Fit Slam kaller de det her, og gir inntrykk av at jeg er en velstøpt kar. Det er selvsagt langt fra virkeligheten, men fortsatt gode syvmilsstamp fra Grand Slamwich-en fra noen år tilbake. Den ugudelige køen utenfor stam-dineren gjorde kompromisser nødvendige, og Denny's-restauranten over gata har et godt bilde av hva en mann trenger. Så i dag ble det eggehviteomelett, kalkunbacon og andre ting Bibelen bevisst unngår å nevne.
Øystein ristet godt ved det inni meg da han startet dagen med å erklære at «eg vil wing-glide ut frå vinduet». Det er vanskelig å ikke skylde på de vulgære mengdene med grønskesaft han stadig betaler feite kroner for, men hvem er nå jeg til å dømme andres livsstiilvalg?
Jeg føler alltid skrustikka en anelse rundt nakken når jeg begynner messedagen med en intervjuavtale. Utenfor messene klør man gjerne på utviklernes hjerne i sammenheng med en spilløkt, eller en annen håndfast begivenhet. Det gjør det mye enklere å sette ting i sammenheng. På GDC står man stort sett på bar mark. og spørsmålene trenger en større sammenheng, på godt og vondt.
Bare prat
Jeg slo forresten av en prat med en av dem som har gitt pek-og-klikk-sjangeren en helt ny viktighet de siste årene, og lederen for World In Conflict-studioet Ubisoft Massive. Resulatet er selvsagt å finne her i strøket et sted om noen dager.
Det går gjetord om at mannen født i Furefjæra har vært og snakket med både CD Projekt og Tony Hawk, for de som vet hva det betyr. Messa har endelig knekt i det famøse åttendegiret, og våre lutter ører har hatt besøk av både Sid Meier og duoen som pønsket ut Portal 2. Oppe i det hele er det selvsagt en hel del deilig mystikk, som da vi besøkte Funcom og fikk høre hvordan ståa er i Transylvania.
Blant bander av uteliggere som vil ta på det som glinser, har det faktisk vært en strålende dag. Været er irriterende skrudd mellom sur vind og en sol som gir inntrykk av at du har gjort noe galt, men det er ingenting å si på den derre jobben vår. For de som måtte lure på hvorfor jeg sparka inn døret på hotellrommet og pryla den stakkars romkompisen min med et tresverd i går, kan det heldigvis unnskyldes med at vi fikk en deilig gangtur gjennom middelalderrabalderet War of the Roses.
Hurraby
De ellers enkle bygatene i San Francisco mye å by på i seg selv, enten man går på aggressive gatepredikanter eller gjengen i uløkka som samler grunker til stadig mer kostbare kaffekopper. Det er ikke en videre stor by, men det er ingenting å si på livet i gatene. Den oppmerksomme blodhunden vil vel kanskje bite seg merke i at håndhevelsen av narkotikaloven er litt mer slepphendt for enkle oversteg også. For å si det sånn.
Desto mer interessant er det vel hvordan sirenene alltid gjaller mellom de høye fasadene. Det burde egentlig ikke være noe annet enn trist at ambulansene, brannbilene og politikjøretøyene stadig hyler mellom grove SUV-er og Priuser-, men det er litt nyanserende for oss fra den lille bygda Oslo. Heldigvis er det bare én trønder her etter hva vi vet, med ordenen det medfører.
Datakræsj
Noen ganger lurer jeg litt på hvordan jeg skal pakke inn matopplevelsene mine, ettersom de er mange og grisete av slaget, men dagens diett har vært akkurat kjedelig nok til at jeg tør å nevne den. Brød har preget rutinene de siste par dagene, og i dag var det Quiznos som kunne glise bredt over at vi investerte i både pulled pork, roastbeef, jord, spirer og hva nå folk spiser når det ikke frister med næring.
Egentlig burde jeg la Øystein svøpe seg inntil meg som han alltid gjør når jeg har sovnet, for bærbaren hans ble i overkant båret med av de seismiske svingingene av en milliard nerder, og sa «sayonara, suckers!» midt oppe i skrivingen i kveld. Vi trenger et saftig, tungt mantra fra alle dere der ute for at den skal komme i live igjen, ettersom alle de underfundige vurderingene hans av de siste par dagenes hendelser er fanget der inne, men alt håp er ikke ute – vestlendinger er resolutte nok til å ha med en reserve-PC (og Vita og DS og PSP).
Ellers har det faktisk vært en ganske umerkverdig dag. Det er fryktelig dårlig gjort å røpe alt det kule vi har opplevd før sakene ruller ut, og den nordiske festkvelden som ventet oss etter en lang arbeidsdag er selvsagt hemmeligere enn hemmelig. Neida, det var bare vår provinsielle versjon av danskebåten.
I'mma chill, you feel me?
