Nå ser vi hvor bredt redaksjonen favner, og hvor få stemmer et spill må ha for å havne på pallen i felleskårigen. Det er vanskelig å få spill igjennom og forbi konsensusen.
Nå er det Øyvind, Jonas og Alexei sin tur til å fortelle hva de satte størst pris på i år. Hvem ligger nærmest din egen smak?
Øyvind Steinkopf Sunds favoritter:
Hollow Knight
I Hollow Knight har jeg funnet mitt spill; et aldeles nydelig eventy i hva som er en av mine favorittsjangere, nemlig todimensjonale plattformspill med utvidet frihet hva angår utforsking og progresjon.
Vi spiller her som en noe stakkarslig ridder, som vi ganske enkelt kjenner som The Knight. Vi befinner oss i Hallownest, et enormt, bisart insektbol fylt til randen med sykdom og ekle monstre av varable størrelser og grad av vennligsinnethet. Jeg kan ikke tenke meg noe mer spennende sted å besøke.
Hollow Knight er i aller høyeste grad et mørkt spill, men det skyr likevel ikke unna innslag av humor og optimisme. Det er en veldig kjærkommen sympatisk, kontemplativ tone som preger spillet. Litt takket være den svale men sjarmerende visuelle stilen, og litt den aldeles nydelig musikken, men aller mest takket være den fantastiske historien som blir mer og mer tydelig desto dypere man graver i hva som faktisk har hendt i Hallownest.
Den enkle, uskyldige starten er så bedragersk som det er mulig å bli. Sluttene, og spesielt den tredje, skjulte slutten, er så lyrisk i sin skjønnhet at den nesten alene sementerte Hollow Knight som mitt favorittspill fra året som nå snart er over.
Divinity: Original Sin 2
Det klassiske vestlige rollespillet er ikke akkurat en sjanger som har ligget nede med brukket rygg, men min egen interesse har likevel dalt betraktelig de siste ti-tolv årene. Som lyn fra klar himmel dukket belgiske Larian opp, først i 2014 med det glimrende Divinity: Original Sin, og i år med en enda sterkere oppfølger. Jeg forventet mer av det samme – noe som hadde vært mer enn godt nok – men her er alle brytere skrudd opp til elleve, og det vi sitter igjen med er et beist som aldri slutter å gi.
Det er så mye dybde, så mye å gjøre, og det å sakte men sikkert mestre det utfordrende, men glimrende balanserte kampsystemet, er nesten ubeskrivelig tilfredsstillende.
Divinity 2 har hjertet og den kunstneriske integriteten som definerer indiespill i toppklassen, men det har samtidig de høye produksjonsverdiene og den rikelige mengden innhold som definerer de aller beste høybudsjettspillene. Jeg holdt på å skrive noe her om at jeg nå skal børste støvet av Neverwinter Nights og Icewind Dale, men har det egentlig noen hensikt nå som vi har et rollespill som dette?
Pyre
Denne merkelig saken av et spill likte jeg særdeles godt da det kom ut i sommer, men siden den gang har det egentlig bare vokst i verdi hos meg. Det har med den unike stemingen å gjøre.
De sorgtunge gitarstrengene, de nydelige, håndtegnende miljøene, og selvfølgelig de spektakulære kampene, gjør at dette spillet jevnlig dukker opp i tankene selv når jeg ikke spiller det. Pyres verden og dets rollefigurer er så tiltalende at de kaller meg tilbake med jevne mellomrom.
Pyre er et spill med en tilsynelatende lineær historie, men valgene underveis har faktisk store konsekvenser for hvordan historien utspiller seg. Der spillet likevel skinner aller sterkest, er i hvordan du som spiller føler deg etter disse valgene. Det er vanskelig å si mer om dette uten å avsløre detaljer om historien, men la meg si såpass at det første store valget jeg tok i Pyre gjorde at jeg følte meg helt elendig – selv om jeg visste at valget var det riktige. Derfra fortsatte Pyre å sende meg på en berg- og dalbane av glede, sorg og alt i mellom.
