Silkemyk flerspiller
Flerspiller over Xbox Live går som kniv i varmt smør. Småsleip som jeg er, benytter jeg meg av at jeg er en av få i salen som har spilt det nevneverdig fra før. Her gjelder det å skrape sammen noen seire før konkurransen blir hardere. Som sagt så gjort, og mens jeg får et ubegrunnet høyt ego der jeg knuser all motstand i min Porsche 911, biter jeg merke i at Live-opplevelsen er så silkemyk at det ytelsesmessig like gjerne kunne vært enspiller. Det er selvsagt verdt å merke seg at alle satt i samme sal, og at opplevelsen kan bli noe annerledes når avstandene er større, men dette lover godt.
Det går etter en stund opp for meg at dette er litt småfeigt, så jeg bestemmer meg for å prøve noe annet. Need for Speed: Most Wanted skremte meg bort etter få minutter på X05, men kanskje fullversjonen kan fange interessen? Nei. Fra første øyeblikk er det klart at det krampeaktig prøver å være kult. Ok, den første Fast and the Furious-filmen var heftig, men det betyr ikke at oppskriften for å lage et kult bilspill fortsatt er å hive inn 15 animerte smågangstere som hilser hverandre med "Yo!" og kjører oversminka riskokere. Det var greit første gang, begynte å bli forutsigbart andre, og selv om spillet ikke heter Underground 3 så er det mer av det samme, en gang til. Dessverre føles det av og til som om jeg er den eneste som har fått min porsjon. Den eneste som drømmer tilbake til Need for Speed: Porsche Unleashed. Uansett, det mest skuffende er likevel bilderaten. Ikke bare er den lav, til tider er den så ustabil at det er vanskelig å styre. Jeg gir opp, det finnes mer givende ting her å bruke tiden på.
Kameo: Elements of Power tar i mot meg med åpne armer, og beroliger et fortvilet hjerte. Jeg siger fort inn i alveland, og lar meg bedåre av den vakre og eventyrlige verdenen. Lite er mer harmonisk enn å galoppere gjennom horder av orker slik at de kastes i alle retninger. Jeg, Kameo og tusenvis av orker. Blomstrende landskap, snodige skapninger. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til jeg får tid til å dukke dypere inn i materien.
Frynsete nerver
Kontraster, alt handler om kontraster. Et par meter unna blir en av maskinene med Condemned ledig, og jeg lar selvsagt ikke sjansen gå fra meg. Jeg napper med meg minnekortet og setter kursen mot Monolith Productions sin lanseringsklare thriller. Fra å undersøke drapsscener med avansert utstyr, er veien kort til å jage heller uhyggelige skapninger gjennom et falleferdig hus, kun bevæpnet med en treplanke. Det er natt, det er mørkt, det er klaustrofobisk, og ganske snart er du overbevist om at det lurer styggedom i hver eneste lille krok. Det er strengt tatt ikke så mange av dem, men det gjør det nesten bare verre. Hele tiden sveiper jeg lommelykta gjennom rommet for å være sikker på at jeg ikke overser noen. Hele tiden på kanten av stolen (sakkosekken). Hele tiden klar til å kaste kontrolleren langt bort. Jeg bestemmer meg for å gi meg mens leken er god (og før noen ser hvor nervøs jeg er).
I løpet av natten og morgendagen er jeg innom det meste av amerikanske lanseringstitler. Ikke Madden NFL 06 riktignok. Jeg skjønner ikke bæret av amerikansk fotball, og det har jeg ingen planer om å forandre på. Et spill hvor dommeren høres ut som han har satt fløyta i halsen, og hvor flere er ansatt til å male opp banemarkeringer enn som spillere. Ikke noe for meg. Å samarbeide med en venn med delt skjerm i Perfect Dark Zero gav imidlertid mersmak. Å underholde seg selv er alltids flott, men det blir gjerne så mye bedre når man er to. Call of Duty 2 ser også ut til å kunne bli et solid valg for flerspillermoro. I alle fall med mindre dere møter på den samme snikskytteren som satte sin stolthet i å gjennomhulle hjelmen min.
Lanseringen nærmer seg
Xbox 360 imponerer oss, og det gjør også spillene, men selv en svært ivrig spiller blir sliten av slikt. Jeg tar en tur inn i hvileteltet, må nesten sjekke hvordan stemningen er der også. Setter bakenden ned på en benk, strekker litt på bena, og våkner halvannen time senere. Klokka begynner å nærme seg 21:00. I hele dag har folk stått i kø foran Best Buy for å betale konsollen sin, og nå er tiden snart inne for levering. Jeg har ikke kjøpt noen konsoll. Én kontroller, men ingen konsoll. Jeg mumler noe om den hersens regionsbeskyttelsen, mens jeg finner meg en god plass med god oversikt over utleveringsområdet. Stemningen er mildt sagt til å ta og føle på. På slaget 21:00 åpnes dørene til hangaren, og inn kommer tre Best Buy-lastebiler med politieskorte. Nei, det er ingen pengetransport, men nesten.
Sakte kjører de gjennom den nærmest desperate folkemengden, som motvillig ser seg nødt til å trekke til sidene for å slippe godsakene frem. Lastebilene stiller seg opp ved siden av hverandre. Først et gisp, så entusiastisk latter følger når baklemmen glir ned. Bilene er smekkfulle av konsoller, stablet tett i tett. Her trenger ingen gå tomhendt hjem. Nesten ingen. Jeg mumler noe for meg selv igjen.
Hva nå da?
Antiklimakset som følger er uunngåelig. Det er ingen hemmelighet at folk har fått hva de virkelig kom for. Sin egen Xbox 360. Tre timer før Bill Gates med et bredt glis offisielt solgte den første konsollen i en butikk i Bellevue. Det er på tide å dra tilbake til Santa Monica. En buss venter på oss utsiden av gjerdene. Vi synker ned i setene. Sjelden har en time i buss gått fortere.
Jeg er utslitt og egentlig ganske lei, men hodet er fortsatt forvirret etter flyturen gjennom tidssonene. Det er umulig å sove lenge morgenen etter, men det er dagen for hjemreise uansett. Frokost inntas på Burger King, før turen går til EB Games. Her blir Nintendo DS-spillsamlingen utvidet med Mario Kart DS og Trauma Center: Under the Knife. Prisene er de doble hjemme, så det er vanskelig å motstå fristelsen. Vi drar tidlig fra hotellet. Los Angeles i rushtrafikk er alt annet enn trivelig. Vi er på vei hjemover. Hjem til Europa. Hjem til Norge for å vente på at konsollen skal lanseres på nytt.
Jeg venter fortsatt. Utålmodig på at butikkene skal åpne. Jeg vil ha en Xbox 360. Hører dere Microsoft? Jeg vil ha den nå!
