Vi er nå halvveis i listen, og det har dukket opp noen nye spill som vi ikke har sett på redaksjonskåringen. Disse gliper som regel på grunn av avstemmingsprosessen, og da er det bra de får sin heder og ære her.
På denne tredje siden får vi se hva Gøran, Andreas Klebo-Espe, Petter og Erik-André har likt best fra i år.
Gøran Solbakkens favoritter:
Nier: Automata
Jeg gledet meg til Nier, og jeg skrev også om det før spillåret 2017 satte i gang for fullt. Da var det stort sett det faktum at det var Platinum Games som lagde spillet, og min erfaring med deres spill som gjorde at jeg gledet meg.
Men det som blåste meg totalt av banen når det kom til Nier: Automata er historien, figurene og hvor dypt det faktisk rørte meg. Det forteller om vennskap, samhold, tilhørighet, mening, savn og tap. Etter den første av mine nå to gjennomspillinger av hele spillet gjorde jeg et valg som plaget meg gjennom store deler av 2017, og som til slutt førte til at jeg spilte gjennom alt en gang til, bare for å gjøre opp for meg. Valget spillet presenterer er noe av det tyngste, men samtidig beste jeg har gjort i et spill noengang. Det har også et lydspor ute av denne verden, med en musikksjanger jeg overhodet ikke liker, men med musikk jeg elsker.
Et av mine absolutte favorittspill noen gang, og et selvskrevent spill på denne lista.
Divinity: Original Sin 2
Det er så mye å si om dette spillet, og det er så mye spill, at jeg vet knapt nok hvor jeg skal begynne. Jeg spilte det første spillet fra utviklerne i Larian Studios også, men ble ikke like imponert med det som jeg er med oppfølgeren.
Jeg tror øyeblikket jeg skjønte at dette var et av de beste spillene i 2017 kom når jeg rundet cirka 15 timer spilt, og enda ikke hadde kommet meg ut av det første område. Det er så mye å utforske, så mange figurer å prate med, og så enormt mange mekanikker og systemer som tvinnes i hverandre på en herlig måte i Original Sin 2. Jeg har ved en feiltagelse tatt livet av flere tilsynelatende viktige figurer, som jeg egentlig skulle pratet med for å drive min egen eller en annens historie videre. Spillet tilpasser seg, og det samme gjør jeg som spiller, og den enorme friheten er rett og slett deilig.
Også her må jeg trekke frem musikken, som ikke bare er god i seg selv, men måten spillet tilpasser musikken i spillet til figurene er nær genialt.
Horizon Zero Dawn
Uten tvil et av de peneste spillene i år, og blant de spillene jeg gledet meg mest til å spille. Det viste seg at det også var verdt og vente på, og ved siden av 2B og A2 fra Nier: Automata er Aloy blant de sterkeste spillheltinnene i år.
Det er også hennes reise gjennom spillet som fascinerer, og hvordan dette driver en sterk og god historie i Horizon Zero Dawn. Verdenen Guerilla Games har skapt er imponerende, og måten de blander nåtid og fortid, og hvordan konsekvensene av handlingene til noen av personene i spillet har påvirket verdenen er utrolig vellaget og spennende.
Sammen med alt dette har du et tett sammensatt kampsysten, varierte og fantastiske fiender og et «nesten» litt for pent spill, noe som gjør Horizon til et av årets høydepunkt for min del.
Hellblade: Senua's Sacrifice
Det er vanskelig å skrive veldig mye om hvorfor Hellblade er bra uten å avsløre handlingen, og da spoile det som gjør dette til en så spesiell og sterk opplevelse. Utviklerne i Ninja Theory utforsker sinnslidelser og psykisk sykdom på en sterk, nær og ubehagelig måte i Hellblade, noe som satte dype spor i meg.
Det er ikke gåtene eller kampene som bærer dette spillet. Om noe så er de litt for repeterende og lite utfordrende. Skuespillerprestasjonen til Melina Juergens er enorm, og kanskje ekstra imponerende med tanke på at hun ikke har noe erfaring med dette fra før.
Utover dette er det lyddesignet, og hvordan utviklerne har brukt binaural lyd i spillet som kanskje imponerer aller mest. Det er enorm effektfullt, og skaper en nærhet og et ubehag underveis som er ulikt alt annet jeg har opplevd i spillmediet.