Resident Evil 7: Biohazard
Jeg elsker å bli skremt halvveis til grava av gode skrekkspill. Ved å sette meg i skoene til den ubrukelige idioten Ethan, har Resident Evil 7: Biohazard gjort meg fullstendig maktesløs mens jeg sniker meg rundt i det stummende mørket i huset eid av familien Baker, en sørstatsfamilie som (forhåpentlig) kun eksisterer i fiksjonsverk – og i veldig vonde drømmer.
Det som begynner som enkel men grusomt effektiv sag- og splatterskrekk, baner vei for en usannsynlig engasjerende og dyp historie – noe som faktisk er uhørt i Resident Evil-serien. Historien går likevel ikke på bekostnig av den absurde humoren som på herlig vis blander seg med skrekken i de beste spillene i serien.
Dette er også kanskje det aller mest fokuserte Resident Evil-spillet. Selv om spilletiden på rundt ti timer er usedvanlig kort, opplevde jeg dette som utelukkende positivt, da det betyr at spillet har trimmet vekk alt av fyll og kjedelige øyeblikk, og tilbake står det en mesterlig regissert, pulserende skrekkopplevelse som ikke slipper taket før det er over. Ti timer med emosjonell filleristing føles som mer enn nok.
A Hat in Time
Eventyrspillet A Hat in Time har et temmelig enkelt premiss: moro. Hovedfiguren vår, Hat Kid, er på jakt etter sine manglende Time Pieces. Dette er gjenstandene som fungerer som drivstoff til Hat Kids romskip, og romskipet må være flyvedyktig for at Hat Kid skal kunne komme seg tilbake til sin hjemplanet. Men først skal mafiaen i Mafia Town bekjempes.
Mafiaen og mange flere, vel å merke. A Hat in Time har nemlig noen av de beste, mest kreative sjefskampene jeg noen gang har vært borti. Her ble alt fra reaksjonsevne, logikk og ikke minst lattermuskler testet med jevne mellomrom. I tillegg er det selvfølgelig uante mengder samlegjenstander å finne, akkurat som i de fantastiske Nintendo- og Rare-spillene som så tydelig har inspirert A Hat in Time.
I det året hvor det åpne, tredimensjonale plattformspillet skulle få sin triumferende tilbakekomst i form av Yooka-Laylee, er det i stedet A Hat in Time som har maktet å få denne stadig sjeldnere spillsjangeren til å føles relevant igjen.
Jonas MagerøyS favoritter:
Hellblade: Senua’s Sacrifice
Om du skal spille ett spill i år, la det bli Hellblade: Senua’s Sacrifice. Det handler om Senua som har psykiske lidelser og hører stemmer i hodet. Et fantastisk lyddesign gjør stemmene veldig reelle for deg som spiller, og du føler med Senua gjennom hele reisen hennes inn i det Norrøne helvete.
Ingen annen form for underholdning eller kunst har fått meg til å forstå og empatisere med noen med psykiske lidelser på denne måten, og spillet beviser at spill kan formidle tung tematikk på en måte ingen andre medier eller kunstformer kan.
Det er et tungt, og til tider veldig skummelt spill, og definitivt ikke det morsomste spillet som har kommet ut i år, men det er det spillet som triumferer høyest som en viktig lærdom – så vel som et godt mekanisk spill – alle burde få med seg. Jeg er glad for at jeg kunne slå av stemmene i hodet når jeg ikke klarte mer i spillet, og unner ingen å måtte leve med noe slik.
Jeg startet Hellblade på grunn av lyddesignet, men ble for historien og tematikken, og jeg har rett og slett blitt en bedre person som følge.
Persona 5
Hvis jeg må tvinge meg selv til å utpeke en favoritt blant alle de irriterende gode spillene jeg har spilt i år, er det nok uunngåelig at det blir Persona 5. Dette spillet har så mange styrker at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte.
