LOS ANGELES (Gamer.no): Dette er min sjette tur over dammen på vegne av Gamer.no i år, men de første par dagene i indianerland er alltid like kjipe. Å være en langstrakt dialektsnåling fra midten av Norge, med bein som stylter, gjør at flyturer sitter lengre i kroppen enn de burde. Å prioritere å ferdigstille intervjuer fra tidligere turer, på bekostning av søvn, før man skal reise i et døgn, utfører artige karatetriks på hjernen din.
Jeg har egentlig følt meg som en levende død helt siden jeg kom hit. Det vil si, jeg har periodevis vært klar i toppen. I all hovedsak på tidspunkter hvor jeg ikke bryr meg videre om jeg sikler ufrivillig eller ikke. Slik som når jeg våkner opp klokka fem om morgenen med panikkangst for å ha forsovet meg. Jeg er en fyr som synes practical jokes er passe artige, men greier meg godt om hjernen min dropper å utføre dem på meg når jeg har en jobb å gjøre.
Næringsrikt kosthold
De som har fulgt med på mine tidligere Amerika-eventyr har nok fått med seg at jeg er en ostekjenner av den mest raffinerte sorten, og det gikk akkurat tyve minutter fra vi ankom hotellet her nede til jeg satt med hundre speciedaler verdt i cheddar chili fries foran meg. Det er godt mulig at dette også er et sadistisk stunt fra hjernen min, av typen «haha, se på deg selv din feite gris, nå skal jeg ødelegge alle fremtidige bilder av deg».
Skal jeg være helt ærlig så er det vanskelig å bry seg, for tanken på en erkelang messedag foran seg med en mils gange, kokende hete og ignorante, imbesile snørrjournalister gjør det lett å rettferdiggjøre en energibombe. Derfor ble jeg nesten vel så frustrert over at vi greide å finne et feiende flott sandwichsted i morges, som serverte sunn og god mat og lå i umiddelbar nærhet av hotellet vårt. Slutt å ødelegge mitt bilde av USA, for pokker!
Det er godt mulig at de fisefine leserne der ute som ikke er fra distriktsnorge synes det er helt kosher å starte dagen med et kalkunsmørbrød og en blåbær-smoothie. For min del satte det en sånn støkk i selvtilliten min at jeg fortsatt går og småspiser beef jerky for å klappe det infantile selvbildet mitt. Frokosten ble for øvrig fortært med våre konkurrenter i Pressfire, og om noe så føles det i det minste godt å ta de med i det slitsomt trendy dragsuget det er å spise sunt i fettets mekka.
E3-messa starter først i dag, og gårdagen ble stort sett brukt på pressekonferanser fra noen av bransjens ledende selskaper. På grunn av et tett skjema så måtte vi splittes i løpet av dagen, men vi fikk alle sjansen til å dra samlet til årets første arrangement, som var Microsofts innledende show.
Hverdagssadisme
Jeg er ikke snauere enn å synes at det er delig å oppdage at køen eksploderer i lengde et par minutter etter at vi ankommer. Lite plager meg mer enn sosialt dysfunksjonelle spilljournalister og alskens bambuspakk som vaser rundt uten mål og mening med spisse albuer, og å se de svette en ekstra halvtime i sola er nok til å rettferdiggjøre at det fortsatt er 200 meter med ufornuftig bruk av karbon foran oss.
Pressekonferansen var ikke fryktelig stilig i mine øyne. Jeg bryr meg ikke stort om bevegelseskontrollere - i det minste ikke måten de benyttes på i dag. Da var det artigere, og da mener jeg artig på «herregud så stolt du kan være av meg, mamma»-vis, å høre alle de brautende halvhjernene i salen som ikke bare ytret, men skrek jubelrop da det kom annonseringer som passet dem. Jeg aner ikke hvilken dyrehage som har en egen redaksjon, men den burde vaskes med lava.
Det burde for øvrig Jeffrey Dahmer-klonen som stirra meg ned da jeg venta mutters alene på Ubisoft-pressekonferansen også. Jeg kom frisk og forholdsvis opplagt til en kø av behagelig lengde, og burde allerede da skjønt at Kosmos ladet opp til å straffe meg. Plutselig kom nemlig en kanadisk mastodont og stirret meg regelrett heslig i øynene i ti-femten sekunder, før jeg dro ut øreproppene mine og prøvde å gi ham den grimmeste grimasen jeg maktet. Han svarte til gjengjeld med å stamme «h-h-hi!».
Jeg vet ikke om jeg havnet i køa for vennerekruttering eller rett og slett ser litt for bra ut, men det var ubehagelig nok til at jeg valgte å skru på mitt egne seriemorderblikk helt til pressekonferansen var over. Deretter gjenstod det å komme seg tilbake til hotellet en snartur, for å plukke opp Øystein og vende snuten mot Sonys arrangement.
Årets mote
Dette stedet var stort sett befolket av halvfulle folk i dressjakker og makene deres. Som regel pleier det å være et dårlig tegn at utgiverne velger å servere alkohol allerede et par timer før arrangementene sine, men Sony gjorde faktisk en overraskende god figur. Inntaket av flytende stimuli betød naturligvis at brautingen var enda mer tydelig her, men etter hvert ble det bare knapt hørbar bakgrunnsstøy.
Etter en drøy halvtime i drosjekø var dagen endelig over. Å påstå at jeg var slått er som å antyde at slangeskinnsdresser får deg til å se ut som en psykopat – en sabla underdrivelse. Det hindret likevel ikke Tomonobu Itagaki og entouragen hans i å ikle seg hamen til det som må være jungelens mest smakløse reptil, og det slår meg til stadighet at produsentene av de gærneste spillene ikke nødvendig bare er flinke til å sette seg inn i andre roller.
Pressekonferanser i tolv timer tar på, særlig når man har vært våken siden fem om morgenen, og jeg så ikke noe annet alternativ enn å få et par timer på øret etter at jeg ankom hotellrommet før jeg kunne gjøre noe som helst arbeid. Det vil si, jeg og Mikael rakk selvsagt å oppfylle dagens cheddarkvote helt på tampen av aftenen, imens Øystein var alene på arrangementer i regi av Sony og Microsoft.
I skrivende stund er klokka 3 på natta her i skrullenes by, og det begynner å bli på høy tid å legge seg. I morgen skal vi delta på Nintendos pressekonferanse, hvor de skal annonsere sin nye stuekonsoll. I tillegg skal vi se på etterlengtede spill som Battlefield 3 og Skyrim. Det er altså duket for en feiende flott dag, og det er veldig lite jeg gleder meg mer til enn å starte dagen i morgen. Vel, jo, kanskje å høre reaksjonen til Øystein når han leser dette og blir usikker på om jeg har gjort noe artig med ham imens han sov.
Ømt flyvespark og en skikkelig bråkete nuss fra hustrønderen Lasse.
