I dag var siste dagen på E3 for i år. Den startet med frokost på presserommet på messa, bestående av en kalkunsandwich og appelsinjuice. Øystein kom inn med bakoversveis etter å ha møtt på Ryu ved pissoaret. Kanskje en shoryuken var akkurat det han trengte for å komme seg i gang etter å ha festet med den flyvende dvergbartenderen til langt på natt. Som vanlig løp vi hver vår vei, siden vi hadde fulle avtalebøker.
Spilljournalister klager en del over at det er så mye jobb å løpe frem og tilbake mellom svette nerder for å nå avtaler. Men når vi først kommer frem til avtalen blir vi som regel passet veldig godt på. Vi får en egen PR-person som leier oss i hånda fra det ene spillet til det andre, passer på at vi får sett alt vi skal se, at vi ikke ser noe vi ikke skal se, og at vi har alt vi trenger av mat og drikke. Folk kan si hva de vil, men å spille masse forskjellige spill mens man blir vartet opp, det er faktisk en ganske digg arbeidsdag.
Ofte er det likevel mellom avtalene at de rareste tingene skjer. På messegulvet er det alltid noe absurd på gang. Gjennom hele E3 har et par karer reklamert for Resident Evil 6 ved å forkynne om enden som er nær og at det ikke finnes noe håp. I dag ble en av dem helt rabiat og skreik og hylte mens han klamret seg til foten min når jeg skulle gå forbi. Kudos for godt skuespill. Jeg ble faktisk litt redd selv.
På messegulvet er det også alltid noe fint å se på for en mannlig spilljournalist. Lettkledde og sexy jenter pryder et hvert hjørne og tiltrekker seg fotografer som fluer til en utedass. Man føler seg litt skitten når man stiller seg opp og fotograferer dem. Den ekle følelsen rasjonaliseres likevel raskt bort ved å tenke at dette er jobben og at man ofrer seg for de mange som ikke har anledning til å være på messa å se de lettkledde produktpusherne selv. Etter å ha vært på en del messer har jeg bygget opp en teori om at jo mindre kledd og mer promiskuøse jentene er, jo svakere er produktet de representerer. Denne teorien står jeg fortsatt ved.
Da messa var over i dag fant vi oss en irsk pub for å innta en velfortjent middag. Quesedillas og kyllingvinger var forretten og vi hadde alle burgere. Jeg gikk for avokado, ost og baconburger, Audun safet med barbeque bacon, og Øystein gikk selvsagt for veggisburgeren. Jeg har prøvd å spørre hva den veggismaten er laget av, men får bare uklare grynt til svar. Jeg velger å tro at det lages av Soylent green og holder meg langt unna.
På vei hjem klarte vi å havne på feil tog på metroen, som er ganske bra gjort siden metroen her i LA omtrent bare går en vei. På vei til hotellet ble Audun og Øystein shanghaiet av noen som skulle selge musikken sin på brente CD-er til kompispris. Mens de godpratet med musikkentusiastene sporet jeg opp vår venn getto-stripperen. Øystein påstod i går at dere ikke ville tro det om dere så det. Jeg fikk knipsa et bilde av denne uslipte diamanten i hollywoods underholdningsrepertoar. Døm selv.
Det er noe spesielt med siste dagen på ei stor messe. De fleste har sett det de hadde mest lyst til å se. De som viser frem begynner å bli lei og klare til å reise hjem. Som entusiastisk spilljournalist har en jo egentlig lyst til at messa skal fortsette. Like fullt merker man på kroppen at det skal bli deilig å slippe unna messegulvet i morgen. Da skal jeg, Øystein og Audun tre på oss speedoen og slikke sol ved svømmebassenget fra tidlig om morningen. Det blir et syn Hollywood sjelden har sett maken (eller baken) til.
E3 er over og ut, og nå begynner jobben med å få samlet alle tankene og skrive sniktitter for den store gullmedaljen. Vi har sett masse spennende. Vi har blitt overrasket og ekstatiske. Vi har blitt skuffet og frustrerte. Verdens største spillmesse holder enda stand som et mekka for alle som elsker spill, og selv om vi nå er slitne i kropp og sjel gleder vi oss allerede til neste år.
For som vi alltid sier; neste år kommer til å bli ellevilt!