Blandingen mellom tenåring-i-Tokyo-simulator og japansk rollespill med svært dype mekanikker gjør dette til et deilig variert spill jeg har sunket flere timer i enn jeg tør innrømme. Den spennende, Death Note-aktige historien og de minneverdige figurene du blir kjent med, kombinert med det langstrekkelige formatet og den vanvittig kule kunststilen, gjør Persona 5 sin tolkning av Tokyo til et minneverdig sted du virkelig føler du har levd i, på lik linje med Inaba i Persona 4 Golden.
Musikken er herlig og minneverdig, og figurer som Futaba Sakura og Ryuji Sakamoto kommer jeg til å ha i hjertet mitt i lang tid fremover. Jeg har ikke en gang fullført dette spillet, og likevel går jeg rundt og savner vennene mine i Tokyo når jeg ikke spiller.
PS: Makoto Niijima er fasitsvaret, i tilfelle det skulle være noen tvil her.
Super Mario Odyssey
Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan et spill kan være så gjennomsyret morsomt og underholdende, og konstant overraske med nye og simple men smarte konsepter som Super Mario Odyssey. Det er helt vanvittig. Spillet blir aldri kjedelig, ikke en gang etter rulleteksten.
Det er ingen tvil i mine øyne om at dette er det beste Mario-spillet som noen gang har blitt laget. Tanken slo meg etter den strålende avslutningen på New Donk City-historien, og jeg var helt sikker i min sak etter den vanvittige sekvensen som er siste timen før rulleteksten kommer. Altså hallo, dette er jo ren galskap, av absolutt beste sort!
Cappy-mekanikken og hele konseptet med å kunne ta styring over fiender og figurer åpner opp for en hel verden av muligheter og variasjon som Nintendo har utnyttet til sitt fulle. Noen av nivåene er veldig store, men ingen er for store.
Musikken er som alltid fabelaktig, og det visuelle er absolutt ingen ting å utsette på. Det faktum at spillet er like fullverdig og spillmekanisk solid i håndholdt som stasjonær, gjør dette til det ultimate Mario-spillet på alle tenkelige måter i min bok. Jeg bøyer meg i støvet.
Horizon Zero Dawn
Horizon Zero Dawn er et slående vakkert og spennende sandkassespill med kanskje det mest fokuserte og morsomme kampsystemet jeg har vært borti i sjangeren. Spillet låner mye fra mange, men gjør det på en svært elegant måte.
De varierte landskapene og den minneverdige musikken – for ikke å snakke om det deilige lyddesignet – bidrar til å skape en eventyrlig post-postapokalyptisk verden, full av gode rollefigurer med fortrolige intensjoner.
Aloys historie er interessant, men historien du avdekker i ruinene av den tapte sivilisasjonen som er vår nåtid, er det desidert kuleste med hele spillet. Si hva du vil om «show don’t tell» – historien om Ted Faros undergang og hvordan verdenen ble infisert av mekaniske dinosaurer er kanskje det beste eksemplet på at «tell» kan fungere utmerket, hvis eksposisjonen er balansert riktig.
Dette er rett og slett et kvalitetsspill, som ble enda bedre med The Frozen Wilds-utvidelsen og dens storslåtte kampsekvenser. Jeg håper Guerrilla Games har like gode idéer til oppfølgeren som de hadde til dette spillet, for dette er en verden jeg veldig gjerne vil se mer av.
The Legend of Zelda: Breath of the Wild
Hvis Super Mario Odyssey er definisjonen på moro og spilleglede, er The Legend of Zelda: Breath of the Wild definisjonen på eventyr og oppdagelse. Dette spillet er helt spesielt. Jeg tror at, av alle spill som har kommet ut i år, er dette spillet som vil bli pratet mest om i årene som kommer.
Det er ikke mitt favorittspill fra 2017, det er heller ikke mitt favoritt Zelda-spill, men det kommer nok litt av mine forventninger til spillet. Jeg savner de lange, gode «dungeon»-nivåene fra de gamle spillene. Jeg savner nivåer under bakken. Musikken er på langt nær like minneverdig. Greit, når musikken er der, så er den bra, og første gang jeg tok et Divine Beast hadde jeg ikke ord for hvor kul den opplevelsen var. Men så kom andre, tredje og fjerde Beast, og jeg skjønte fort at disse områdene var mye av det samme.
