Skribentenes favoritter fra 2017

Aleksandar Jekics favoritter:

Super Mario Odyssey

Mens rollespill gjerne engasjerer deg i en historie for å gi mye gjentakelse mening, er Mario nesten som en utfordring til seg selv gjennomført nonsense fra start til slutt. Spillet er dermed hvert øyeblikk avhengig av å gi deg en spennende respons på det du gjør eller overraske deg med noe utrolig på egne premisser for ikke å miste deg.

Likevel er Super Mario Odyssey aldri kjedelig et sekund. Det er også et spill som appellerer til absolutt alle. Hvor gammel og erfaren man er avgjør bare hvor lang tid det tar før det utvikler seg fra å føles som å danse noe vanskelig man kan godt til et teknisk krevende actionspill som det blant større spill i senere tid bare er PlatinumGames' produksjoner som kan måle seg med

Det eneste jeg egentlig har å klage på – jeg synes selv de unøyaktige bevegelseskontrollene har sin sjarm – er skildringen av Princess Peach. Det er åpenbart Nintendo har fått med seg kontroversene rundt kvinneroller i spill. Nintendos svar er en mellomting uten ryggrad. Men når jeg altså henger meg opp i bare noe sånt ... Da vet man at man har funnet årets beste spill, mistenker jeg.

Persona 5

Både forskning og historien viser at mennesker later til å være villige til å akseptere nesten hva det skulle være, selv når det går imot deres egne overbevisninger, for ikke å skille seg ut og lage uro i sine egne rekker. Vi er jo grunnleggende alle de samme menneskene som en gang godtok et nazistisk styre i Tyskland.

I Persona 5 møter vi en gruppe ungdommer som får nok av hykleriet i det moderne Japan, det være seg en gymlærer som seksuelt trakasserer sine elever eller korrupte politikere, og stolt tar på seg rollene som superskurkene «Phantom Thieves» for å eksponere overtrampene likevel. Som i Psychonauts og Inception bryter de seg inn i ofrenes underbevissthet for å få dem til å tilstå.

Dette er et viktig spill med samfunnskritisk brodd, like fullt av sprø idéer som en dyp menneskekunnskap som kanskje tydeligst kommer til uttrykk i de svært overbevisende og fargerike figurskildringene. Persona 5 er også et stilsikkert, lynraskt japansk rollespill som ikke føles gammeldags i 2017. Noen av hulene trekker sant nok i det lengste laget og spillet kan noen ganger føles som en «Best of»-versjon av sine forgjengere, men det er fortsatt en enestående opplevelse.

Divinity: Original Sin 2

Da Gary Gygax og Dave Arneson laget det første rollespillet, med blyanter og terninger og brett, var det fordi de ville leve ut det de hadde lest om i fantasyromaner som Ringenes herre. Både japanske og vestlige rollespill har på mange måter beveget seg bort fra denne drømmen. I Vesten blir grensene mellom actionspill og rollespill stadig mer uklare mens japanerne stort sett er interessert i utfordringer eller eventyrspillaktig historiefortelling. Det kan godt tenkes at Larian Studios med sitt nyeste Divinity-spill likevel har kommet den originale drømmen nærmest så langt.

Divinity: Original Sin 2 er, takket være folkefinansieringstrendens muligheter, et vestlig rollespill i årtusenskiftets stil med isometrisk grafikk i 2017. Dette har gitt utviklerne muligheten til å gå lengre enn noen før med rollespillerens muligheter og riktignok har det mer variabler enn en gjennomsnittlig fagjournal for strengteoretikere. Dette er spillet hvor du innenfor universets rammer kan være akkurat hvem du vil og gjøre hva du vil, og ta konsekvensen av det. Med et sterkt manus, blant annet skrevet av Chris Avellone (Planescape: Torment, Knights of the Old Republic 2), og en nydelig presentasjon savner jeg bare mer tid til å spille det skikkelig.

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Da Grand Theft Auto III i 2001 sprengte alle forventninger, var det neppe noen som umiddelbart så for seg at denne typen åpne verdener kom til å bli noe man kunne forvente like sikkert som tredimensjonell grafikk. Med årene har det også stadig blitt mer konkurranse i hvilket spill som kan gjemme mest mulig variert innhold på kartene sine.

Helt til Nintendo en dag bestemmer seg for å kikke på hva andre utviklere har drevet med de siste årene. Og akkurat som Nintendo har gjort utallige ganger før snur de alt på hodet. Som det har blitt påpekt er det både lite innhold og variasjon i denne utgaven av Hyrule. Istedet er Breath of the Wild bygget rundt en håndfull enkle mekanikker: Våpen som knuser, hester med temperament, helter som fryser og helsedrikker man må brygge selv.

Nesten samme hvor man går eller hva man gjør skaper samspillet mellom disse unike, organiske eventyr som får spill som The Witcher 3 til å føles 100 år gamle. Men blant seriens beste er det ikke; selv om det nok er bevisst fra Nintendos side savner jeg et par sterke regisserte øyeblikk, som en boss vi aldri glemmer eller en reise i tid.