Playerunknown's Battlegrounds
Spillet ingen så komme, og som endte opp med å dominere spillåret 2017 mer enn noe annet spill. Det har mer eller mindre ligget på topp på salgslisten til Steam fra tidlig tilgang begynte, det er blant det mest sette spillet på Twitch, og det er blant det mest sette esport-spillet allerede. Og jeg kan skjønne hvorfor, for ingen andre spill i 2017 har fått meg til å sitte så på pinner som PUBG.
Du begynner med å slippes ned på en øy sammen med 99 andre spillere, og skal prøve å overleve lengst mulig, mens du samler sammen våpen og ammunisjon. Det er intenst og spennnende, og selv om det er et spill med mye bugs og «jank», så er det lite som gir det samme intense spenningen.
Jeg husker enda en av de aller første rundene mine i spillet, det jeg til slutt endte opp på 2. plass. De siste to-tre minuttene av den runden var så spennende, så intenst og jeg har aldri vært så klam i hendene etter en spillrunde som etter det. Ingen spill i 2017 har gitt meg flere oppturer og nedturer som PUBG.
«List of shame»
En av ulempene ved å være spilljournalist, ha en ukentlig podcast, jobb, tre barn og kone er at tiden rett og slett ikke strekker til. Derfor er det en rekke meget gode spill (har jeg blitt fortalt) som jeg skammer meg over ikke å ha spilt i 2017. Jeg håper jeg rekker over noen av de i juleferien, fordi jeg mistenker at noen av disse hadde vært kandidater til lista:
Observer, A Mortician's Tale, Absolver, Golf Story, Night in the Woods, Battle Chasers: Nightwar, Rime, Tacoma, Steamworld Dig 2, Hollow Knight, They Are Billions, What Remains of Edith Finch, Pyre, Little Nightmares og Blackwood Crossing for å nevne et par.
Andreas Klebo-Espes favoritter:
The Legend of Zelda: Breath of the Wild
I begynnelsen av året listet jeg The Legend of Zelda: Breath of the Wild som ett av spillene jeg gledet meg aller mest til i 2017, og fy søren som det leverte varene. Sjelden har jeg vært mer trollbundet av et spill, og takket være den bærbare Nintendo Switch-konsollen trengte jeg knapt å legge fra meg spillet i mars.
Joda, historien var omtrent like minneverdig som New Coke, men frihetsfølelsen og gleden spillet skapte i meg var ulikt noe jeg har opplevd tidligere i spill. Gang på gang skrudde jeg på spillet og lot verdenen ta meg med på eventyr, og gang på gang opplevde jeg noe nytt og spennende. Enda har jeg ikke sett alt Breath of the Wild har å by på, og nå som jeg sitter her kjenner jeg lysten til å vende tilbake til Hyrule nok en gang.
Playerunknown's Battlegrounds
Om du hadde fortalt meg for et år siden at jeg skulle vie en stor del av 2017 til et nytt Early Access-spill ville jeg sagt du var gal. Etter å ha lagt inn over 350 timer i DayZ var jeg mer enn utbrent på uferdige spill, men så kom Playerunknown's Battlegrounds og neimen har jeg ikke snart 350 timer i det også.
PUBG, som det også er kjent som, byr på en adrenalinfylt flerspilleropplevelse som jeg ikke har opplevd maken til før. Utallige kvelder i år har foregått på akkurat samme vis: Jeg samler vennegjengen, vi spiller, vinner litt, taper mye, blir frustrert og sint, og så gjør vi akkurat det samme dagen etter. Å stå igjen som kongen på haugen – med viten om at opptil 99 andre spillere måtte feile for at jeg skulle lykkes – er en veldig spesiell følelse, som jeg trolig vil fortsette å jakte på i lang tid fremover.
Super Mario Odyssey
I 2017 spilte jeg et flunkende nytt, tredimensjonalt Mario-spill på toalettet. Hvem hadde vel trodd det?
Super Mario Odyssey på Switch fortsatte jubelåret for både Nintendo og for min egen del, og jo mer jeg tenker på det jo vanskeligere synes jeg det er å finne de rette ordene for å beskrive spillet. Alt fra verdenene og figurene, til fiendene og de nye mekanikkene strålte, med både action og humor i fleng.
Som i Breath of the Wild hadde jeg det vanvittig moro med å utforske Odysseys fargesprakende verdener, og jeg følte meg aldri nødt til å gjøre noe som helst. Nettopp friheten til å gjøre hva jeg vil er noe av det beste med spillet, og her bør flere utviklere ta lærdom av Nintendo.
