SAN FRANCISCO (Gamer.no): Dere må ikke tro at jeg lar det gå ubesvart når Mikael setter klokka på ringing ekstra tidlig for å ta bilder av meg sovende.
Dagen i dag har vært altfor hektisk til at jeg har rukket å spille på mine mest sadistiske strenger. Det kan være at jeg må leie inn tredjepartsbistand til å trakassere den grusomme kollegaen mi, før jeg faller tilbake i kjente spor og glemmer hele greia. Det sies jo for eksempel at San Francisco har en respektabel Yakuza-tilstedeværelse.
Manimal
På søndag sov jeg knapt én time. I går klokket jeg drøye fem. Kroppen min er så sønderknadd både inn- og utvendig av alskens grisemat at jeg føler meg som en smultpiñata. Det er tungt å være Lasse Lervik denne uka, og det aller verste messepresset har fortsatt latt vente på seg. Jeg er ikke helt sikker på hvor eller hva porene mine er, men at de ikke fungerer som forventet er selvsagt.
Derfor kan dere egentlig bare gi blaffen i å spørre hvorfor jeg syntes det var en god idé å starte dagen med den groteske meksikanske frokostretten «huevos rancheros». Et eller annet har infiltrert noe vitalt over skulderhøyde og bestemt seg for å sprute meg full av dårlige idéer, og jeg er for redusert til å spekulere i hva.
Det har likevel ikke hindret verken meg eller min compadre Mikael i å legge nok en svært produktiv dag bak oss. Vi klår og tafser såpass mye på hverandre at det var helt naturlig å starte dagen med et behagelig stevnemøte på formiddagen. Destinasjonen ble et foredrag med et knippe indie-utviklere om initiativet Indie Fund. Vi dekket denne gjengen i fjor også, og liker å ta pulsen på utviklinger i bransjen.
Om du lyttet til gårdagens (herlige) podcast så fikk du kanskje med deg at jeg spekulerte litt i fenomenet hestehaler på spillmesser. Jeg hadde håpet å samle enda sikrere data og bevise en sammenheng under dagens foredrag, men det så heller ut til at hestehalebanden hadde blitt erstattet med korthåra raringer med akvarellhoder og andre snåle skrik etter kjærlighet.
Manimal part II
Med det vel overstått hadde vi en liten time å slå ihjel før vi skulle hoppe på hurratoget EA hadde planlagt for dagen. Vi valgte å ta en liten fiesta i solveggen. Begge ser nemlig langt kulere ut med en iskald forfriskning i hånda, og vi slo oss ned på en italiensk kafé i nærområdet for å bidra til den lokale økonomien.
Jeg trasket taktfast inn for å ta meg av bestillingen, og alt så ut til å gå helt greit inntil den skalla og mer enn halvveis tvilsomme servitøren omsider kom ut med et serveringsbrett etter ti minutter. Det kan godt være at de gruvedype, glitrende blå øynene mine fikk noe i hodet hans til å løpe løpsk, fyren maktet i hvert fall å gå på snørra og søle drikke over hele fasaden til Mikael.
Vi er ikke fremmede for å lukte gørr eller traske rundt klissvåte, både jeg og Mikael er tross alt menn med dialekter, og syntes det gikk helt greit at fyren unnskyldte seg og erstattet leskedrikken. Verre var det at all interaksjon med ham fra det punktet og ut skjedde med kvarters mellomrom, og da vi endelig fikk kontakt med ham så var han egentlig mest opptatt av å unnskylde den tidligere episoden
Det passet med andre ord helt greit å traske bortover til første del av EA-arrangementet idet servitøren begynte å sende meg lange, kåte blikk og slafset seg rundt munnen. Derfor kappgikk vi stresset bortover til nattklubben hvor det hele braket løs, og Dagbladet-gutta Snorre og Kjetil slo følge.
Dritings bransjekrek
Arrangementet var en smeltedigel av store og små spill, ispedd fri bar og utdeling av halvspiselige vemmeligheter som gummi-popcorn og hummus. Vi brukte tiden flittig, og fikk tatt en titt på både Suda 51-spillet Shadows of The Damned og det svært ambisiøse rollespillprosjektet Kingdoms of Amalur: Reckoning, hvor Mikael sågar ble lovet at han fikk den første visningen i verden. Vi har spennende stoff på vei, altså!
Resten av tilbudet har vi allerede vært heldige nok til å få se på tidligere, noe som tillot oss å ta en timeslang lur i skje på hotellrommet før del to av arrangementet skjøt i gang. Det var her den virkelige godbiten for dagen fant sted, med den første offisielle massevisningen av storspillet Battlefield 3.
Klokken begynte å krype mot kveld da vi ankom nattklubben hvor festen fant sted, og luntene våre var kortere enn CV-en til Lene Alexandra. Da passet det særs dårlig med enda en langdryg kø ispedd kakofoniet fra ti tusen italienske journalister med atferdsvansker – et ekte messeproblem. At vi også rakk å sy inn et par gigantiske Quiznos-landganger ved hjelp av omvendt keisersnitt hadde også sin innvirkning på humøret, i det osten begynner å lekke ut de søte navlene våre.
Det hjalp heller ikke stort at de også her presenterte fri bar med både brunt og hvitt, sterkt og svakt. En god andel av bransjetrynene som tok veien dit var passe bedugget før noen av presentasjonene fant sted, og det er pinlig og vel så det å se et pressearrangement bunne ut i at masse halvdrita PR-folk står og brauter som primater. Det tynet tålmodigheten mer enn en anelse, men presentasjonene var utvilsomt imponerende!
Lediggang er roten til alt ondt
Rent timesmessig er morgendagen enda hissigere, men da får vi også spredt programmet utover flere avtaler. Mikael skal blant annet ta en titt på Dead Island – spillet med årets foreløpig kuleste trailer. Jeg trasker for min del bortover til gjengen i Funcom for å absorbere siste nytt om populære The Secret World, som allerede lover godt. Dessuten har vi et par spennende fellesavtaler, blant annet en av de første presentasjonene av et kommende Activision-storspill!
Like sikkert som Fort Knox er det nok også at vi står opp med ambisjoner om å se hvor langt man kan tøye strikken for daglig inntak av salt, fett og sånt noe. Mikael har ytret et ønske om å spankulere ned til Fisherman's Wharf for å innta sjømat, og det kan nok fort hende at vi blir nødt til å gjøre et forsøk på det.
Utover det har vi også ambisjoner om å forsøke oss på en ny podcast en av disse dagene, i tillegg til å suge til oss alt vi finner av spennende foredrag. Mange av disse pratene er nødvendigvis vinklet mot spillutviklere, -studenter og bransjefolk, så det kan være et skudd i mørket hvorvidt de blir givende. Med talere som John Carmack, Peter Molyneux, Satoru Iwata og Will Wright så er en skivebom likevel nær umulig.
Vennskapelige tungekyss fra den langstrekte trønderen. Xoxo.