Dette kommer nok av spillets fokus på å være åpent. Jeg skjønner at akkurat dét er en bra ting for serien, som har trengt en real «shake-up» lenge nå, men personlig føler jeg ikke at jeg har fått alt jeg vil ha fra et Zelda-spill her.
Når det er sagt, står det i Switch-menyen at jeg har utforsket den store verdenen i over 230 timer. Eierskapsfølelsen jeg får til alt jeg foretar meg gjør Hyrule til min personlige lekeplass, og jeg gleder meg til å leke videre i The Champion’s Ballad-utvidelsen nå i romjulen.
Alexei Smirnovs favoritter:
Divinity: Original Sin 2
Divinity: Original Sin 2 har endelig gjort CRPG-sjangeren fullkommen i mine øyne. Jeg har elsket slike spill for det de er, men også lengtet etter det de kunne vært helt siden mitt første digitale D&D-eventyr. Årets bidrag viste meg hva som skulle til for datarollespillene å nå deres fulle potensial, og appellerte til samtlige av mine preferanser uten å måtte foreta seg noen kompromisser.
Hver eneste kvadratmeter flommer over av velskrevne oppdrag og tankevekkende gåter, med autentiske samtaler som gjennomsyrer hele opplevelsen. Valgfriheten tydeliggjøres gjennom hver eneste personaliserte innvirkning på fortellingen, og den samme variasjonen strekker seg til de turbaserte kampene i like stor grad. Etter 150 timer med spillets høyst taktiske konfrontasjoner er jeg enda ikke lei, noe jeg nesten alltid blir når det angår slåssing i rollespill.
Der Dragon Age og Pillars of Eternity prøver å simulere de gamle 1990-talls rollespillene på hver sin måte - enten via modernisering eller direkte kopiering - klarer Divinity: Orignal Sin 2 å holde balansen uten å gi slipp på det beste fra begge verdener, samtidig som det vasser ut i splitter nye farvann. Det hjelper selvfølgelig også på at stemmeskuespillet blir tatt seriøst i tillegg, noe som slettes ikke er normen i asymmetriske rollespill.
Rimworld
Vanligvis orker jeg ikke «betateste» spill før utviklerne tar seg sammen og lanserer de i sin helhet, men Rimworld fikk meg til å vike fra mine prinsipper på tross av dets langvarige Early Access-status. Spillet skildrer ukjente deler av kosmos, og forsøker å utforske livet på fjerne planeter ved å fokusere på menneskets overlevelsesevne i et øde sci-fi-univers.
Med klare paralleller til Dwarf Fortress er det vanskelig å plassere Rimworld trygt innen kun enenkel sjanger. Alt fra koloni- og byggesimulator, til «The Sims i villmarken», er passende betegnelser for denne godbiten. Er Rimworld like intrikat, unikt og omfattende som Dwarf Fortress? Nei, det er det nok ingen som kan påstå, men så ser det ikke ut som et takras heller, og mulighetsrommet er fremdeles enormt uten å være like vanskelig å forstå seg på som dets fremste inspirasjonskilde.
Rimworlds mer intime form for kolonibygging er et av spillets sterkeste sider. Ikke ulikt spill som XCOM får man et personlig forhold til hver av medlemmene i de egenlagde samfunnene man har ansvaret for å berge. Som en tilhenger av sjangrene spillet låner ideer fra, kan jeg trygt si at det finnes få andre spillopplevelser som har gitt meg like mye tilfredsstillelse som Rimworld har i 2017.