Horizon Zero Dawn
Horizon Zero Dawn var nok et innslag på listen over spill jeg gledet meg til i 2017, men med mye på programmet tidligere i år fant jeg først tid til spillet for noen uker siden. Nå som jeg har spilt det kan jeg ikke annet enn å irritere meg over at jeg ikke prioriterte annerledes.
Spillet byr på en interessant historie og spennende action, men mest av alt liker jeg det for protagonisten – Aloy. Ser man bort fra de stive ansiktsanimasjonene er det vanskelig å ikke sette pris på den unge krigeren. Hun glir perfekt inn i Horizon Zero Dawns postapokalyptiske verden, og hamler opp med gigantiske robotdinosaurer med både finesse og stil.
At utvikler Guerrilla Games lot meg leke med pil og bue – et av mine favorittvåpen i spill – så mye jeg vil, hjalp også å løfte opplevelsen trygt opp blant mine fem toppspill.
Snipperclips
Et noe overraskende innslag på listen min, også for meg, er Snipperclips for Nintendo Switch. Det lille puslespillet gjør lite av seg på overflaten, men stod for flere av mine mest lattermilde spilløyeblikk i 2017.
Snipperclips blander plattformelementer med sakselek, der man ofte må klippe ut bestemte fasonger for å løse gåtene man stilles overfor. Moroa begynner når man prøver å spille med andre, for det er slettes ikke enkelt når to eller flere hjerner må jobbe presist og effektivt sammen.
Egentlig kjøpte jeg bare Snipperclips for å ha et flerspillertilbud for ungene frem til lanseringen av Mario Kart 8 Deluxe. Jeg forventet ikke mye av det, men det gav oss mange morsomme øyeblikk og stadig henter jeg det frem for litt rask og enkel underholdning.
Petter Lønningen favoritter:
Yakuza 0
Jeg hadde ingen kjennskap til Segas Ykauza-univers før jeg prøvde dette, men etter å ha spilt denne 80-talls actionkomedien/tragedien er jeg frelst. Jeg er fan. Yakuza 0 er alt et dataspill skal være, på både godt og vondt.
Yakuza 0 prøver på veldig mye, og lykkes med det aller meste. I tillegg til å være et smart krimdrama er det også en rålekker studie i outrert arkadeslåssing. Legg så til en bråte rytmespill, en imponerende dyp eiendomsutvikling-simulator, for ikke å snakke om den fargerike utelivsbransjesimulatoren, de pinlige sjekkespillene, alle sideoppdragene som gir byen og dens innbyggere imponerende dybde og personlighet, og du står igjen med noe som minner om en komplett spillopplevelse. Den intrikate såpeoperaen, den uhyre tilfredsstillende slåssingen, den infantile buskishumoren, den levende byen, de fascinerende menneskene du treffer på din vei – for ikke å snakke om tidskoloritten og de fysiske miljøene du oppsøker. Yakuza 0 har alt man kan ønske seg av et japansk dataspill. Med trykk på japansk.
Wolfenstein II: The New Colossus
Doom er Doom, altså heseblesende action som appellerer til muskelminnet og jegerinstinktet. Ikke overraskende måtte Wolfenstein-franchisen finne sin egen identitet. Jo visst var The New Order et godt spill, men oppfølgeren tar det hele til et nytt nivå. Wolfenstein II: The New Colossus er et kløktig spill som stadig utfordrer deg på det rent taktiske, men det er også noe så sjeldent som et forrykende, stilsikkert skytespill som vil få deg til å le, gråte og å bli forbannet.
Det stiller genuint ubehagelige spørsmål om hvor hat og rasisme kommer fra, om hva slags mennesker som velger hat fremfor kjærlighet, om hva frykt og ensomhet kan gjøre med et menneske, om hvor skillet mellom godt og ondt egentlig går, og hvordan man blir preget av å tro på noe som er større enn seg selv. Det er som om utviklerne har satt sammen No Country for Old Men, Inglorious Basterds, Ocean's Eleven, Hot Shots, Rambo 1-3 og Schindlers liste, men det funker.
Wolfenstein II: The New Colossus er et spill som handler om det å være menneske. Dessuten får man skyte hull i en haug av nazister, og hva er vel bedre enn det?
Super Mario Odyssey
Det slår liksom aldri feil. Jeg skal bare spille i noen minutter, men før jeg vet ordet av det har det gått flere timer og jeg sitter der foran TV-en med verdens største smil om munnen. Trollmennene i Nintendo EPD har gjort det igjen.
