Steve Nagata. Det brukes av oss i henhold bildets Creative Commons-lisens.
