Reisebrev: GDC 2012, dag 1

I Nintendo 8-bit-ringetonenes rike er det ingen hvile å få, står det å lese i Fantomet. Men jeg vet ikke helt, jeg. Det er ingenting som tilsier at jeg skulle være en utpreget munter kis etter gårdagens Chevy Chase og National Lampoon-aktige clusterfuck, men det er noe med den fullstendig uironiske nerven i trendveganer-presidioen San Francisco som gjør meg lett på tå.

I dag skulle være den første ordentlige dagen av årets Game Developers Conference, men arrangørene antar nok at en god andel av de oppmøtte fortsatt sitter fast i passkontroll på Newark eller i trafikken i Los Angeles. Det har vært en stusselig foredragsdag for oss spilltekniske lekmenn. Den eneste presentasjonen vi turte å liste de enkle sinnene våre inn på, med lovnader om et berikende innblikk i den kunstige intelligensen bak spill som Kingdoms of Amalur: Reckoning og The Darkness II, druknet oss i innfløkt lingo, og vi fløt til overflaten etter knappe 20 minutter.

Soyasalighet

Den mest oppsiktsvekkende hendelsen på selve konferanseområdet var egentlig at Øystein lot seg friste av en lokkemann, og endte opp som offentlig sadoslave for et tegneprosjekt kalt Super Magnetic Game-O-Matic. Tanken er at man tar tre grisedyre tegnebrett, setter dem ut i korridorene hvor nerdene ferdes og lokker egotrippende grafikere til å illustrere absurde anslag. Konseptene utformes av den andre halvdelen av nerdedemografien, de destruktive molboene, som hiver sammen masse vilkårlige ord til en spillidé.

Øystein fikk i oppgave å tolke "Maximum Pirate Rapper Panic!!1", tilhørende sjangeren "Social Dance Tower Defense", og landkrabben fra Førde er visst like god til å føre den digitale pennen som han er til å kna skuldre. Det herlige resultatet ser dere på høyresiden.

Som premie lot jeg meg (mis)lede til vestlendingens foretrukne lunsjsted, en av disse brutalt imperialistiske kapitalistkjedene – i veganerform. Loving Hut er visst navnet, og soyakjøttet de stappa i smørbrødet mitt var faktisk akkurat så ihjelmarinert og dynket i salat, majones og annen deilig guff at jeg må vedkjenne at det smakte mat. Color me impressed!, som de sikkert hadde sagt her i strøket.

Ikke uten min burger!

Med vomma full av grums trasket jeg på den første ordentlige avtalen vår for året, som Paradox stod for. Oppe i en blokkleilighet midt i bykjernen viste de frem tre splitter nye indiespill, og smörgåstårten de hadde med seg over fjorden var utsøkt. Mer dyptpløyende inntrykk får dere i løpet av uka, men de finurlige prosjektene deres gjorde lite for å motbevise mitt bilde av dem som en av bransjens aller mest interessante utgivere for øyeblikket.

Det er mer enn jeg kan si om Bistro Burger-galskapen jeg lot utfordre meg til kveldsmat istad, i jakt på et kjapt måltid så vi kunne komme i ordentlig gang med skrivingen. Stedet befant seg på en food court, og jeg hadde vel ikke spist middagen min på et sånt sted om det ikke var for at Furevik virkelig ikke kunne legge seg uten å innta en potetcurry. Måltidet inneholdt visst både potet og curry, noe han satte pris på, mens mitt stort sett bestod av kjøttslintrer og hvitløk raspet over potetens makabre fetter – curly fries. Men selv om det er "forskjell på skjit og painnkak", som de sier i Trøndelag, så finnes det ikke noe sånt som en dårlig hamburger – bare en middelmådig.

Satt i brøk har dette vært en forholdsvis rolig dag med mye joda-mat, selv om det er verdt å nevne at vi inntok frokost på den evige klassikeren Subway, hvor jeg ikke bare valgte kalkun og bacon, men også naturens bacon – den godfeite avokadoen. Rent faglig tar nok trykket seg opp noe veldig i morgen, med et par svært lovende tilstelninger fra EA, flere interessante foredrag og et par avtaler som lar oss prøve noen herlige kommende spill med egne pølsefingre.

Inntil neste gang: live long and prosper hard!