Jeg er forelsket.
Hun er akkurat passe stor, godlynt og varm. Hun elsker alle, og alle elsker henne. Om natten hvisker hun til meg, svalt og dypt – og selv om hun i skumringen ofte larmer noe voldsomt, våkner jeg alltid uthvilt sammen med henne. Hun har noen upolerte sider og har vært gjennom flere turbulente tider, men hennes hjerte er godt som gull.
Jeg kaller henne Fran, kort for San Francisco.
Utopia
Beklager blødmeåpningen, men første tur i kystens Bagdad har helt klart gitt mersmak. Selv om turkollega Øystein surmuler litt om nattebråk og jetlag, sover jeg selv som en stein. Døgnrytmen har aldri vært bedre, og gatene er stappet av forbasket hyggelige folk, selv klokken åtte om morgenen.
Personlig fikk jeg smake på denne vennligheten allerede da jeg labbet mot et storslått hotell på den andre siden av gaten. Målet var å jabbe med en hyggelig og velkjent kar om stort og smått (intervju kommer!). For en førstegangs GDC-er er hotellavtaler noe nytt og spennende – og litt skummelt. En vet jo aldri om en kommer seg ut med begge nyrene i behold etter å ha tatt en svingom innom diverse dunkle hotellrom. Heldigvis var alle dagens opplevelser på den mer hyggelige siden av skalaen, og kroppen min kan fremdeles filtrere avfallsstoffer ut av blodet.
«Donkey Kong is not on»
Litt mer skuffende var det da jeg i en ledig stund fant ut at jeg suger i Donkey Kong. I en av messehallene har man nemlig satt opp en bøling med gode gamle arkadekabinett og konsoller – for de som har litt bedre tid enn oss andre. Til mitt forsvar er det år og dag siden jeg rørte apespillet, så at Jumpman så vidt karret seg til topp på det første brettet er ikke så ille. Jeg så meg likevel skamfull rundt for å være sikker på at ingen kule idoler var vitne til flausen.
Rundt meg var det dog bare hatter. Flosshatter, grønne hatter, lilla hatter, cowboyhatter, vernehatter – og sixpence. Siden det var ønske om hatteknipsing har jeg lekt paparazzi mellom avtalene og tatt et lite utvalg. Dessverre slapp gullfuglen fra Øysteins forrige reisebrevbrev – sixpenceherren med rosa leppestift – unna bildebonanzaen.
Ettersom Øystein og jeg har skjønt at det mest effektive er å overvære forskjellige foredrag og avtaler, har det blitt få slabberas med Førdevikingen i dag. Vi tok igjen den tapte tiden med et hyggemåltid i San Francisco Centers åpne «food court». Øystein gikk som vanlig for grønnfôr (selv smoothien var grønn!) – jeg dyppet selv nesa i en japansk kyllingrett, og lot burgeren hvile for en gangs skyld.
«My body thetan is ready»
På tur tilbake til hotellet greide en overivrig herremann å lempe et rosa ark over i nevene mine. Som vanlig var planen å ta en kjapp titt på innholdet, og stappe det resolutt oppi nærmeste søppelbøtte. Det var dog noe eget med denne lappen som grep meg mer enn vanlig.
«If you are not happy with your life, you can find out why.»
Det viste seg at denne pastel-luringen var signert Chruch of Scientology, en organisasjon/religion av den mer lumre typen. For å bli et bedre menneske måtte jeg tydeligvis svare på 200 (!) avkryssningsspørsmål, og troppe opp på et såkalt testsenter.
Arket inneholder slike gullkorn som «Do you get occasional twitches of your muscles, when there is no logical reason for it?» og «Do you bite your fingernails or chew the end of the pencil?». Akkurat hvordan disse spørsmålene skal hjelpe meg med å finne «mæ sjæl» aner jeg ikke.
Nå er det uansett på tide å køye. Jeg regner med at drømmene fylles av mareritt om Xenu, den galaktiske føderasjon, og frykten for at jeg i bunn og grunn er et forferdelig menneske.
På gjensyn, godtfolk!
