Jeg tror Marius begynner å bli lei av å spise frokost alene, men han vet nok hvor livsfarlig det er å hindre meg fra mine obligatoriske ti timer på øret. Dessuten er det nok befriende med en buffet hvor det fortsatt er igjen bacon. Det faglige arbeidet for dagen begynte ikke før klokka 10 for min del, og det var en herlig optimisme som fylte jakka mi idet jeg traska bortover mot siste dag med livsfarlig trønderrap på ørene.
Etter hvert viste det seg at jeg kunne ha sovet en ekstra time, ettersom jeg ble sittende i en Fatboy og vente på en Deep Silver-avtale det aldri ble noe av. Jeg er i utgangspunktet ikke særlig begeistret for å bli låst ut uten forvarsel, for så å måtte tilbringe en time i uvisshet, men du verden for ei bølle jeg begynner å bli i Angry Birds nå.
Dagdriver
Avtalemessig var dette min korteste dag så langt, men det skorter aldri på ting å ta seg til når det blir åpninger. Man rekker aldri over i nærheten av alle spillene man vil se, og det å observere galskapen som foregår på messegulvet kan være artig nok på en selvpinersk måte. Dessuten blir det så dårlig stemning når jeg peker og ler av animebanden som sitter midt på gulvet og spiser nista si i full mundur, og det trives jeg med.
Dessuten betyr sporadiske åpninger i planen at jeg kan legge meg ned som Onkel Jubalon ute i Biergarten og spise brusk i rømmesaus og drikke meg en lunken og halvkjip pils. På grunn av litt krøll i kommunikasjonen hadde jeg også en liten halvtime å slå ihjel på venterommet til gPotato, og etter å ha bokset et dusin never med gummigodteri ned i gapet var jeg så kvalm at all prat om free to play og MMO-spill og krigere og magikere falt for døve ører.
I motsetning til den ekle tiraden til en kvalmsekk fra en av verdens største spillsider, som var så indignert over at han, gisp, måtte stå nede med oss lekmenn i EA-området og vente i kø som alle andre. Hadde han ikke sett ut som Oliver Twist med bukseseler og sixpence så hadde jeg måttet gå gung ho trøndergærning på ham, og det er ingen tjent med. I stedet fikk jeg sjansen til å åle meg forbi ham og godte meg over at han var minst dobbelt så dårlig som meg i Battlefield 3. Det hjalp.
Kjøttkis
Ellers gikk dagen overraskende greit, og det er på sin plass å konkludere at dette har vært nok en god messe for oss. Rumpetaskene våre formerlig renner over av kule sniktitter, intervjuer og andre saker. Kvelden, derimot, var en helt annen affære. Vi bestemte oss nemlig for å krysse sabler med Thomas Marynowski fra ITavisen, Kjetil Svensen fra Pressfire.no og Erik Fossum fra Pressfire.no for å avslutte messeuka på dugelig vis.
Dermed gikk turen til et nærliggende argentisk steakhouse for å provosere PETA og andre kjipinger, men det skulle vise seg å være verre å komme seg dit enn først antatt. Parken som leder opp til restaurantstrøket nede ved Rhinen var nemlig oversvømt av kunstnerskrullinger med en eller annen perversjon for klær. Her så vi folk som bada i dress, tvinna seg rundt lyktestolper og gjorde mer eller mindre sømmelige ting med klær surret rundt trynet. Selv ikke i Trøndelag har folk så lite selvrespekt, og blir man først litt i overkant animert så kaller man det i hvert fall ikke performance art.
Maten var likevel god, og det var godt å endelig kunne senke skuldrene etter å ha stressa rundt som en bilselger med en forkjærlighet for sentralstimulerende i en halv uke. Man skal heller ikke kimse av konseptet metervis med øl til gi bort-pris. Hva som skjedde på natterstid er derimot en trygt bevart yrkeshemmelighet dere kanskje får høre om i sagnform om noen hundre år.
Nå er messa vel overstått, og turen går hjemover. Tusen hjertelig takk til alle som har fulgt oss, kommet med konstruktiv kritikk og roset oss etter iherdig (og svært slitsom) innsats. Nå blir det messepause til mars, før vi starter neste år med GDC-konferansen i San Francisco. Inntil neste gang – ha det på badet fra to solbrune, godklamme snålinger med dialekt og gangsperr.
