Bløt snø klabber på skoene når jeg går til bussen. Det er midten av november, og umenneskelig tidlig i Trondheim. Det er etter all sannsynelighet midten av november i Los Angeles også, men forhåpentlig betydelig mindre snø. For ikke å snakke om et ikke ubetydelig antall Xbox 360-er å leke seg med på Zero Hour, Microsofts store lanseringsfest.
Fra snø til Baywatch-marker
Fly til Oslo, så London, og til slutt Los Angeles. Flyplassen der, LAX, er alt annet enn vennlig. Vel gjennom alle kontroller har grensepoliti, tollere og sikkerhetsvakter nesten fått meg til å tvile på meg selv. Kanskje jeg er en terrorist likevel? Ved utgangen møtes en liten gruppe av journalister og vinnere av Microsofts Origen-kampanje. Alle er vi invitert hit for å bevitne den store verdenslanseringen. At kun det beste er godt nok skjønner vi når en gedigen Hummer-limousin ruller inn på parkeringsplassen for å plukke oss opp. Alle er slitne etter en lang reise, men champagne og godt selskap får stemningen til å stige. Gjennom gatene går turen mot Santa Monica, hvor hotellet ligger, bare et steinkast fra stillehavet og den berømte Baywatch-stranden.
Gatene preges av biler de fleste av oss bare drømmer om. Området er åpenbart ikke billig, heller ikke hotellet. Her satses det tydeligvis en kraftig seddelbunke for at stemningen skal være på topp når lanseringsfesten braker løs. Men det er ikke før på søndag. Etter en god natts søvn er lørdagen satt av til å utforske storbyen.
Hetebølge i november
Noen lysstråler trenger gjennom gardinene og vekker en døgnforvirret sjel. Ute er det morgen, og sansene forteller noe ganske annet enn fornuften. Dette ser da visselig ikke ut som slutten av november? Høyttrykk over Mojave-ørkenen, og lavtrykk over Los Angeles blåser den varme ørkenluften ned på byen, og skaper en hetebølge som overgår de fleste sommerdager. Gradestokken kryper opp i 30 varmegrader. Minst. Stranden er full av surfere, solslikkere og badevakter. Nysgjerrige på storbyen bruker vi ettermiddagen på seightseeing i en liten buss. Hollywood, Bel Air, forvokste bokstaver i en skråning, walk of fame, for ikke å nevne et utall av buskas, hekker og gjerder på utsiden av hus som en eller annen gang i historien har tilhørt noen som har vært på film.
Vel og bra, men ikke hva vi dro rundt halve kloden for å se. Søndag er det mer dødtid, før tre limousiner plukker opp forventningsfulle vinnere og journalister. Det er på tide å sette nesa mot Palm Dale, i Mojave-ørkenen, hvor Zero Hour skal finne plass. Følget av forvokste terrengbiler setter kursen mot Santa Monica Airport, hvor tre småfly står klare til å frakte oss ut i ørkenen. Los Angeles ser mektig ut fra luften, og før vi får sukk for oss er vi fremme i ørkenen. En skuffende ørken. En bebodd ørken full av vegetasjon og veier. Visstnok finnes det klapperslanger her, det trekker selvsagt litt opp, men likevel. Vi går av flyene og gjennom en liten bygning. På andre siden venter akkurat de samme limousinene på oss, med akkurat de samme sjåførene som kjørte til flyplassen. Relativt bortkastede penger med andre ord. Men skal det være så skal det være.
I en hangar i Mojave-ørkenen
Hver og en av oss har fått utdelt et "overlevelsessett" bestående av alt fra sukkertøy mot sure oppstøt og fingervanter med varmeinnlegg til koffeinsåpe og energirike matvarer. Alt for at vi skal holde ut 30 timer med mer eller mindre sammenhengende spilling. En enorm hangar huset herlighetene som trakk nærmere 3000 besøkende. Ved inngangen ble det delt ut et minnekort til hver av oss. Ved å opprette eller videreføre en Xbox Live-konto til dette kunne vi spille på egen profil og fortsette der vi slapp ved senere anledninger. Alle lanseringstitler, samt enkelte andre spill, var fordelt utover hangaren på hundrevis av spillkonsoller. Et aldri så lite spilleldorado altså. Alle konsoller var dessuten koblet opp mot Live, slik at skikkelig flerspiller kunne testes.
Grønt lys, røykmaskiner, høy musikk og bråket fra spillere som går i barndommen og starter krig med sakkosekker, setter stemningen. I et hjørne står et stort innhegnet tre. Ved stammen titter to små, hvite kaniner frem, tilsynelatende forskrekket over kreftene i den nye konsollen. Enten det eller så trives de relativt dårlig med å være den levende versjonen av OrigenXbox360.com. Uansett, jeg er ikke her for å håndheve kaniners rettigheter.
Det er alt annet enn enkelt å bestemme seg for hvor en skal begynne i virrvarret av forlokkende skjermer. Etter litt målløs virring trekker Project Gotham Racing 3, spillet jeg forelsket meg i på X05, det lengste strået. Inn med minnekortet, inn på min nyskapte profil, og så er det bare å gi jernet. Denne gangen er det fullversjonen jeg leker med, og ingen utviklere stopper meg når jeg bestemmer meg for å utforske Nürnburgring. Nok en gang blir jeg slått tilbake av detaljgraden. Riktignok husket jeg det som lekkert, men dette overgår minnene. Bilene er nesten skremmende realistiske, og sjelden har Nürnburgring føltes mer troverdig.