Det finnes en del forvirrede mennesker der ute som tror at man kan vokse ifra Nintendos Mario-spill. Den sjarmerende grafikken kan nok sikkert være litt vanskelig å svelge for umodne testosteronbomber, men under det Disney-aktige skallet gjemmer det seg noen av verdens beste og mest underholdende spillmekanikker. Super Mario Odyssey er en eneste lang oppvisning i hvordan man skal lokke spilleren til å utforske, leke og eksperimentere. Jeg har ikke oversikt over hvor mange ganger jeg har trodd at jeg har utmanøvrert spillutviklerne med å gå steder man sikkert ikke skulle vært, eller ved å gjøre helt utenkelige triks – og så viser det seg at det var nettopp det utviklerne håpet at vi spillere ville prøve på da de designet brettene.
Super Mario Odyssey er et av de smarteste og mest oppfinnsomme spillene jeg noensinne har spilt. Ikke dårlig for en av verdens eldste spillserier.
The Legend of Zelda: Breath of the Wild
Jeg liker ikke Zelda-spillene. Faktisk har jeg aldri fullført et eneste av dem. Historiene er teite og forutsigbare, grafikken er som regel dårlig, kampmekanikken er overfladisk og spilleren behandles som en litt dum baby som må guides fra A til Å. Da Nintendo Switch endelig kom var det likevel ingen alternativer, så jeg ga Zelda et forsøk.
Jeg fikk sjokk. Dette var et spill som lot meg bestemme hvordan jeg ville løse oppgavene. Jeg kunne gå (og klatre) dit jeg ville, eksperimentere meg frem til nye strategier gjennom nye kombinasjoner av mat og våpen. Våpensystemet (som jeg først hatet) tvang meg til å hele tiden omstille meg og tilpasse spillestilen min. Det er alltid nye hemmeligheter å lære seg, figurer å bli kjent med og naturperler å oppdage. Jeg er enda ikke halvveis i spillet, men det er bare fordi jeg er så opptatt med å gjøre alt mulig annet i stedet. Som å lage flygende flåter eller leke med bomber. Jeg har for en gangs skyld ikke hastverk; Breath of The Wild er en spillverden jeg vil være i så lenge som mulig.
Thimbleweed Park
Nintendo Switch har endret spillvanene mine. Fra å bare rekke et par timer i uken har jeg nå en bråte kvalitetsspill få trykk unna når muligheten måtte by seg. 20 minutter på bussen? Noen kjappe runder Doom. Vente på noen som er fem minutter forsinket? Litt Super Mario Odyssey, takk. Tre timers forsinkelse på en flyplass? Zelda, Zelda, Zelda. For alt annet dras jeg mot Thimbleweed Park.
Mer moderne eventyrspill har selvfølgelig sin sjarm, men for en som vokste opp med de klassiske Sierra- og Lucasfilm Games-spillene er det fint lite som kan måle seg med Thimbleweed Park. Humoren, oppgavene, dialogene, humoren, grafikken, detaljene, humoren – det er slik jeg husker min barndoms vår. Jo visst har det (akkurat som alle andre Ron Gilbert-spill) sine skjønnhetsfeil men det kan man tilgi. Thimbleweed Park henvender seg til en helt spesiell, temmelig masochistisk anlagt spillergruppe med en forkjærlighet for frustrerende logikk og snirklete historiefortelling, og bryr seg døyten om hvem som skremmes bort underveis. Det er nettopp derfor jeg elsker det.
Erik-André Vik Mamens favoritter:
What Remains of Edith Finch
Det har kommet en drøss med eventyrspill som primært går ut på utforskning de siste årene. Selv om enkelte gjesper over slike actionløse gåsimulatorer, synes jeg det er fascinerende hvordan de knytter inn en spennende historie i omgivelsene.
What Remains of Edith Finch utmerker seg fordi det egentlig bare handler om døden. Kanskje er det bare en rekke uhell, eller kanskje en forbannelse som hviler over slekten? Uansett er det imponerende hvordan Giant Sparrow skildrer så mange ulike mennesker og ikke minst dødsfall uten at spillet føles makabert på noe tidspunkt.
Måten man bokstavelig talt blir sugd inn i historien til disse menneskene fungere godt for hver del av slekstreet. Til tross for at man går igjennom rom for rom, menneske for menneske, død for død, er hver av historiene unike. Ikke minst er både den visuelle stilen og måten man spiller igjennom fortellingene så ulike at det aldri føles repetitivt. Men vet rett og slett ikke hva som venter på en i neste rom.