Night in the Woods

Til slutt har det stått mellom Night in the Woods, Hellblade: Senua's Sacrifice og Nier: Automata. Hellblade hadde noen av årets mest intense øyeblikk. Dessverre er jeg rimelig sikker på at utviklerne selv ikke aner hva spillet egentlig handlet om. Nier: Automata er samtidig hverken blant designer Taro Yoko eller PlatinumGames' beste arbeider når alt kommer til alt.

Med Night in the Woods finnes det egentlig bare ett problem, og det er at jeg – samme hvor hardt jeg har prøvd – rett og slett ikke har hatt tid til å spille det ferdig før denne listen må leveres. Men så langt har jeg ingenting å utsette på det. Vi møter katten Mae som av mystiske årsaker har sluttet på universitet og flyttet tilbake til foreldrene. I hjembyen er det økonomisk krise.

Dette er et veldig morsomt eventyrspill, fullt av tørr humor, der man møter gamle venner og prøver å leve som et barn igjen. Etter hvert som dagene går og ingenting forandrer seg begynner imidlertid spillet sviende å berøre spørsmål som går på meningen med livet og voksenlivets nådeløse realiteter. Et eller annet sted ute i skogene er det en maskin som spiser de svake for det felles beste.

Andreas Bjørnbekks favoritter:

Nier: Automata

De fleste spill holder seg som oftest til de samme grunnmekanikkene for å holde ting enkelt og konsist. Til dette svarer Nier: Automata, ”hva så?” Her har vi nemlig et spill som er så mye mer variert enn lignende hack-and-slash-spill at man undrer seg over hvorfor ikke flere har tatt lignende sjanser. Blandingen av blant annet den vanlige tredjepersonsmodusen i et 3D-landskap, innslag av 2D-sekvenser og flyscener gjør opplevelsen uforutsigbar og regelrett morsom.

Hvor anime-inspirert og unikt det virker hva setting og plot angår, gjør at moroa kommer fra flere hold. De kjappe kampene, et konsekvent vakkert lydspor og 60 bilder i sekundet gjør Nier: Automata avhengighetsskapende, og et for det meste troverdig stemmeskuespill gjør det mye mer jordnært enn andre kontemporære japanske innslag. Det betyr imidlertid ikke at Nier lider noen mangel på sprø og spesielle figurer, som igjen gjør for et spill som har litt av alt for enhver smak.

Night in the Woods

Hadde man sett bilder av Night in the Woods uten videre forklaring hadde det nok vært helt umulig å skjønne hvordan et så søtt og fargerikt spill også byr på et av årets aller beste fortellinger. I det hovedpersonen Mae Borowski flytter hjem etter å ha droppet ut av college, viser det seg at ting har forandret seg i den lille hjembyen hennes. Som en del av rust-beltet i USA går Possum Springs gjennom en eksistensiell krise. Jobber forsvinner, de unge flytter til storbyene, og jommen er det ikke også noe mystisk som foregår.

Det mest unike med Night in the Woods er kanskje tross alt ikke fortellingen, men heller at de enkle mekanismene og den barnslige grafikkstilen passer så bra med de mørkere undertonene. Samtalene mellom Mae og vennene hennes føles naturlige, og klarer å finne en nogen lunde perfekt balanse mellom seriøsitet og humor. Night in the Woods er definitivt et spill som gir størst inntrykk hvis man har litt peiling på det amerikanske samfunnet, men de menneskelige følelsene er nok noe alle vil kunne kjenne seg igjen i.

Hellblade: Senua's Sacrifice

Få spill har gitt meg en så intens opplevelse som Hellblade: Senua´s Sacrifice. Som en kvinne i vikingetiden skal du ta deg gjennom et norrønt helvete på jakt etter din kjære. Via at enkelt, men tilfredsstillende kampsystem blir du tvunget til å kjempe mot helvetes skapninger, som blir vanskeligere og vanskeligere med tiden. Her er det også puslespill-lignende utfordringer å mestre, som ofte gir en pust i bakken mellom de ekstremt intense slagsekvensene. For ikke bare er musikken og stemningen mørk og truende, men helt i begynnelsen av spillet får vi vite at Senua vil dø for godt hvis man mister livet i et ukjent antall slag.

Hellblade blir viktigere som spill – og helt unikt – når man regner med det som foregår i Senua´s sinn. Så godt som til enhver tid har hun flere stemmer i hodet som krangler om oppmerksomhet. De er redde, håpefulle, og ofte masete, men på en slik måte at man virkelig får ta og føle på de mentale utfordringene Senua sliter med. Hellblade tilbyr en helt fantastisk og forferdelig opplevelse, men en jeg er glad og takknemlig for at jeg fikk gjennomføre.