The Legend of Zelda: Breath of the Wild
For meg er dette det vanskeligste spillet å skrive om fra året som har gått. På den ene siden har Nintendo skapt et gjennomsnittlig action-eventyr av den typen Ubisoft har livnæret seg på siden lanseringen av Assassin's Creed. Lite heder i det må jeg si, særlig fordi årets Zelda-spill er smittet av en rekke slitne elementer som ødelegger sjangeren. På den andre siden har det opparbeidet seg en sterk posisjon på min personlige topp fem-liste over de beste åpen verden-sandkassespillene lansert dette tiåret. En liste som per dags dato er stappfull av uforglemmelige titler som Red Dead Redemption, The Elder Scrolls V: Skyrim, The Witcher III: Wild Hunt, og GTAV.
Hvordan kan Breath of the Wild representere disse to motstridende perspektivene samtidig? Ikke vet jeg, for det er et mysterium mange har prøvd å forstå seg på uten hell. Jeg har fått med meg andres forklaringer, og har selv noen få, men den eneste som gir 100% mening er eksistensen av et magisk pulver bortgjemt i et hemmelig hvelv som kun Nintendo har nøkkelen til. Selve pulveret har de åpenbart ikke spart på i dette tilfellet, ettersom min kjærlighet for spillet bygger på det samme grunnlaget som jeg ofte bruker til å kritisere Horizon Zero Dawns feilsteg. Altså kan denne selvmotsigelsen kun bortforklares med skitne heksekunster utført av Nintendo.
Persona 5
Dette er Japans svar på de episke, vestlige rollespillene som har dominert sjangeren i mange år nå. Persona 5 oppnår et stempel av denne sorten ved å stappe kampsystemet fullt av varierte spillmekanikker som gjør opplevelsen mer taktisk, så vel som å oppfordre spilleren til å velge og vrake mellom unike fremgangsmåter i mye større grad enn tidligere spill i serien.
For min del har ikke kampsystemene JRPG-spillene bygger på forandret seg stort siden jeg først spilte Pokémon og Chrono Trigger rundt starten av 2000-tallet. Og selv om for eksempel Final Fantasy og Ni no Kuni har prøvd seg på nye varianter, mener jeg at årets Persona 5 revolusjonerte en lang rekke gimmicks på en måte som hindret spillet fra å bli avinstallert selv ni måneder etter jeg betalte for det.
Persona 5 er ikke en feilfri affære derimot, og er nok litt for omfattende for sitt eget beste. Men liten rolle spilte det når jeg likevel ble sjarmert i seng av det jazz-inspirerte lydsporet, den ufattelig kule kunststilen, og de betydningsfulle historiene om mishandling og maktmisbruk. Spillet tør faktisk sjokkere med dette, og fremstår derfor ytterst aktuelt nettopp i år.
Prey
Mesteparten av rosen jeg dedikerer til dette spillet kan oppsummeres med en enkel setning: «They don't make`em like that anymore!». Prey minner mer om Bioshock enn Bioshock Infinite egentlig gjorde, samt er det mer System Shock 2 enn dets spirituelle oppfølger Bioshock noen gang klarte å være. Ingen snakker derimot om stakkars lille Prey som et mesterverk eller en spirituell oppfølger av noe som helst slag - en arv spillet har krav på ifølge meg!
Det bortprioriterer sitt narrativ til spilldelens favør, og er langt fra like elegant som for eksempel Bioshock. Noe som er tragisk - for spillets mangel på disse elementene er den eneste grunnen for hvorfor Prey kommer til å havne i allmenhetens glemmebok.
Likevel er det liten tvil om at dette er en sterk kandidat for årets mest interessante skyte- og snikespill på en og samme tid. For ikke å snakke om dets posisjon som et av de mest effektive skrekkspillene året har å by på. Fiendene er brutalt oppmerksomme, samtidig som mangelen på ressurser setter en deilig spenningsfølelse i magen på en. Til tider fremstår Prey nesten som en åpen sandkasse i tillegg, hvor spillerens evne til å tenke utenfor boksen er avgjørende for om vedkommende kommer seg vekk fra det fortapte fangekammeret som er Talos 1.
Bla over for å se hva Gøran, Andreas Klebo-Espe, Petter og Erik-André synes var best i 2017 »
