Det er bare å innrømme det: som spilljournalist føler man seg litt som et übermensch i forhold til resten av plebeierne på messegulvet. Ja, for det er jo de andre som hoier og klapper under pressekonferansene, ikler seg alskens ironiske t-skjorter og hiver seg over enhver depravert swag-bag som hyener på antiloper. Det er de som dytter, knuffer, sniker i køen og skyr dusjen som om de tyske vannmagasinene skulle inneholdt svovelsyre. Vi er jo profesjonelle folk på jobb, skulle man kanskje tro.
Men neida – om det er én ting jeg med sikkerhet kan slå fast etter dagens eskapader er det at det finnes flust av råtne epler i spillpressen også. Under den første skikkelige Gamescom-dagen var det nemlig kun journalistkollegaer som fiste rundt i området, noe som betydde at «plebeierne» måtte nøye seg med å kline trynene mot Kölnmessehallenes mange glassruter for å se hva årets største spillmesse har å by på. Det betydde likevel ikke at frustrasjonene uteble. Kroppshygiene var fremdeles mangelvare, swag-bag-hyenene hoppet på alt som ikke var låst fast i til veggene, og køkultur står tydeligvis ikke i arbeidsbeskrivelsen til den gjengse spilljournalist.
Stille før stormen
Tross i alt dette var det et heller avslappet messegulv som møtte Magnus og meg etter at vi nok en gang hadde traska over Hohenzollern-broen på morgenkvisten. Noe av det første vi fikk øye på inne i messegangene var nemlig en rad av oppslåtte stoler, akkompagnert av hver sin smilende frue. Tanken var at de mange slitne journalistene skulle kunne komme og slappe av med en god og behagelig ryggmassasje. Jeg kan ikke si at det ikke fristet, men tidspress sørget for at geishaene måtte ta til takke med langt mindre eksklusive mannebein.
Litt lenger inn i det gigantiske messeområdet fikk Magnus også øye på en bøling med massasjestoler. En av stolene var for øvrig okkupert av en fremtredende norsk kollega, som vi for pliens skyld ikke skal nevne med navn. Den erfarne journalisten så uansett ut til å kose seg godt i vibrasjonsstolen.
Etter et tårevått adjø gikk Magnus og jeg hver til vårt. Med en bugnende avtalebok gikk det også stort sett i ett for oss begge, fra morgen til kveld. Vi har begge noen skikkelige godbiter i notatblokkene og diktafonene allerede, så forvent en god slump med stoff i de kommende ukene.
Så var det den evinnelige maten
Magnus satser visst nok på en messediett bestående av Cola, og sverger på at det er nok til å holde maskineriet i gang. Jeg gjorde derimot mitt ytterste for å jakte ned en kjøttbit i den såkalte ølhagen, men innså raskt at køen var for lang til å kunne innta en pausepølse. Derfor ble det i stedet en ukarakteristisk, men velsmakende frukt-smoothie ved fruktbaren like ved. Merkelig nok var det ingen kø å spore der.
Til kveldsmat inntok derimot både Magnus og jeg kraftigere kost. Den godlynte tønsbergeren slafset i seg en rib-eye-steak med potetstappe og BBQ-saus, mens undertegnede trønderværing gikk for en appelsinmarinert and. Bildeknipsingen ble likevel gjort i litt hui og hast, siden betjeningen så ut til å stusse noe over paparazzirunden ved bordet.
Nå gjenstår det bare å forberede seg mentalt på at dagens 5000 messepøbler får selskap av 270 000 fler i morgen. Jeg ligger utstrakt her i hotellsengen med litt skrekkblandet fryd for hva morgendagen vil bringe, samtidig som det sitrer i journalistfoten etter de kommende godbitene.
Bis später!
