Hvem har vel ikke drømt om å være en ærefull samurai eller en smidig ninja? Ja, for eksempel på et oppdrag for å redde en vakker pike fra den sikre død. Hvis denne våte drømmen stemmer overens med din halvskitne fantasi, da har Red Steel en jobb til deg – i hvert fall delvis. Dette førstepersonsskytespillet gir nemlig deg og dine hender muligheten til å svinge sverdet, gjennom Wii sin geniale kontroller. Likevel er det knatringen av maskingevær og drønnet av hagler som setter sitt preg på majoriteten av spillet. Red Steel koker formelig over av action, sisteårskullet på det japanske skurkeakademiet må ha vært rekordstort i år.
Stolfalling
Allerede fra starten blir det klart at Red Steel faller mellom et par stoler i sin budskapsformidling. Man drar inspirasjon fra film noir i introduksjonen, der historien fortelles gjennom stillbilder. En historie som for øvrig er fylt til randen av klisjeer. Disse er i seg selv ikke negative, men spillet tar seg selv litt for høytidelig litt for ofte. En enda mer utstrakt bruk av humor hadde reddet mye av troverdigheten i historiefortellingen. Dessverre uteblir humoren i for stor grad, og spillet går fra spennende orientals film noir til tankeløs Hong Kong-action - men det er kanskje denne båsen Red Steel passer best i. Her skyter du først og spør siden, med et sjeldent innslag av sverdkamper.
Du er en livvakt ved navnet Scott, og oppholder deg for tiden i Los Angeles. Kjærligheten blomstrer, denne gangen står en japansk skjønnhet på menyen. Det blir imidlertid ikke mye tid til å pleie forholdet, din kjære er nemlig datter av en mektig japansk klanssjef. Du havner midt i en feide, der en hellig katana står i sentrum for dramaturgien. Dette sverdet må beskyttes for en hver pris, først og fremst ved å skyte skurker over en lav sko.
Hvis du har svake håndledd og har lett for å få senebetennelse, ligg unna Red Steel. De fleste av oss er urutinerte i bruken av Wii-kontrollene, og da blir det raskt komisk når kamera og sverd skal styres med håndbevegelser. Komikk blir tragedie når du oppdager at kontrollene dessuten ikke er helt til å stole på. I kampsituasjoner kan det bli svært vanskelig å få en helt presis manøvrering av siktet, til tross for at det finnes flere innstillingsmuligheter for kameraet. Enkelte ganger går det helt i spinn, og du står på stedet hvil og kikker i taket mens du snurrer som en ballettdanser – den sikre død, selvsagt. Kontrollen er en av Red Steels svakheter, samtidig som det er spillets største styrke.
Måten du styrer hovedpersonen på er nemlig uhyre spennende. Ja, det er en liten revolusjon, selv om feilene er høyst synlige. Man får faktisk følelsen av å ha et våpen i hånden i Red Steel, fjernkontrollen blir dine fienders store skrekk. Når du blir dreven er siktet relativt stabilt og pålitelig, helt til uforklarlige spasmer sender blikket ditt til tak og vegger. Autosikting gjør det hele nesten for lett, og jeg fikk en bedre opplevelse ved å droppe denne funksjonen så ofte som mulig.
Scotts føtter kontrolleres av styrespaken på Nunchucken, og det føles overraskende raskt helt naturlig. Nunchucken brukes også blant annet til å hoppe, åpne dører, velte over bord og lade våpenet ditt. Den er dessuten helt sentral i sverdkamp, da spesielt defensivt. Potensialet stråler fra denne kontrollkombinasjonen, men flere situasjoner i Red Steel viser at løsningene ikke er helt bunnsolide riktig enda.
Kuler og krutt
Våpenmangfoldet er det ingenting i veien med i Red Steel, og da gjør det ikke så mye at det er tynt med lisenser. Du kan plukke opp pistoler, hagler, snikskytterrifler, granater og en rekke automatvåpen. Uzi-en er jo en gangsterfavoritt, og ble mest brukt da jeg utførte mine heltedåder. Autosiktet er relativt likt på alle våpnene, og er veldig greit å bruke før du blir vant til styringen. Unntaket er snikskytterrifla, der du får opp et sikte og i tillegg må zoome inn. Du kan zoome med andre våpen også, men som snikskytter kommer du ekstra tett innpå.
Denne funksjonen virker ikke helt optimalt, for meg føles det ikke naturlig å føre fjernkontrollen mot skjermen når det skal zoomes – det forstyrrer flyten i de øvrige våpenbevegelsene. Ammunisjon finner du overalt og du kan plukke opp fienders våpen, så du trenger ikke bekymre deg for å gå tom for kuler og krutt. Skuddsikre vester er strategisk plassert like før seksjoner der det blir ekstra hett rundt ørene. Disse vestene blir ødelagt etter hvert som du blir skutt på.
Red Steel uten skarpt stål hadde vært absurd, og det er faktisk litt merkelig hvor lite sverdkamp du får oppleve i dette spillet. Kampene kommer i form av bosskamper, der viktigheten og vanskelighetsgraden varierer. Du svinger sverdet med fjernkontrollen, noe som er en herlig følelse. Da er det synd at sverdets bevegelsesmønster begrenset, og responstiden kunne med fordel vært noe raskere. I venstrehånden bærer du et blokkeringsverd, som gjør jobben navnet antyder. I tillegg kan du hoppe til siden når fienden angriper.
Vanskelige fiender angriper hurtigere og blokkerer bedre, men hvis du er tålmodig er det sjelden du får problemer med å gå av med seieren. Sverdkampene skal foregå innenfor et svært begrenset område, det gjør spillet ettertrykkelig klart. Hvis kamphanene beveger seg noen meter i feil retning, blir duellen "fryst" slik at begge kan flytte seg tilbake. Dette er ikke bare latterlig, det ødelegger noe av intensiteten i kampens hete. Når du vinner kan du velge å spare din motstander. I japansk krigskultur er dette den ultimate ydmykelse, så jeg lar selvsagt slemmingene overleve.
Et stykke ut i spillet vil du lære hvordan man, hold deg fast, stanser tiden. Litt ninjatrening i kjelleren på en amerikansk nattklubb i Tokyo er alt som skal til. Du samler opp fokuspoeng når du dreper fiender. Disse fylles kjapt på når du dreper mange på kort tid. Når du har nok fokuspoeng kan du stanse tiden for et lite øyeblikk, ikke ulik funksjonen vi finner blant annet i Max Payne-spillene. Dermed kan du skyte en haug med fiender, uten at de kan forsvare seg. Om du er ekstra god kan du skyte våpnene ut av hendene på slemmingene, for så å tvinge dem til å overgi seg. Hvis en gruppe har en leder, holder det å få ham til å gi seg - da følger resten etter som små lam. Dette er en svært mektig funksjon, og blir tidvis en utfordingsdreper. Likevel er det herlig å ha makt, og tidsstyring ser svært fint ut på CV-en din.