Oxenfree
Et av mine virkelig store spillopplevelser i år fant jeg på App Store i våres. Oxenfree starter på en båt på vei til en merkelig øy. De første minuttene av spillet var den eneste delen av spillet hvor jeg var nære ved å legge fra meg spillet for tidlig. Heldigvis valgte jeg å fortsette, for dette ble både mystisk og spennende ganske brått.
At det eneste utstyret man har med seg er en radiomottager høres kanskje ikke veldig spennende ut, men når man får kontakt med noe som ikke hører denne verden til, ble nysgjerrigheten min pirret. Er det spøkelser, er det utenomjordiske skapninger, eller er det noe helt annet? Samtidig begynner merkelig ting å skje, som at tiden spoles tilbake og andre høyst overnaturlige ting inntreffer.
Oxenfree er rett og slett et mesterverk som tidvis er nifst, men hele tiden spennende. Og ja, jeg er klar over at spillet kom ut året før på andre plattformer, men for meg var dette nytt og jeg synes det fungerte utmerket på en liten mobilskjerm.
Thimbleweed Park
Jeg skal innrømme at Thimbleweed Park er et spill jeg har vært spent på flere år nå. Idéen om å lage et eventyrspill som minner om Maniac Mansion fra 1987 er både spennende og vågal. En som har spilt alle de klassiske eventyrspillene til LucasArts, vet at det som var gøy på 90-tallet, ikke nødvendigvis er like underholdende idag. Det tok heldigvis ikke mange minuttene å finne ut at det var ingen grunn til skepsis.
Thimbleweed Park klarte kunststykket å balansere retrofølelse mot moderne spilldesign. En klype humor, en god slump absurdhet, og en øse med mystikk skulle vise seg å være en oppskrift som fungerte utmerket. Det var rett og slett et must for meg som både er glad i sjangeren, og vokste opp sammen med eventyralderens gullalder. Jeg har ingen problemer med å se at dette ikke er et spill for alle, men for meg var det virkelig en av 2017s beste spillopplevelser.
Monument Valley 2
Da jeg fant ut at Monument Valley hadde fått en oppfølger var jeg ikke vanskelig å få som kunde. Jeg hadde egentlig vært fornøyd om jeg bare fikk noen nye brett i helt den samme stilen som forgjengeren. Men å få et helt nytt spill med sine egne særpreg var en overraskelse med positivt fortegn. Selv om dette i bunn og grunn er hjernetrim, med relativt enkle gåter og spilldesign, er det likevel så mye mer. Det er en fortelling om en mor og en datter. Det er noen estetisk flotte miljøer. Det er nydelig audiovisuell atmosfære. Jeg innrømmer gjerne at jeg lar meg fascinere bare av å se på optiske illusjoner i «M. C. Escher»-stil. Å kunne spille igjennom slike miljøer er enda morsommere. Når alt dette er mikset sammen på en måte som føles naturlig får man en sterk og god opplevelse. Jeg mener virkelig at Monument Valley-spillene er et bevis på at mobilspill kan være mer enn bare tidsfordriv, og by på sterke opplevelser på egenhånd.
Milkmaid of the Milky Way
Dere har helt sikkert forstått at jeg er glad i eventyrspill og spill med sterke historier. Den kategorien passer også mitt siste spill i. Et av årets mest minneverdige spill kom bare dager etter at nyttårsrakettene hadde lyst opp mang en nattehimmel. Budeia Ruth tittet også opp på nattehimmelen, men så noe mye mer spektakulært enn raketter.
Et norsk eventyrspill satt på 20-tallet på fjellsiden innerst i en fjor er vel så erkenorsk man får det, og samtidig så ulikt alt jeg tidligere har spilt. Vakre omgivelser setter preg på dette pikslete eventyrspillet. Sammenlignet med det andre gode retrospillet i 2017, Thimbleweed Park, har Milkmaid of the Milky Way gått i helt motsatt retning. Alt er veldig enkelt, ryddig, og strømlinjeformet. Likevel fungerer det, og treffer meg rett i mitt norske spillhjerte.
Selv om spillet tar oss med langt bort fra norsk kultur etterhvert, er det likevel en historie om ei gårdsjente og hennes kuer. Milkmaid er kanskje en kort og søtt lite spill, men det har gjort mitt 2017 til et rikere år.
På siste side kan du se listene til Aleksandar, Andreas Bjørnbekk og Erling »