Gwent: The Witcher Card Game

Som om ikke det avhengighetsskapende mini-spillet i The Witcher 3: Wild Hunt var godt nok gjennomført, fikk det et helt eget spill og forbedret på formelen. Som i de fleste lignende kortspill foregår kampene mellom to sider, og via kløkt, viten om taktikk og naturligvis de beste kortene, er det om å gjøre å vinne kampen. Kortene og fraksjonene tar nytte av hele Witcher-universet, og både musikk og stemmeskuespill er til stede. Det fører til at kortspillet føles som en utvidelse av universet, i motsetning til en ettertanke ment for å tjene penger.

Gwent: The Witcher Card Game er fortsatt under utvikling, men er på dette tidspunktet såpass komplett at det ikke merkes. Det er også gratis, med mulighet for mikrotransaksjoner hvis man ønsker å ta snarveier til bedre kort. Den gode nyheten er imidlertid at man kan tjene seg opp erfaringspoeng og diverse ressurser bare ved å spille, så det er langt fra en nødvendighet å ty til egen lommebok for å ha det morsomt.

The Surge

Det er mange andre spill jeg kunne nevnt på denne listen – Divinity Original Sin 2, Persona 5, Rime (eller ekstreme Chess ultra) – men som jeg dessverre ikke har spilt nok til å mene noe ordentlig om enda. Derfor velger jeg å skrive litt om The Surge, spillet som – til tross for manglene – klarte å levere en overraskende god opplevelse. Verden står for kollaps etter at et forskningsprosjekt som skulle redde jorden fra klimaendringene gikk galt. Som en av få overlevende skal man kjempe seg forbi horder av ofre for denne vitenskapen, samtidig som man vil komme til bunns i hva som faktisk skjedde.

The Surge tar tydelig inspirasjon fra Soulsborne-serien, men er en anelse mindre presist og ikke fullt så stemningsfullt. Likevel forsikrer den silkemyke bildeoppdateringen at opplevelsen flyter godt, og alt fra fiendene til egne våpen og rustningstyper gjør at man vil komme tilbake for mer. Hvis vi får et The Surge 2 håper jeg det perfeksjonerer formelen, og forsøker seg enda litt mer på et spennende karaktergalleri og dypere mysterier.

Erling Rostvågs favoritter:

Horizon Zero Dawn

Det er mange andre spill som gjør enkeltting bedre enn Horizon, så når dette står igjen som det soleklart feteste spillet 2017 hadde å by på, er det på grunn av helheten og hvor mye glede det har gitt meg. En genuint interessant og kul historie i en ny og vakker verden med en hovedperson som ikke er sjelløs, men med masse personlighet. For meg var det først og fremst hovedhistorien, hvordan jeg lærte mer om verdenen i takt med Aloy og det å kose seg med jakten som ble viktig. Et hot tips er å spille på hard, fordi det gjør transportetappene mange ganger mer interessante.

Super Mario Odyssey

Spillet hentet virkelig fram ren spilleglede i meg som det er lenge siden jeg har kjent på. De forskjellige verdenene er kompakt sydd sammen og sprekkfulle av skjulte rom og fjellhyller som gjør motiverer til utforskning. Det er kanskje overflødig å si at selve styringen er bunnsolid? Det er tross alt et mariospill. Musikken er også en viktig del her, og det er kanskje det soundtracket i år som gjør den beste jobben med å sette stemning gjennom hele spillet.

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Som langvarig Zelda-fan var det en lettelse å se Nintendo gjenoppfinne Zelda og samtidig beholde sjelen til spillserien. Breath of the wild er aller best på å definere opp noen grunnpremisser og så la deg utforske dette fritt. Hvis spillet sier at ting av tre kan brenne, så kan alt som er laget av tre brenne. Hvis spillet sier at lynet slår ned i metall, så kan det skade fiender også, ikke bare deg. Det åpner for enorm eksperimentering, men det krever også at spilleren, i større grad enn i tidligere spill, må ta ansvaret for motivasjon og framdrift.

Spillet kan fremstå som monotont og litt tomt i lengden, og dette er den viktigste grunnen til at det ikke når helt opp. Gleder meg veldig til å se hvordan det neste spillet i serien blir.

Playerunknown’s Battlegrounds

Å spille alle mot alle på denne måten har egentlig vært en våt drøm siden jeg så filmen “Battle Royale” for første gang. Endelig har onlinespilling kommet dit at noe slikt er mulig og det er på mange måter morsommere enn jeg så for meg. Spillet er fullt av småfeil og kontrollene er tidvis stakkato, men tilfeldighetene, størrelsen og det faktum at ingen helt mestrer spillet fullt ut bidrar til det viktigste med spillet: historiene. Dette er spillet der du stadig opplever nye rare situasjoner. Noen gir mestring, andre gir latter, men felles er det at de gir puls.

Snipperclips

Dette er noe så skjeldent som et samarbeidsbasert fiklespill der man ikke ender opp med å rope frustrerte gloser til hverandre. Selv om partneren din er 3 år gammel, er det mulig å finne glede i å spille sammen. Til tross for dette er ikke spillet uten utfordringer. Snipperclips er genialt enkelt og meget godt designet. Den perfekte måten å introdusere familie og mindre spillinteresserte venner for moroa man kan ha på en Switch.