For å gjøre unna de praktiske opplysningene først: Red Orchestra: Ostfront 41-45 startet sine dager som tilleggsmodul til Unreal Tournament 2003, men har siden utviklet seg til å bli et eget spill. Det kan både kjøpes og lastes ned via Steam. Er du en av dem som heller foretrekker å ha omslaget i hylla, finner du også en fysisk utgave av spillet i butikken – dog for noen kroner mer. Uansett så krever spillet at du har Steam installert for å aktivere spillet og for i det hele tatt å kunne spille.
Hyggelig gjensyn
Ah – andre verdenskrig. Jeg har savnet deg! Ikke siden Commandos: Strike Force i mars har vi møtt hverandre, og to måneders ventetid er da alt for lenge for en som er så glad i deg som meg. Derfor er det ekstra stas at du også våger å vise nye sider av deg selv. Jeg føler meg ferdig med å tråkke ned Normandie-slettene nå. Som navnet tilsier, foregår Red Orchestra utelukkende ved Østfronten. Det er et herlig avbrekk fra andre førstepersonsskytere med Krigen som bakgrunnsteppe, spill som hovedsakelig tar for seg amerikanernes kamp i vest. Her dukker det opp oppdrag som finner sted i både Ungarn, Romania og andre steder man ellers ser lite til i spill.
Red Orchestra er først og fremst et flerspillerspill med mulighet for opptil 32 spillere samtidig, noe som betyr at man vil kjempe for både aksemaktene og russerne. Spillet minner litt om Battlefield-serien, ettersom slagene utkjempes på nokså store brett, med stridsvogner til rådighet på enkelte av dem. Men der Battlefield tar seg enkelte kunstneriske friheter i forhold til virkeligheten, prøver Red Orchestra så godt det kan å holde seg til realiteten. Dette betyr blant annet at du ikke har noe sikte å forholde deg til hvis du havner i en skuddveksling, at helsepakker er et ikke-eksisterende fenomen, og at du må lade om våpenet manuelt. At du ikke tåler mange skuddene behøver jeg vel nesten ikke å nevne.
Det er tydelig at Red Orchestra ikke er et spill for alle og enhver, og jeg må selv innrømme at det tok en liten stund før jeg fikk vendt meg til de ulike detaljene. Spillet krever at du har tid og ork til å kunne sette deg inn i det. Til gjengjeld er belønningen stor når du oppdager hvor godt de realistiske grepene fungerer.
Hver side består naturligvis av ulike klasser som har sine oppgaver å utføre. Bare en håndfull av klassene kan hoppe inn i en stridsvogn, men det er viktig å være klar over at man sjelden kommer langt med en stridsvogn på egen hånd. Du har fortsatt bare to armer, og er dermed avhengig av hjelp fra dine lagkamerater. Effekten er god, ettersom folk dermed sjelden slåss om eller stikker av med kjøretøyene på egenhånd, slik tilfellet svært ofte er i Battlefield-serien. Spillet sørger også for at klassene er noenlunde fornuftig balanserte, slik at en unngår at halve laget består av for eksempel sappører. For å gi et annet eksempel på det viktige samspillet, må feltkommandøren manuelt sette målene for artilleri ved hjelp av kikkerten sin. Deretter gjelder det å finne seg en radio for å innkalle tungskytset. Dette kan gjøres mye kjappere og mer effektivt dersom man er to om oppgaven.
Målene varierer alt etter hvilket brett du befinner deg på. Enkelte ganger slåss begge lagene om å få kontroll over de samme områdene, mens andre ganger må det ene laget fullføre en serie av oppgaver mens det andre gjør hva de kan for å forsvare målene. Blant mine favoritter er for eksempel det infanteribaserte brettet hvor russerne må sprenge seg gjennom bunkere og hangarer, før de samler seg for den endelige finalen ved kontrolltårnet. Dette er bare ett av mange glimrende brett som det finnes et hav av ulike taktiske løsninger på. Det er virkelig en fantastisk følelse når alle er klar over oppgavene sine, og jobber sammen som et lag for å nå målet. Og i et spill som Red Orchestra er det sjelden dette ikke er tilfellet, nettopp fordi spillet i utgangspunktet krever at folk er villige til å sette seg inn i det.
Talentløs treningsmodus
Spillet kommer naturligvis med en frakoblet treningsmodus hvor du får testet flerspillerbrettene med og mot datastyrte soldater. I mange spill av denne typen ender slike enspillerdeler opp som neglisjerte og underutviklede, og Red Orchestra er ikke noe unntak. Treningsmodusen tjener egentlig ingen annen nytte enn å bli kjent med spillets funksjoner uten å ødelegge for andre. Den kunstige intelligensen er for eksempel langt under pari: Du kan gi ordre om å angripe eller forsvare viktige punkt, men de datastyrte menige kan ofte finne på å ignorere ordren fullstendig, eller sette seg fast i et eller annet på veien bort. Andre eksempler på tåpeligheter er når dine lagkamerater løper rett forbi fienden på åpen mark uten at noen av dem reagerer.
Heldigvis handler Red Orchestra om flerspillerdelen. Selv en slapp treningsmodus kommer ikke i veien for det imponerende brettdesignet som tvinger spillerne til å jobbe sammen (og det er ment i ordets mest positive betydning).
Sammenlignet med spill i samme sjanger er ikke Red Orchestra blant de aller peneste på markedet, selv om utviklerne har gjort en solid innsats. Med en forbedret versjon av Unreal 2-motoren som utgangspunkt, kommer den skitne og grove krigsatmosfæren godt til uttrykk på de ulike banene. Omgivelsene er svært varierte, og består av alt fra byruiner og snøkledde flyplasser til landsbygda og forlatte klostre oppe i fjellene. Spillet har også en fin tåkete effekt dersom du blir beskutt eller befinner deg i nærheten av en eksplosjon. Animasjonene ser noe stive og livløse ut, men til gjengjeld er både våpen og kjøretøy proppet med flotte detaljer. Og det er tydelig at utviklerne har ønsket å være historisk nøyaktige: Alle våpen er nøye modellert etter ekte krigsmateriell, og oppfører seg deretter.
Red Orchestra er fullstendig blottet for stororkestrale overdådigheter, men det er likevel nok av lyd og bakgrunnseffekter til å sette deg i den rette krigsstemningen. Både våpen og kjøretøy høres troverdige ut, russerne prater russisk og tyskerne tysk. Det er i det hele tatt lite å utsette på. Spillet kommer også med en innebygd mikrofonfunksjon, slik at du kan kommunisere med dine lagkamerater.
Konklusjon
Red Orchestra: Ostfront 41-45 kom som et skudd fra oven. I et marked som allerede florerer av flerspillerspill er det herlig å se at noen fortsatt er i stand til å overraske. Det sikter seg ikke inn på de store massene, men heller på dem som måtte foretrekke et mer realistisk alternativ til Battlefield-serien. Her er det duket for hektiske kamper både til fots og med stridsvogner, der lagspillet vil være den avgjørende faktoren. Spillet krever at du er villig til å sette deg inn i spillets funksjoner, og godtar at våpnene ikke har noe kunstig siktemerke og at ikke hvem som helst kan hoppe inn i en stridsvogn. Men når du forstår hvordan spillet fungerer, og lagkameratene dine er med på notene, er dette et av de beste spillene av sin type.
