Atter et par dager har gått her i Los Angeles, men det har ikke skjedd veldig siden forrige brev. Med mindre du synes pressekonferansene for Xbox og Nintendo er litt viktige da. Utenom det har livet vært ganske sløvt. Det har blitt en del kjøring med taket på bilen felt smekkert ned bak baksetene, og nakken utsatt for solens ubarmhjertige stråler. Om noen av dere er i Los Angeles og ser en småskjeggete kar med ildrød nakke, så er sjansen stor for at det er meg. Solkrem er oppskrytt, i alle fall når man glemmer å smøre seg flere gangen hver dag. Mer av Los Angeles har uansett blitt besøkt i vår stadige iver etter å utforske nye områder.
Amerikansk næringsbehov
Første seriøse arbeidsdag under årets USA-opphold var mandag. Det betyr at man må stå tidlig opp, sånn omtrent i femtida, for å gjøre seg klar til timevis med hardt kroppsarbeid. Vent, vi er da vitterlig spilljournalister og ikke gruvearbeidere. Tidlig betyr så klart sånn cirka klokka 11 på morgenen. Første stopp er så klart McDonalds, Burger King, Subway eller en annen tilsvarende fettpusher. Det er vel lite tvil om at hamburger, jumbostørrelse chips og en pappkopp med omtrent 40 liter Coca-Cola er og blir ”the breakfast of champions”. Den sitter kanskje litt tungt i magen, men den gir det sukker- og fettsjokket man trenger for å holde ut dagen. Når frokosten er unnagjort er det vanligvis på tide å komme seg av gårde for å se på noen spill. En ganske grei arbeidsdag egentlig.
Heldigvis ble vi ikke kastet inn i alvoret alt for raskt i år. Første avtale var nemlig ikke før på kvelden. Dermed hadde vi hele dagen på å mentalt forberede oss på inntrykkene kvelden ville by på. Dermed var det bare å sette av gårde. Mens Erling ble igjen på hotellet for å ”jobbe” (jeg tror vel egentlig bare han sov ekstra lenge) dro jeg ut for å se etter gode fotomotiver. Det jeg fant var en krigskirkegård. Etter å ha fått tillatelse til å ta bilder der, mot å garantere at jeg ikke ville vise navnene på noen av gravsteinene på bildene eller sette gravplassen i et dårlig lys, gikk jeg inn blant tusener av klin like gravstøtter. Det er unektelig ganske spesielt å gå der, blant amerikanske flagg, snauklipte plener og drøssevis med graver på rekke og rad. Motiver var det nok av og det gikk med tre filmer i løpet av en times trasking. Nå er det bare å håpe at de overlever ymse radarer og annet tull på veien hjem etter E3.
 |  |  |  |
Asfaltinteresse
Etter at det var slutt på film var det bare å dra videre. Fortsatt var det fire timer til Xbox-pressekonferansen startet. Jeg bestemte meg like godt for å svinge innom et av stedene jeg ble anbefalt av en at lærerne mine: The Los Angeles Brea Tar Pits. Dette er en rekke tjære- eller asfaltgroper midt i Los Angeles. Her siver det konstant varm tjære opp fra bakken, noe som etterlater en deilig lukt av fersk asfalt over hele området. Rundt alle disse gropene og sydende hullene er det bygget opp en flott park. Her er det flotte gressplener, frodige busker og gigantiske mammuter.
Saken er nemlig den at alle disse tjæregropene er eldgamle. De har vært der i titusener av år. I løpet av alle disse årene har haugevis av dyr møtt en grusom skjebne i det seige, asfaltluktende klisset. Her har man funnet beinrester etter hundrevis av forskjellige dyr, samt rester av planter og insekter. Noen så gamle som 40 000 år, andre er nesten helt nye, altså bare rundt 4 000 år. Totalt er det funnet flere titalls tusen fossiler på området. For å vise hvordan dette var en gang i tiden har man altså satt ut en rekke store statuer av forskjellige dyr. Blant annet står det en stor mammut som ser ut som om den sliter fælt i et tjærebad. Stakkaren holder faktisk på å drukne i den største av dammene. Det er slik det er i Amerika, alt må gjøres om til lett forståelige og underholdene inntrykk som ikke krever at man må bruke for mye av egen fantasi. Stilig var det nå uansett.
