(VIDEO FRA PARIS) Den franske storbyen viste seg fra sin beste side da Nintendo ga oss en eksklusiv sniktitt på Switch 2. Se Gamer.nos første videoreportasje i vinduet over.
Duften av franske croissanter og en kraftig Bordeaux lokker meg rundt et gatehjørne og avsporer meg fra dagens oppdrag. Jeg er i Paris, men ikke for maten eller kulturen – i hvert fall ikke fransk kultur.
Jeg skal teste Nintendo Switch 2.
Etter innslipp, noen croissanter og litt svært etterlengtet kaffe, så loses hele reisefølget inn på et sterilt og kjedelig rom hvor Nintendos PR-sjef for Europa, James Newton, ønsker oss velkommen og gjentar nøkkeldetaljene fra onsdagens Switch 2 Direct. Gruppen får instrukser om hva man kan og ikke kan ta bilder av, og et par personer ved siden av meg begynner synlig å stresse over å få informasjon om at ingenting kunne deles… ennå.
Det 125 år gamle bygget med det flotte navnet Grand Palais er seksjonert opp i ulike områder og den ikoniske Nintendo-rødfargen skriker høyt i hvert rom spillprodusenten har til rådighet. Passende nok roper de rødkledde representantene for Nintendo også høyt hver gang noen krysser målstreken i Mario Kart. Noe tilgjort, men de skal ha for forsøket på å lage god stemning.
Været er strålende, lokalet varmt, men det gjør ikke noe etter jeg har fått beskjed om at alle spillene jeg håpet å få teste var tilgjengelige. Fredrik, dette har du trent hele livet for.
Se videoreportasjen øverst i artikkelen.
Det må være minst 50 skjermer bare i det første rommet som møter oss, og ved hver stasjon har du en Switch 2 plugget inn med en miks av den nye Pro Controller-en og de nye Joy-Con-spakene.
Kua «Cow» har allerede blitt en favoritt i Gamer.no-redaksjonen, og undertegnede gruste en stakkars tilfeldig person i det første Mario Kart World-racet med en nordmann involvert. Lista er lagt for dagen.
Bygget er stort, men over hundre pressefolk og sikkert det dobbelte av rødkledde Nintendo-representanter så føles det stappfullt, og behovet for å komme seg videre fra Mario Kart-stasjonen melder seg. Jeg har tross alt en del timer i Mario Kart 8 og utover, og det er ikke så mye som har endret seg.
Det er mange Nintendo-representanter her.
Rødtrøyene er særdeles serviceinnstilt og klare til å fortelle meg alt jeg allerede vet om spillene jeg tester, om de tekniske detaljene og hvor flott skjermen er. Det er ingen tvil om at dette er et PR-arrangement; målet er å få Nintendo til å se bra ut. Samfunnsoppdraget til Gamer.no hviler hele tiden i bakhodet mens jeg tas med videre i den franske Nintendo Land-oppsetningen.
Likevel, ser du bort i fra begivenheten, menneskene og den røde dekoren, så kan Switch 2 fint stå på egne bein. Maskinen gjør et særdeles godt inntrykk, og det er imponerende hvor mange spill de faktisk lar oss teste i løpet av timene vi er på plass.
Jeg må aldri vente lenge på stasjonene jeg har pekt meg ut, og de knappe fem minuttene jeg fikk for å bygge opp forventningene til Metroid Prime 4 var verdt det.
Inntrykkene mine av konsollen og spillene er nøysommelig oppsummert her, så jeg skal ikke gjenta meg, men heller snakke om begivenheten og hvilke inntrykk jeg sitter igjen med etter at vi var det eneste norske mediet på plass for å prøvekjøre Switch 2.
Luksushotell og blogging
Det er nesten umulig å kjenne igjen Nintendo fra de gærne folka som ga oss Virtual Boy, Game Boy Camera og Printer, e-Reader, Wiimotes og Nunchucks, for ikke å snakke om alt rundt Wii U.
Det Nintendo gjør om dagen gir mening, rett og slett. Både i måten de kommuniserer på og i Paris torsdag. Ingen vanvittige nyvinninger, det er ingen tvil om hva Switch 2 er, de forhaster seg på ingen måte til lansering uten å ha første- eller tredjepartsutviklere klare. Skjermen er litt større, knappene er litt mer behagelige, grafikken og innmaten noen hakk forbedret, men ellers så er det en ny håndholdt og samme suksessoppskriften.
Kanskje er det nettopp fordi de ikke har forhastet seg at de selvsikkert kan bjuda på så mange spillstasjoner her i Paris slik at alle får prøvd alt de ønsker og så mange ganger de ønsker. Det er i deres interesse at vi får god tid med systemet, fordi det rett og slett funker, og spillene vi spiller funker.
Likevel, timesvis med spilling og – for første gang for meg – blogging gjennom hele seansen, så blir jeg til slutt mett. Jeg kjenner på kroppen at jeg har reist, og ikke en gang en natt på et tostjerners luksushotell er nok for å holde meg fokusert gjennom hele dagen.
Det er på tide å finne seg noe mat, og begynne på den lange, brutale reisen hjemover. For all spenningen og moroa som kommer med å teste en ny Nintendo-maskin for første gang, så har jeg ikke så mye å sitte igjen med fra selve byen. Jeg så ikke en gang Eiffel-tårnet, noe jeg lærte på kontoret i etterkant at var en bragd i seg selv.
Fornøyd og særdeles sliten treffer jeg hodeputa med et brak rundt midnatt, og inntrykkene fra informasjonsbombingen til Nintendo begynner å sette seg. Alt var... bra? Det gir mening. Dette lover godt. Men det var en ting til, som jeg ikke klarer å sette fingeren på. Noe jeg føler manglet fra den svært skreddersydde presentasjonen...
Hva var det igjen? Åja. Prisen.
